#

2SITERT

Kritikken min vekket til liv en god del småbarnsforeldre som nå virkelig får testet utestemmen

Kritikken min vekket til liv en god del småbarnsforeldre som nå virkelig får testet utestemmen
Foto: Privat / NRK
TV 2-journalist Ingrid Treborg har begått årets drøyeste vranglesning når hun påstår at jeg er motstander av fantasi fordi jeg har kritisert en barnefilm, skriver journalist Fredrik Drevon.

Jeg skrev nylig en kronikk i VG om kinofilmen Brillebjørn på bondegården. Kronikken traff så det sang, for å si det mildt.

Kritikken min av den 63 minutter lange filmen har vekket til liv en god del småbarnsforeldre som nå virkelig får testet utestemmen i kommentarfelt og andre debattflater.

En mann skriver i VGs kommentarfelt at «hvis du er så kritisk til Brillebjørn-filmen så får du heller skrive en e-post til manusforfatteren!»

Reaksjonen fra en mann på Twitter lyder: «Faktisk ganske utrolig at VG publiserer slikt vås!»

Dette er dessverre en vanlig debattform i sosiale medier: Folk slår fast at de selv har rett, og at andre tar feil, uten å forklare hvorfor.

Dulter borti selvbedrag

Det ser ut til at jeg på en eller annen måte har klart å dulte borti selvbedraget til selvutnevnte verdensmestre i barneoppdragelse.

I et debattinnlegg publisert høyt oppe på fronten til TV2.no, leverer TV2-journalist Ingrid Treborg en ellevill vranglesning og banalisering av mine argumenter.

Treborgs stråmann går ut på å stemple meg som motstander av fantasi i barnefortellinger, og henviser til amerikansk forskning som «viser at barns bruk av fantasi kan gjøre det lettere å løse problemer som voksne.»

Når det gjelder sitatet om barn og fantasi er jeg fullstendig enig med Treborg. Jeg elsker også fantasi, eventyr, og science fiction, og jeg bifaller entusiastisk funnene fra amerikansk forskning som Treborg her siterer.

Forøvrig gjør jeg det veldig klart i kronikken at jeg synes karneval og kostymer er gøy.

Jeg trekker også frem Brødrene Grimm, Astrid Lindgren og Iben Sandemose som store helter innenfor barnefortelling.

Likevel setter Treborg opp en stråmann om at jeg er motstander av fantasi, det vil si at hun tillegger meg en posisjon som jeg ikke har, men som det er lett for henne å tilbakevise.

Misforstår med vilje

Treborg skriver blant annet at «Selv de minste vet at en traktor med kaninører fortsatt er en traktor – men bare litt mindre skummel. Forskjellen på barna og Drevon, er at barna lar seg inspirere av slike absurditeter.»

Dette er en ekstremt banal og forvridd fremstilling av min argumentasjon.

Jeg er ikke motstander av Brillebjørns påfunn, men jeg etterlyser variasjon i metoden hans. Jeg skriver i kronikken at «Fremfor å hjelpe Lucy til å sette ord på ting som er vanskelige, prøver Brillebjørn å fikse alt med fantasimagi.»

Jeg hevder ikke at Brillebjørn aldri bør bruke fantasimagi. Det jeg faktisk skriver er at han bør utvide repertoaret sitt til å inkludere flere måter å håndtere konflikter på, enn bare fantasimagi.

Dette er konstruktiv kritikk fordi jeg begrunner saklig hva jeg mener ikke funker i filmen, og foreslår hvordan konseptet kan forbedres.

Det eneste Treborg oppnår ved å feilaktig stemple meg som motstander av fantasi, er trafikk på TV2.no og likes på Facebook.

Samtidig har hun sabotert det som kunne blitt en god debatt.

På sin egen Facebook-vegg får Treborg trampeklapp i ekkokammeret for å vranglese min kronikk.

Hun har redusert debatten til å handle om å være for eller mot fantasi, og hun har plassert meg i rollen som motstander av fantasi.

Hvorfor ting er sånn og sånn

Min kronikk var definitivt ikke et angrep på fantasi. Derimot kritiserte jeg at filmen bruker fantasimagi som løsning på alle problemer. Dette ville Treborg ha skjønt om hun hadde lest teksten min med et mikrogram av godvilje.

Ja, det er fint å ty til fantasimagi iblant. Men andre ganger har barn behov for en forklaring på hvorfor ting er sånn og sånn, eller de trenger å bli oppmuntret til selv å kunne sette ord på sine gleder og sorger.

Brillebjørn-konseptet på NRK funker brillefint i snutter på fire minutter, men den 63 minutter lange kinofilmen Brillebjørn på bondegården blir en kalkun fordi den ikke er bygget opp som en selvstendig historie.

Denne kinofilmen er en fantasiløs repetisjon av TV-konseptet: En sekvens av sammenraskede snutter der Brillebjørn hjelper filmens hovedperson Lucy med å takle motgang ved hjelp av såkalt fantasimagi, for eksempel å henge kaninører på en traktor, for deretter å henge kaninører på en bil.

Siden Brillebjørn løser alle problemer på vegne av hovedpersonen, gjennomgår hun aldri noen utvikling, men er like redd på slutten som hun var ved starten av filmen.

Overført til barneoppdragelse sier dermed filmen noe sånt som at problemer bør løses med klovnaktig «brannslukking», fremfor å finne ut hva problemet egentlig består i.

Budskapet til barna blir: Slapp av, du trenger ikke stille noen vanskelige spørsmål eller pushe deg selv i noe som helst, for Brillebjørn fikser alt for deg.

Jeg er heller ikke den første til å kritisere den snakkende bjørnen som noen holder som hellig ku.

Dagbladet ga terningkast tre til Brillebjørn på bondegården: «Brillebjørn på bondegården» er så snill og ufarlig at det nærmer seg det kjedelige og glatte.»

Synes du Dagbladets anmelder var for streng? Da er det bare å rope fantasimagi, og vipps så er terningkastet blitt seks eller syv!

Lik TV 2 Nyhetene på Facebook