GJENNOMGÅTT MYE: Tom-Rune Bertelsen (51) har hatt et vanskeligere liv enn de fleste. I tillegg til det uerstattelige tapet av sønnen, har han blitt påkjørt på motorsykkel, falt fem meter ned fra et tak og blitt operert for hjernesvulst.
GJENNOMGÅTT MYE: Tom-Rune Bertelsen (51) har hatt et vanskeligere liv enn de fleste. I tillegg til det uerstattelige tapet av sønnen, har han blitt påkjørt på motorsykkel, falt fem meter ned fra et tak og blitt operert for hjernesvulst. Foto: Kasper Frøjd / TV 2

Tom-Runes sønn (7) omkom på badeland: – Livet falt i grus

Ti år har gått siden syv år gamle Svein-Erik mistet livet i en drukningsulykke på et badeland i Sverige. Fortsatt går det ikke en eneste dag uten at Tom-Rune Bertelsen tenker på sønnen.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

En sommerdag i juli 2008 hadde Tom-Rune Bertelsen (51) fra Drammen med seg sønnene Jens-Christian og Svein-Erik på badeland i Sverige.

Jens-Christian var ti år gammel, mens Svein-Erik var syv og et halvt.

– De holdt på i skliene og badet. Så kom Jens-Christian plutselig løpende, og sa at det var noen som «holdt på» med Svein-Erik, forteller Tom-Rune.

Faren løp bort, og da så han hva som hadde skjedd. Umiddelbart tok han over med å utføre hjerte- og lungeredning.

– Så ringte vi ambulanse, og de fikk puls. Jeg ble helt overlykkelig. Men så fikk jeg beskjeden rundt en time etterpå fra tre-fire personer i hvite frakker. Jeg fattet det ikke før de sa hva som hadde skjedd, sier Tom-Rune.

– Det er et helvete å tenke på det, sier faren etter en liten pause, tydelig preget.

Viktige venner

Etter den grusomme beskjeden begynte den tunge oppgaven med å ringe rundt til familien. Blant annet måtte han ringe kona Lone, for at hun skulle komme til Sverige.

Da familien kom hjem til Drammen, var det mange venner som stilte opp for å hjelpe.

– Ikke bare var de hos oss, men de tok seg av alt hjemme. Bare noe så enkelt som at de handlet inn og lagde mat og vasket huset hjalp veldig. For de kunne ikke gjøre noe annet for oss enn å være der, sier Tom-Rune.

Vennene hjalp familien med ting de ikke tenkte på i den vanskelige tiden. De hjalp også til med Jens-Christian.

– Venner som hjelper deg er utrolig viktig, men det var jo begrenset hvor lang tid de kunne bo hos oss. De hadde et eget liv, så vi kunne ikke beordre dem til å være her. Det er tøft i tiden etterpå, for da står du der alene, sier Tom-Rune.

– Folk sørger ulikt

51-åringen sier det er viktig å la mennesker sørge på sin egen måte når ulykken inntreffer. Han sier at livet falt helt i grus i månedene som kom.

– Jeg lot bare alt fare. Lone var den sterke, men etter ett år falt hun også sammen. Da hadde jeg så vidt begynt å komme meg på beina igjen, så da var det min tur til å ta meg av henne og Jens-Christian. Vi sørger fortsatt på hver vår måte.

Ifølge Tom-Rune går det aldri an å forberede seg på en slik hendelse. I sorgprosessen etterpå har veien blitt til mens han har gått, med små skritt av gangen.

– Det er utrolig viktig å la folk sørge på forskjellige måter. Man må aldri fortelle hverandre at man må sørge likt. Det finnes ikke. Hver person er et eget individ uansett hva det gjelder.

Flere ulykker

Til tross for at Tom-Runes kropp ikke lenger er i like god stand som da han drev aktivt med kickboksing, bruker han trening som rehabilitering for alt han har opplevd. Særlig er det løping over lange avstander han bruker kreftene på.

– Jeg er glad i å trene. Hvis jeg kommer i dårlig form, føler jeg kroppen blir rotten, og da går tankene. Da er det mye lettere å komme inn på Svein-Erik igjen, og så går tankene enda lenger ned.

Drammenseren har virkelig hatt sine tilbakeslag i løpet av livet. For mange år siden var han døden nær etter en alvorlig motorsykkelulykke, og et fem meters fall fra taket ga ham flere bruddskader. Han har også falt stygt på ski i Hemsedal.

– Jeg er ganske sterk psykisk, og det er det som har reddet meg. Hadde jeg ikke hatt alle årene med trening bak meg, hadde jeg aldri klart å være der jeg er nå.

Hjernesvulst

Ulykkene har ført til mange operasjoner. Han har skrudd sammen både rygg og høyre skulder, og snart skal også venstreskulderen under kniven. Knærne er helt utslitt etter mange år med hard trening.

I tillegg til de voldsomme ulykkene som har satt sine arr på kroppen, har han også blitt operert for hjernesvulst. Bare elleve måneder etter at Svein-Erik døde, fikk han diagnosen.

– Jeg hadde ganske kraftig epilepsi. Da jeg fikk diagnosen den første gangen i 2009, fikk de ikke gjort noe. Jeg fikk beskjed om at jeg ville havne i rullestol dersom de skulle operere, forteller Tom-Rune.

Hver gang han reiste til Rikshospitalet forventet han det verste, og håpet det beste.

For tre år siden fikk Tom-Rune og Lone to fosterbarn, etter at Tom-Rune hadde fått brev fra Rikshospitalet om at alt var i orden. Men to uker etter at barna flyttet hjem til dem, kom beskjeden om at svulsten hadde spredt seg.

– Jeg måtte opereres med en gang. Heldigvis hadde legene fått bedre utstyr i mellomtiden, og operasjonen kunne gjennomføres uten at jeg måtte havne i rullestol, sier han.

– Et stort sår som aldri vil gro

25. juli var det ti år siden drukningsulykken.

Tom-Rune tenker fortsatt på Svein-Erik hver eneste dag, og lurer ofte på hvordan han ville sett ut og hva han hadde drevet med dersom han var i live i dag.

– Nå skulle han vært 17 år og begynt å ta førerkort. Vi rakk å få noen år med ham, og se hvordan han utviklet seg til å bli en ordentlig liten tøffing. Jeg tror han ville vært en tøffing i dag også, og bare stått på, men det får vi aldri vite, sier faren.

Tom-Rune er ofte på kirkegården for å snakke med Svein-Erik. Selv om familien sakte, men sikkert, har lært seg å leve med det som skjedde, beskriver 51-åringen det som et «jævlig stort sår» som aldri vil gro.

– Jeg har ikke lært å takle det enda, det er det vel ingen som klarer. Men det gjelder å gjøre det beste ut av livet, og ikke grave seg ned. Du må se på verden og livet på en annen måte. Når jeg setter meg opp om morgenen tenker jeg: «Er det puls, er det håp, og er det smerte, vet du at du lever».