TV 2 kjenner kronikkforfatterens identitet. På grunn av sakens karakter, ønsker hun å fortelle sin historie anonymt.
Jeg fødte midt i fellesferien på Kvinneklinikken i Bergen i 2017.
Nesten tre uker før termin, gikk vannet tidlig en morgen. Jeg fikk rier umiddelbart og vi dro ganske raskt avgårde til sykehuset.
Inne på klinikken ble vi raskt registrert inn, og en jordmor kom oss i møte. Hun geleidet oss inn på et undersøkelsesrom, og konkluderte med at fødselen var i gang.
Vi fikk det siste ledige føderommet, ble vi fortalt. Riene tok seg raskt opp og ble nærmest uutholdelige.
Jordmoren var ganske mye til stede på denne tiden, men undersøkte meg ikke før det hadde gått en time. Da viste det seg at jeg allerede hadde 6-7 centimeter åpning.
Jordmoren løp frem og tilbake og gjorde det hun kunne, men hun virket veldig stresset.
Ganske raskt ble babyen vår født. Jeg måtte imidlertid klippes ganske mye. På grunn av elektroden de hadde festet på babyens hode, revnet jeg også veldig opp innvendig. Dette ble oppdaget da jordmoren skulle i gang med å sy meg. Legen overtok syingen og jordmoren gikk i gang med å registrere fødselen.
Jeg frøs og skalv. Jeg fikk verken vann eller mat, eller flagg for å feire at babyen var født. Og jeg var i store smerter. Syingen var intens vond.
Da jordmoren var innom ba jeg henne om hjelp til å legge babyen min bedre til på brystet mitt, og få på han luen som var falt av. Hun hjalp meg, men på en veldig hektisk måte og løp ut igjen rett etterpå.
Plutselig ble legen tilkalt og måtte forlate rommet. Det var hastekeisersnitt med tvillinger på gang.
Der lå jeg alene med bena til skrevs, kunne ikke bevege meg og i store smerter. Jeg frøs og skalv, og babyen min skled mer og mer ut av grepet mitt. Jeg lå ikke lenge alene, men det føltes svært skummelt å ligge der alene med store smerter, fastspent og en bitteliten rosa bevegelig baby på brystet.
I nesten tre timer ble jeg sydd. Umiddelbart etter at jeg ble lappet sammen ble jeg løftet over i en annen seng, og trillet til barsel i en voldsom fart. De trengte rommet til neste fødende.
På barsel ble de ansatte overrasket over at babyen ikke var kledd, og at han ikke hadde fått bleie. Jeg var i smerter, og så uendelig tørst.
Etter at jordmor undersøkte meg, kom en lege til og undersøkte meg. Han konkluderte med at jeg skulle få morfin. Morfinen hjalp veldig, og endelig fikk jeg mat og drikke.
Vi ble fortalt at det hadde vært 25 fødsler den dagen.
Vi fikk ingen søvn den første natten, og nattevakten på barselavdelingen fortalte oss at det var vanlig. Vi opplevde at de ansatte ikke hadde tilstrekkelig tid til oss, og hver gang vi ringte etter hjelp kom de stressende inn til oss, hjalp oss raskt og løp ut igjen.
Ett døgn etter fødselen kom en ny jordmor på vakt og spurte om vi ikke skulle reise hjem snart. Umiddelbart tenkte jeg nei, vi var ikke klar. Men så tenkte jeg kanskje at andre trengte rommet, siden vi forsto at det var ekstremt travelt og totalt kaos både på føden og barsel.
På dette tidspunktet hadde smertene i underlivet begynt å avta, så vi tenkte at vi kunne klare oss hjemme. At jeg fikk morfin på barsel glemte jeg å tenke på. Vi reiste hjem akkurat to døgn etter at vi var registrert inn. Det angrer jeg dypt på nå.
Da vi kom hjem hadde jeg hverken fått lært meg bleieskift eller annet stell, og jeg fikk ikke lenger morfin. Smertene i underlivet tiltok da vi kom hjem, og da var det kun vanlig smertestillende jeg hadde fått lov å bruke siden jeg ammet.
Jeg husker jeg lå i sengen og hylte av smerter. Min mann ringte Kvinneklinikken, som vi hadde fått beskjed å ringe hvis smertene tiltok. Fra jordmor fikk min mann streng beskjed om at det var vanlig med smerter etter fødsel, og det måtte jeg bare tåle.
Vi opplevde hele vårt barns første halvår som grusomt tøft og smertefullt. Jeg ser tilbake på fødselen og hele tiden etter som svært traumatisk og stressende, og med svært mangelfull omsorg og støtte.
Jeg anbefaler ingen å føde i fellesferien.
TV 2 har vært i kontakt med Kvinneklinikken i Bergen. De ønsker ikke å kommentere enkeltsaker, men sier det er beklagelig når noen av deres pasienter ikke har fått den hjelpen de har hatt behov for.
– Bemanningen er aktivitetsstyrt, det vil si at jordmødrene går der pasientene trenger det mest, sier jordmor ved Kvinneklinikken Norunn Solvang.
Når det er 25 fødsler om dagen, slik det blir beskrevet i kronikken, sier jordmoren at de alltid prioriterer å hjelpe dem som trenger det mest.
– Dersom det likevel ikke skulle være nok jordmødre på vakt til prioriterte oppgaver, vil vi kalle inn ekstra, sier Solvang.
Hun legger til at deres ansatte går i turnus, og har rett til forutsigbarhet i sitt arbeidsliv.
– Alle ansatte har selvsagt også rett på sommerferie. Variasjonene i fødselstall per døgn varierer, og vi vet derfor ikke hvilke døgn som blir mest travle, sier Norunn Solvang ved Kvinneklinikken i Bergen.
