Den russiske desinformasjonen har nådd nye høyder

Mandag hevdet en russisk minister at inspektører fra OPCW ikke fikk slippe inn i Douma fordi FN ikke hadde gitt godkjennelse. En talsmann for verdensorganisasjonen avkreftet påstanden kontant.

Russland endret da sin forklaring til at veien inn i Douma måtte klareres for miner først, og at det ville ta et par dager. Dette skjedde samtidig med at et følge av «godkjente» journalister tidligere på dagen hadde fått slippe inn i byen uten å treffe på en eneste mine. Det hadde åpenbart heller ikke de russiske styrkene som nå okkuperer byen.

USA, Frankrike og Storbritannia mener russerne bruker utsettelsen til å fjerne spor fra åstedet for det påståtte kjemiske angrepet 7. april.

Ingen russiske myndighetspersoner tar selvkritikk for sine totalt feilaktige påstander. Og det får ingen konsekvenser. Russiske medier følger partilinja og stiller ikke kritiske spørsmål til egne ledere. Det fins ingen ekte politisk opposisjon i nasjonalforsamlingen som er skeptisk. Domstolene og politiet vil aldri våge å legge seg ut med Russlands sterke mann. Og vanlige russere har for lengst skjønt at de lever lenger og beholder jobben dersom de holder sine meninger for seg selv.

Hvem skal vi stole på?

Flere seere og lesere spør meg stadig hvorfor vil skal stole mer på vestlige lederes uttalelser enn det som kommer fra Kreml.

Svaret mitt står ovenfor. I våre vestlige samfunn er politikere og byråkrater konstant under oppsyn fra pressen, rettssystemet, opposisjonen og i ytterste konsekvens velgerne. En statsstyrt konspirasjon vil ha liten mulighet til å forbli hemmelig særlig lenge.

Hvis vi i Norge for eksempel tar en statsråd i løgn, kan man være sikker på at vedkommende må svare for seg – både Stortingssalen og på kveldsnyhetene. Maktfordelingsprinsippet, presse- og ytringsfriheten, og rettssikkerheten åpner for at kritikk kan og skal fremmes. Det gjør våre samfunn gjennomsiktige og, våre politikere ansvarlige. Det skjer altså ikke i Russland. Her har man de siste 18 årene ikke hatt ett eneste valg som har skjedd i henhold til internasjonale standarder. Domstolene er ikke uavhengige, pressen er ufri og opposisjonen er kneblet.

Derfor skal man tro mer på Emmanuel Macron og Theresa May enn på Vladimir Putin. De må faktisk møte velgerne og få deres tillit hvis de ønsker å beholde jobben. Det må ikke Putin. Han vinner valgene uansett.

Men hva så med Trump da, spør skeptikerne. Han lyver jo.

Jo, der gjør han beviselig. Og han blir tatt i å lyve av opposisjonen i Kongressen og i alle fall av pressen. Over 2000 ganger har Donald Trump løyet offentlig etter at han ble innsatt, ifølge Washington Post, som nitid kartlegger hver eneste usannhet som kommer ut av presidentens munn. Noen slik statistikk har ville aldri en russisk avis tørre å offentliggjøre om Vladimir Putin eller Sergej Lavrov.

I tillegg er Trumps løgner også noe av fundamentet i etterforskningen som er startet mot ham. Det blir opp til det amerikanske rettssystemet å avgjøre hans videre skjebne.

Gift i nyhetsstrømmen

Etter drapsforsøket på avhopperen Sergej Skripal og det antatte kjemiske angrepet i Syria har den russiske desinformasjonen nådd nye høyder. Målet er nettopp å gjøre oss i tvil. Å få oss til å miste tilliten til de mekanismer som faktisk gjør våre vestlige land til steder der politikere ikke kan lyve og slippe unna med det. Dette er et langsiktig arbeid, og påvirkningen skjer subtilt.

Blant annet gjennom tusenvis av robotstyrte kontoer på sosiale medier, som før eller siden kanskje vil klare å få et innlegg inn i din eller dine venners nyhetsstrøm.

Usannhetene som systematisk blir spredt på nettet er en gift for våre demokratier. En gift som alle har ansvar for å stoppe, ikke bare vi journalister.