Tar et oppgjør med «Undervurderte sorgen»:

Da moren døde reagerte Kjersti (56) med en skambelagt og stor sorg

SNAKKER MED MOREN: Gründer Kjersti Lie Holtar forteller at hun føler seg nære moren når hun arbeider med firmaet. Hun fikk mye støtte av moren da hun startet for seg selv. Foto: Kjersti Johannessen/TV 2.
SNAKKER MED MOREN: Gründer Kjersti Lie Holtar forteller at hun føler seg nære moren når hun arbeider med firmaet. Hun fikk mye støtte av moren da hun startet for seg selv. Foto: Kjersti Johannessen/TV 2.
Da Kjersti (56) mistet moren for fem år siden, følte hun at alle forventet at hun skulle komme seg fort over sorgen. Men slik ble det ikke.
Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

– Jeg tror ikke min sorg er større eller mindre enn andres. Men den er min, sier Kjersti Lie Holtar (56) til TV 2.

For fem år siden mistet hun moren sin, som da var 78 år gammel. Fortsatt gjør det vondt.

– Det verste er at vi ikke forsto hvor syk hun var. Da hadde jeg prioritert annerledes, og ikke utsatt ting vi skulle gjøre sammen.

– Hun som alltid så meg

Moren Inger fikk påvist en sjelden form for demens etter mange års sykdom. Den hadde vært vanskelig å oppdage fordi hun kognitivt var til stede. Men hun endret gradvis adferd og ble deprimert.

– Hun hadde vært lærer og elsket å holde seg oppdatert på alt som skjedde i verden. Vi pleide ofte å ringe hverandre for å diskutere nyheter eller andre ting vi hadde hørt på radioen, lest eller observert, forteller Kjersti.

Hun sier at det hun savner mest er at moren alltid så henne.

– Vi snakker ofte om at barn og unge må bli sett. Men jeg tenker det gjelder alle, ikke minst oss middelaldrende kvinner. Vi blir på en måte usynlige.

Hun mener at i en tid hvor alt er så visuelt og alt og alle skal være så synlige, så er 50-70-åringene de minst synlige.

– En dag setter du deg på t-banen, og oppdager at ingen ser deg, ingen legger merke til at du er der. Du er bare en av de mange middelaldrende som alltid og til alle tider har tatt t-banen. Men fortsatt er det så viktig å ha noen, eller i det minste en som ser deg, og for meg var det moren min.

«Godt å slippe»

Kjersti driver sitt eget importfirma av sørafrikanske produkter og har bodd mange år i det sørlige Afrika. Men så ofte hun hadde muligheten reiste hun hjem til moren i Larvik. Da moren var så dårlig at hun ikke kunne snakke satt hun ved sykeleiet i mange timer av gangen.

– Jeg, som ellers har mange baller i luften, fant roen der. Moren min bare var, og jeg bare var. Det var ingenting annet som skjedde og ingen forventninger. Så det var like mye for min egen skyld at jeg besøkte henne så ofte jeg kunne.

Kjersti sier hun vil bære sorgen med seg hver dag. Foto: Kjersti Johannessen/TV 2
Kjersti sier hun vil bære sorgen med seg hver dag. Foto: Kjersti Johannessen/TV 2

Da moren gikk bort, var det mange som mente at det var godt for henne å få slippe.

– Det var mange som tok det for gitt at jeg raskt skulle komme tilbake i vanlig gjenge, og nå er det ingen som har spurt om hvordan det går på lenge. Mor var jo gammel og hadde vært syk. Men jeg vet at hun ville leve. Selv da hun lå på dødsleie nektet hun å gi slipp.

Selv fem år etter er sorgen en del av livet. Og hver dag snakker Kjersti med moren sin, spesielt mens hun jobber.

TV 2 møter henne hjemme på Smedstad i Oslo, hvor hun sorterer et hav av esker som har kommet fra Sør-Afrika og skal videre ut til norske kunder og bedrifter.

– Mamma hjalp meg med å etablere firmaet, og når jeg holder på med arbeidet føler jeg ekstra på at hun ikke er der mer. Jeg føler meg litt som en anonym alkoholiker, med denne voksen-sorgen: «Hei, jeg heter Kjersti, og moren min døde for fem år siden, men vi snakker sammen hver dag», men det er slik det er.

Vil normalisere sorgen

Kjersti har delt tanker om sorgen på bloggen sin, og sier hun har fått mange tilbakemeldinger fra andre i samme situasjon, særlig kvinner. Flere sier de skammer seg over at de sørger over eldre foreldres død i lang tid, og føler at det ikke passer til forventningene.

– Ved at jeg er åpen om dette kan jeg normalisere denne type sorg. Det er vanskelig å miste en mor eller far. For meg har det vært en slags bekjennelse, at dette er noe jeg kommer til å bære med meg hele livet. Den kan plutselig slå meg i magen.

– Hvilke egenskaper har du arvet av moren din?

– Det er nok utholdenheten min. Mor pleide å si: «Alt ordner seg i marsjen så lenge den er lang nok». Vi gir aldri opp.

Undervurdert sorg

Prest Steinar Ekvik har gjennom 40 år møtt mennesker i sorg.

– Man skal kanskje ikke sammenlikne sorg, men jeg opplevde at mange tok lett på sorgen folk opplever når eldre dør av alderdom, sier Ekvik til TV 2.

Prest Steinar Ekvik har lang erfaring i møte med mennesker i sorg. Han har også skrevet en rekke bøker om temaet, blant annet «Den undervurderte sorgen» om å miste eldre foreldre. Arkivfoto: Morten Holm / SCANPIX
Prest Steinar Ekvik har lang erfaring i møte med mennesker i sorg. Han har også skrevet en rekke bøker om temaet, blant annet «Den undervurderte sorgen» om å miste eldre foreldre. Arkivfoto: Morten Holm / SCANPIX

Dette fikk ham til å skrive boka «Den undervurderte sorgen» på 2000-tallet.

– Jeg så at de som opplevde å miste familiemedlemmer i ulykker eller ved annen dramatikk får støtte. Alle rundt skjønner at det er en livskrise. Men når de eldre dør er det ikke like oppsiktsvekkende. Folk rundt de pårørende sier «det var godt å få slippe» eller «det er naturens gang».

Han sier at mange ikke er forberedt på hvor tungt det er å miste sine eldre foreldre. Det kan være ekstra tungt om omgivelsene rundt ikke lar den pårørende sørge.

– En kvinne sa en gang «jeg fikk en blomsterbukett på torsdag og så skulle alt være normalt på mandag etter at moren var død. Hun var jo så gammel», forteller Ekvik. Han mener dette er et illustrerende eksempel, og ønsker å høyne respekten for det å ta farvel med de eldste.

– Vi tar ikke bare farvel med en som har oppnådd høy alder, men også farvel med et langt liv.

Det som aldri ble

Ekvik sier sorgen kan bestå av mange følelser, og mange kan føle en form for lettelse dersom den gamle har vært lenge syk. Men han sier det er lov å kjenne på de dype følelsene.

– Du skal ta farvel med de som har satt deg til verden, de som er årsaken til at du er her. Når de går bort, forsvinner informantene til viktige deler av livet.

Ekvik, som nylig gikk av med pensjon etter å ha avsluttet karrieren som sogneprest på Kråkerøy i Østfold, sier at for mange er ikke sorg farvel med det som var, men også et farvel med det som aldri ble.

– Det kan ha vært en mor eller far som prioriterte karriere og ikke var til stede. Eller at man aldri klarte å oppnå det nære forholdet man ønsket, og nå er det for sent.

Ekvik sier sorgen når foreldrene dør består av mange komponenter.

– Det kan også være skremmende for de som befinner seg midt i livet og plutselig er eldst. Man kan få en følelse av å «rykke frem i køen», og føle at distansen til sin egen død blir kortere.

– Er det mange som sliter med dårlig samvittighet for at de ikke har gjort nok?

– Ja, mange kommer ikke komme unna følelsen av å komme til kort. Behovene er så store hos de eldre. Ofte har de voksne barna egne barn de skal skal ta hensyn til. Og man kan ikke oppgi barn, ektefelle, jobb og bli venneløs fordi man skal prioritere de eldre.

Kan bli for nært

Ekvik oppfordrer alle til å skille mellom dårlig samvittighet og ubehag.

– Dårlig samvittighet henger sammen med skyld. I det sekundet man sier at man har dårlig samvittighet, så betyr det at man påtar seg skyld. I stedet bør man kjenne på ubehag over at mye kunne vært bedre. Det betyr ikke at man har skyld. Vi har bare et liv, understreker Ekvik.

Han sier at for mange kan både møte med søsken og påfølgende arveoppgjør være en ekstra påkjenning. Mens for andre kan det være vanskelig at man er alene, og ikke har noen å ta de mange beslutningene sammen med.

– Noen har aldri klart å løsrive seg fra foreldrene og blitt «herre eller kvinne i egen liv». For dem vil foreldrenes bortgang oppleves ekstra vanskelig. Da må de klippe over navnestrengen som skulle være kuttet for lengst, i tillegg til at de må takle tapet.

Ekvik påpeker at alle relasjoner må ha den rette nærhet, men den må også ha den rette avstand dersom den skal være god. Det kan bli for nært.

Han sier at mange som mister en foreldre, sitter igjen med en sørgende mor eller far. Da må man forholde seg til deres sorg, i tillegg til egen. Oppå dette kommer kanskje barn som har mistet besteforeldre som sto dem nær.

– Hvordan du takler sorg er avhengig av hva du har opplevd før og hvordan du har det ellers. Dersom du er i et stabilt forhold og i trygg jobb, vil det kanskje være lettere å komme seg igjennom det. Om man har negative erfaringer du ikke har fått bearbeidet, vil det kunne forverres av nye hendelser. Vi må rydde mens vi lever,

– Hvordan skal vi møte personer som står i denne type sorg?

– Møt personen med respekt. "Det kan være lurt å stille åpnende spørsmål: Hvordan har disse dagene vært? Hva har vært tyngst? Kjenner du deg sliten nå?"

Ekvik sier det så er vedkommendes ansvar å eventuelt ta relasjonen videre.

– Om personen tar invitasjonen, kan det skje noe positivt. Om personen ikke gjør det, må man ikke føle noe nederlag. Det kan være dager som er verre enn andre. Og om man skulle felle noen tårer sammen, er det ingen krise. Det er bare tegn på styrke og modenhet.

Lik TV 2 Nyhetene på Facebook