Du behøver ikke være en far eller mor for å bli berørt av det menneskelige dramaet som utspiller seg dypt i Tham Luang-grotten i Thailand.

Det er nok å være et menneske.

Så dypt stikker båndene mellom foreldre og barn, at de fleste av oss som er tilstede utenfor grotteinngangen kjenner godt engstelsen og smerten familiene til de 13 nå har. Og det gjør også en hel verden som følger det som skjer minutt for minutt.

Verden er sammen ved grotten, sammen inne i mørket og fuktigheten. Vi kjenner alle på den klaustrofobiske følelsen det er å sitte fanget der inne.

I den store redningsoperasjonen deltar over tusen frivillige fra hele Thailand, men også et titalls andre land.

Tilbudene om å hjelpe strømmer daglig inn, forslagene og idèene for å få dem ut er mange. Er det en ting denne saken har vist meg, så er det at menneskers evne og ønske om å hjelpe andre i nød er grenseløs.

Det viser det enorme potensiale vi har for å løse problemer når vi jobber sammen. Og det er ingen dårlig ting i en verden der de dårlige nyhetene daglig slår hverandre ihjel.

Jeg har dekket katastrofer og krig, ulykker, gale menn som holder folk fanget i kjellere og parterer noen i en ubåt.

Jeg har dekket saker der menn dreper i Guds navn.

Utenfor inngangen av Tham Luang-grotten ber jeg en bønn til Gud om at han bare denne ene gangen, vær så snill, kan gi familiene barna tilbake, og meg endelig en god nyhet å kunne fortelle om.

En av de første tingene fotballlaget som har navnet «villsvinene» spurte redningsmennene om var hvordan det går i fotball-VM!

Dersom de 13 i grotten kommer velberget ut i tide, har det internasjonale fotballforbundet FIFA tidenes presang i vente.

De har 13 billetter til VM-finalen liggende klare, dersom familiene som da har fått sine kjære tilbake vil gi slipp på dem da!