#

2SITERT

Den verste dagen så langt i mitt liv

Den verste dagen så langt i mitt liv
TV 2-reporter Kadafi Zaman forteller om de sterke opplevelsene fra pågripelsen i Pakistan.

Jeg vil aldri glemme fredag den 13. juli 2018.

Det er den verste dagen så langt i mitt liv.

Før jeg forteller hvorfor må jeg spole tilbake noen uker. Denne sommeren skulle jeg tilbringe en måned i Pakistan. Kombinere ferie og jobb. I praksis ville det bety ferie i den første delen, og så jobb for TV 2 frem til valget 25. juli.

Avtalen med TV 2 var at jeg skulle melde meg hvis det skjedde noe som var aktuelt å dekke. Den samme ordningen hadde jeg da jeg dekket valget i Pakistan i 2013.

Forskjellen var at denne gang skulle jeg rapportere uten fotograf. Det hadde jeg aldri gjort før. Vi har alltid vært et team på to personer, reporter og en fotograf. Nå skulle jeg rapportere alene på TV 2 Nyhetskanalen, ved hjelp av Facetime. Etter en halvtimes opplæring i redaksjonslokalene i Oslo fikk jeg med meg en helt ny mobil, stativ, selfiestang, ekstra lys og TV 2-mikrofon. Jeg må ærlig innrømme at jeg gledet meg. Jeg har stadig flere kolleger som jobber på denne måten, deriblant Fredrik Græsvik i USA.

PÅ FERIE: Den første delen av reisen var Kadafi på ferie i Pakistan. Foto: Privat
PÅ FERIE: Den første delen av reisen var Kadafi på ferie i Pakistan. Foto: Privat

Siden jeg har pakistansk opprinnelse har jeg et kort som heter Pakistan Origin Card (POC). Det gir visumfrihet til Pakistan. Har man kortet, er det ikke et krav fra myndighetene om å ha pressevisum. Sistnevnte kan ta lang tid å få, og er nok den viktigste årsaken til at norske medier sjelden reiser og lager nyhetssaker fra Pakistan.

En journalist fra Dagens Næringsliv ville denne uken rykke til Pakistan og lage en reportasje på det som skjedde med meg. Journalisten fikk beskjed om at søknaden ville ta fire måneder.

Jeg hadde på forhånd snakket med den pakistanske ambassadøren i Oslo om hvordan jeg ville dekke valget. Hun ga full støtte og ønsket meg lykke til.

Det nærmet seg fredag den 13. juli. Etter noen herlige hviledager på bygda, begynte jeg å jobbe tidligere enn planlagt. Oslo politidistrikt hadde dagen før pågrepet en mann i Norge som de mener bestilte drap på sin kone i Pakistan.

Torsdag 12. juli klokken 11 skulle politiet ha pressekonferanse. I mellomtiden hadde jeg byttet ut ferieshortsen med bukse, og satte kursen mot Lahore. Drapsofferet ble skutt i en av byens forsteder. Målet var å finne stedet før pressekonferansen. Det gjorde jeg. Med mobilen og selfiestanga gikk jeg live fra åstedet på TV 2 Nyhetskanalen.

Jeg var fornøyd med resultatet. Samme kveld varslet jeg redaksjonen at i morgen måtte vi være forberedt på å dekke returen til tidligere statsminister Nawaz Sharif. Han skulle tilbake Pakistan etter å ha blitt dømt til 10 års fengsel for korrupsjon. Partiet hans oppfordret tilhengere fra hele landet om å komme til Lahore for å ønske ham velkommen. Politiet hadde satt opp fysiske sperringer for å hindre at dette skulle skje. Derfor var det knyttet stor spenning til hvordan dette ville utarte seg.

Jeg planla for jobbdag. Tidlig denne dagen meldte jeg meg til vaktsjefen i TV 2 og fortalte at jeg ville følge situasjonen i Gujrat og så rapportere live. Vi ble enige om første live klokken 13 norsk tid. Jeg oversendte også tre spørsmål på mail som TV-anker kunne stille meg fra studio. Det første var: «Kadafi du er i Pakistan. Hvordan vil du beskrive situasjonen?»

Som journalist har jeg dekket hendelser i Pakistan siden 2001. Krigen mot terror, drapet på Benazir Bhutto, jordskjelvet i Kashmir, flom, valg og drap. Listen er veldig lang. Men jeg har aldri opplevd noe i nærheten av det som skjedde denne gangen.

VALG: Valgkamp på landsbygda. Foto: Kadafi Zaman/TV 2
VALG: Valgkamp på landsbygda. Foto: Kadafi Zaman/TV 2

Før avreise fredag morgen fant jeg frem en liten sekk. Den ble fylt med følgende: Førstehjelpsutstyr, myggspray, myggnett, regnfrakk, blokk og penner, paracet, energibarer, vann og et skjerf. Sistnevnte skulle jeg få god bruk for.

TV 2-mikrofonen og selfiestanga la jeg også i sekken. I feltbuksen som jeg hadde på meg lå mitt internasjonale pressekort, norske pressekort, kopi av passet og POC-kortet.

Jeg har mange nære slektninger i de fleste politiske partiene i Pakistan. Altfor mange fettere og ikke så mange kusiner. De fleste er i Pakistan Peoples Party (PPP). Min far har blant annet vært leder for PPP-Norge i nesten 20 år. Politiske kontakter er en klar fordel når man skal få tak i informasjon og kilder. Denne fredagen hadde jeg en plan for hvordan finne intervjuobjekter som kunne gi en norsk vri.

Det ene var å bruke to fettere som stiller til gjenvalg for Pakistan Muslim League N, PML-N. Jeg har aldri intervjuet eller profilert dem. De satt meg i kontakt med Chaudhry Jaffer Iqbal fra byen Lalamusa. Han er en norsk-pakistaner som stiller til gjenvalg til nasjonalforsamlingen. Å intervjue ham på norsk på direkten hadde vært bra, men jeg kom aldri så langt.

Bilkortesjene til de forskjellige PML-N politikerne i Gujrat, som er et distrikt med 2,7 millioner mennesker, ble gang på gang stanset av politiet. Politiske aktivister ble banket opp og pågrepet. Dette filmet jeg. Jeg filmet også at politiet avfyrte skudd. For det meste gikk jeg til fots i menneskemengden som telte mange tusen mennesker. Noen ganger måtte jeg hoppe inn i kjente og ukjente biler for å komme meg videre. Det ble også noen strekninger bak på forskjellige forbipasserende motorsykler. Det er slik man jobber i felt.

Etter hvert havnet jeg helt i fronten. Der var det PML-N-støttespillere fra hele Gujrat. Det var her den verste volden fant sted. Politiet gikk til angrep på folk med store køller. De slo og slo. Også jeg ble slått i ryggen mens jeg filmet.

HJALP IKKE: Kadafi viste frem pressekortet han hadde med seg fra Norge. Det hjalp ikke. Foto: Privat
HJALP IKKE: Kadafi viste frem pressekortet han hadde med seg fra Norge. Det hjalp ikke. Foto: Privat

Da dro jeg frem pressekortet mitt. Det hjalp ikke. Da ville de ha mobilen min. Jeg nektet og så at stokkene kom mot hodet. Jeg beskyttet hodet med armene. Sårene på underarmen viser hvor stokkene traff. Jeg søkte etterhvert tilflukt i bilen til fetteren min, Shabbir Ahmed Kotla. Han har vært medlem av provinsforsamlingen i Punjab og kjemper nå for å bli gjenvalgt.

Jeg hadde to Iphoner fra TV 2 på meg. I bilen tok jeg ut simkortet fra mobilen jeg hadde brukt til filming. Jeg la mobilen i sekken og satte simkortet inn i den andre telefonen. Hvis jeg ble pågrepet så måtte innholdet på mobilen være trygg. Dokumentasjonen på politivolden var viktig å beskytte. Det hele gikk veldig fort, og før jeg visste ordet av det ble bilen omringet av politifolk med stokker.

De begynte å slå mot rutene. Det var glassprut overalt.

Jeg dro ut skjerfet fra den lille sekken min, og dekket til hodet for å beskytte øynene. Han som satt ved siden av meg hadde masse glass ansiktet.

Når ruta var knust på min høyre siden slo politiet stokkene inn i ribbeina. Det gjorde så vondt at jeg ikke har ord for det. Jeg taklet ikke smerten etter gjentatte angrep og måtte til slutt åpne døra. Jeg gikk ut og tok igjen frem pressekortet og viftet med det mens jeg ropte «Press», «Journalist from Norway», «Reporter». Ropte til og med ordet «Sahafi». Det betyr journalist på urdu. Politiet ga blaffen og fortsatte med å slå.

Det gjorde så vondt at jeg ikke har ord for det.
Kadafi Zaman, reporter TV 2

Jeg brukte armene til å beskytte meg mot stokkeslagene mot hodet, men det var ingen gardering mot ryggen. Jeg tenkte at hvis jeg ble stående ville de drepe meg. I løpet av sekunder bestemte jeg meg for å prøve å stikke av. Jeg løp ned fra veien og ut mot en åker. To politifolk løp etter. Jeg snudde meg og så tungt bevæpnet politi sto ved veikanten. Ville de skyte? Jeg stoppet opp og ble tatt igjen.

Mens to politifolk overmannet meg ble T-skjorten min revnet. Jeg var andpusten og hadde skader over hele kroppen. Jeg var egentlig helt ferdig. Jeg ble tatt med tilbake til veien, påsatt stramme håndjern og puttet inn i en politibil. Jeg var så lettet over å være i live. Pressekortet lå fortsatt i feltbuksen min.

Politibilen kjørte inn til Gujrat by. Jeg ble ført inn i en celle på politistasjonen. Med bar overkropp og blod som rant fra både armer og rygg. Hadde jeg ikke blokkert så mange av stokkeslagene ville de ha truffet hodet. En av de som satt i bilen ble forlatt på stedet bevisstløs med brudd flere steder på kroppen. Det fant jeg ut senere da jeg dro til sykehuset for å dokumentere skadene.

SLAG: Slik så TV 2-reporteren ut etter møtet med pakistansk politi. Foto: Privat
SLAG: Slik så TV 2-reporteren ut etter møtet med pakistansk politi. Foto: Privat

Jeg har sett politi og militærvold på nært hold i utlandet, blant annet under revolusjonen i Egypt og kuppforsøket i Tyrkia. Men jeg har aldri opplevd maken til brutalitet som denne gang. Noen av stokkene til politiet hadde til og med nagler.

Cella jeg ble plassert på var på 10 kvadratmeter, med 24 mennesker stuet sammen. Deriblant en kandidat til nasjonalforsamlingen og fire kandidater til provinsforsamlingen. Alle hadde stygge skader på kroppen. En eldre ukjent mann kom bort med en skjorte. En annen tilbød noen nøtter. Da fikk jeg tårer i øynene. Jeg tenker fortsatt på at jeg må spore dem opp og takke dem ordentlig. Jeg gikk inn på et lite avlukke. Lukten og tilstanden kan ikke beskrives. Jeg fikk vasket av meg gjørma på overkroppen. Vasket buksa, og vasket sårene med vann fra krana. Angrepet skjedde minutter før den planlagte liven kl. 13.

Visste TV 2 hvor jeg var? Hva med familien min?

På cella var det grusomme tilstander. 40 varmegrader. Ingen av oss fikk rent drikkevann. Noen lå og skrek på grunn av smerter. De bønnfalt om legetilsyn eller smertestillende medisiner. De fikk ingenting. De stolteste av politikerne sto oppreist. De ville ikke sitte på det skitne gulvet. De ba heller ikke om noe som helst. De visste at de ikke ville få noe. Jeg forsøkte å si til betjentene at jeg var journalist. Til ingen nytte.

Den formelle anklagen mot meg er en masseanmeldelse, hvor nærmere 40 personer er anklaget for blant annet å ha stjålet mobiltelefonene til flere politifolk. Det skal ha skjedd på to forskjellige steder til samme tid! Og en rekke andre fabrikkerte påstander. Mens jeg venter på den videre etterforskning er jeg ute på kausjon, uten restriksjoner. TV 2 har beordret meg hjem av hensyn til min egen sikkerhet, så nå skal jeg dekke valget så godt jeg kan fra Norge.

Det som gjør mest vondt, i tillegg til sårene på kroppen, er sekken med mobilen og utstyret mitt fra TV 2. Det stjal politiet. De stjal dokumentasjonen min.

KJEMPER OM GJENVALG: PML-N kandidat Chaudhry Shabbir Ahmed Kotla driver valgkamp med Chaudhry Jaffer Iqbal. Sistnevnte har reist tilbake fra Norge. Han kjemper om å bli gjenvalgt i nasjonalforsamlingenFoto: Kadafi Zaman/TV 2
KJEMPER OM GJENVALG: PML-N kandidat Chaudhry Shabbir Ahmed Kotla driver valgkamp med Chaudhry Jaffer Iqbal. Sistnevnte har reist tilbake fra Norge. Han kjemper om å bli gjenvalgt i nasjonalforsamlingenFoto: Kadafi Zaman/TV 2

Oppførselen til pakistansk politi er det mest skammelige jeg noen gang har sett. Det gjør det helt nødvendig å stille spørsmål ved årets valg. Hvor fritt er det egentlig? Én ting er at politikere blir massepågrepet. En annen stor bekymring er hvordan pressen blir kneblet og truet. Internasjonale medier er knapt å se, heller ikke internasjonale valgobservatører.

Er det noe godt som har kommet ut av denne opplevelsen, så er det erkjennelsen av at det trengs å settes fokus på menneskerettighet- og pressefrihets situasjonen i Pakistan. Denne gangen gikk volden utover Pakistan Muslim League-N. Neste gang kan det være andre partier som PTI eller PPP.

Jeg er trygt tilbake i Norge. Men de som må kjempe denne kampen hver dag er de pakistanske journalistene og redaktørene. De har penn. Motstanderes har kuler. Motet deres gir meg håp, styrke og motivasjon. Vi kan aldri bøye oss.

Lik TV 2 Nyhetene på Facebook