Neste anrop kan være fra gråtende barn, personer i dyp krise eller kvinner utsatt for voldtekt. Det er ikke «bare» å besvare slike telefoner.

I tillegg til publikum har vi veldig ofte kontakt med brannvesenet og akuttmedisinsk kommunikasjonssentral om hendelser som krever at politiet responderer, enten på bakgrunn av akutte hendelser som medfører en koordinert aksjon og/eller ved at politiet skal sikre at de andre nødetatene får utført sine oppgaver.

Videre kan tollvesenet, barnevern/ barnevernsinstitusjoner, NAV, veitrafikksentralen, sykehus og psykiatriske institusjoner, ulike avdelinger av kommunen, vekterselskap, togledersentralen, sentralene for buss/ trikk/ t-bane, Forsvaret, skoler og ambassader være i kontakt med operasjonssentralen om mindre og større hendelser som krever respons. Heller ikke denne listen er uttømmende.

Så har vi andre prioriterte oppgaver og henvendelser. Alarmer av ulike slag, som mobil voldsalarm og innbruddsalarmer, blir meldt inn til operasjonssentralen. Daglig får vi melding om alarmer, og de har høy prioritet hos oss. Hvorfor alarmen ble utløst kan ta tid å få avklart.

Når man da har besvart en telefon, så skal operatørene vurdere om og hvordan dette skal prioriteres og behandles. Mange spørsmål og tiltak melder seg for den som sitter i telefon og for andre på operasjonssentralen. Er dette noe vi skal gjøre noe med? Hvordan skal vi løse dette? Hvilke og hvor mange andre etater utenfor politiet skal varsles? Når skal vi gjøre noe med det? Skal dette ha høyere prioritet enn noe av det andre som pågår? Hvilke og hvor mange patruljer skal sendes? Skal noen patruljer omdisponeres fra det de holder på med, siden vi ikke har ledige patruljer for øyeblikket? Har vi tid og anledning til å hjelpe den eller de som ble nedprioritert senere? Heller ikke denne listen er uttømmende.

Så skal vi betjene samband og telefoner for å samhandle med og bistå patruljene ute for å løse de enkelte oppdrag. Hvem er involvert? Kjenner vi de involverte fra før, og hva er de i så fall kjent for? Medfører historikken at politiet må ta forholdsregler eller bevæpne seg? Er vedkommende registrert med bil? Hvor bor personen vi ser etter? Har vi telefonnummeret til vedkommende? Dette er informasjon som det enten er enkelt eller tidkrevende å finne svar på og som er avgjørende for sikkerheten til patruljene og løsningen av et oppdrag. Heller ikke denne listen er uttømmende.

Ved samhandling med andre nødetater og samarbeidsaktører benytter man flere kanaler på sambandet, noe som ofte krever mer enn en operatør ved utførelsen av et oppdrag. Ofte blir da mindre alvorlige hendelser og telefoner nedprioritert inntil man har fått kontroll på situasjonen og kapasiteten igjen øker på operasjonssentralen.

Dette er en beskrivelse av noe av det operasjonssentralene i Norge holder på med i det daglige. Noen vaktsett er vi bedre bemannet enn andre, og noen vaktsett er mindre hektiske enn andre. Men selv når vi av erfaring vet at det blir hektisk, så er vi som oftest ikke mange nok.

Vi er til for publikum og ønsker å svare og å yte hjelp. Men oftere og oftere kjenner vi på en frustrasjon og følelse av at vi aldri strekker til. Underbemannet sliter mange seg ut fordi man tar telefon på telefon for å ta unna køen. På det verste står vi over pauser og dobesøk, etter som man vet at telefonene ikke blir tatt dersom man er borte. Min påstand er at på det mest hektiske, så er det arbeidsmoralen og den enkeltes ansvarsfølelse overfor det samfunnsoppdraget vi er satt til å utføre som er grunnen til at vi løser det.

Kan politiet forbedre seg? «Ja», vil alltid være mitt svar.

Bør publikum få svar når man ringer politiet? «Ja», vil alltid være mitt svar.

Er vi i stand til å svare alle som ringer? «Nei», til det er vi ikke godt nok bemannet.

Operasjonssentralene må hver dag prioritere, men vi kan ikke prioritere alt. Det er ikke bare å besvare en telefon.