Den russiske desinformasjonen har nådd nye høyder

Når jeg ser TV-nyheter i Russland føler jeg det av og til som om jeg befinner meg i et parallellunivers. Jeg får høre at Syria ikke bruker kjemiske våpen, at Russland ikke forgifter spioner i utlandet eller invaderer naboland. Krigshissende vestlige politikere lyver og villeder sine egne velgere med konspirasjonsteorier og eventyrlige iscenesettelser. De er ute etter å ødelegge Russland og starte krig uten grunn, og dette forklarer alt som foregår i verden akkurat nå.

Så overbevisende, så hyppig og så unyansert fremmes disse påstandene at etter noen dager i Russland, føler jeg meg nesten selv i tvil. Hva er egentlig sant og usant og finnes overhodet noen sannhet?

Når denne tvilen kommer, har den russiske propagandamaskinen lykkes. Ikke rart at den russiske befolkningen, som til daglig er fanget i denne veven av bortforklaringer og «alternative forklaring», blir mistroisk. Til alle parter.

– Dronningen er død

Det er ikke det at russerne tror så enormt på sine egne ledere. Men når nærmest enhver hendelse i verden utenfor Russland blir påstått å være et resultat av konspirasjoner og kynisme, er det lettest å tro på ingenting.

TV 2s russiske medhjelper og sjåfør gjennom flere år, er for eksempel overbevist om at den britiske dronningen egentlig er død, og at kvinnen som fremstår som Elizabeth er en dobbeltgjenger plassert av regjeringen for å hindre uro i den britiske befolkningen.

Han tror for øvrig også at jorda egentlig er flat og ikke rund.

«Ingen har jo egentlig bevist at den er rund,» sier Sergej og påpeker at alle bildene av kloden tatt fra verdensrommet godt kan være manipulerte.

Russland er blitt et land der konspirasjonsteoriene blomstrer, der løgn er like mye verdt som sannhet. Og der befolkningen ikke har annet valg enn å passe sine egne saker og ikke ha meninger om krig, fred og politikk.

Løgner uten konsekvenser

De siste få årene har det offisielle Russland løyet gang på gang, og sluppet unna med det. Om invasjonen og okkupasjonen av Krim, om nedskytingen av passasjerflyet MH17 i Ukraina, om Syria og om kjemiske våpen.

Bare de siste få dagene er russiske myndigheter blitt tatt i blank løgn minst to ganger.

Først da de hevdet at det sveitsiske laboratoriet som analyserte giftprøvene fra Salisbury hadde påvist en annen nervegift enn den Storbritannia hadde funnet på åstedet, noe utenriksministeren mente renvasket Russland. Laboratoriet rykket selv umiddelbart ut og avkreftet den russiske uttalelsen, men Sergej Lavrov sto på sitt.

Mandag hevdet en russisk minister at inspektører fra OPCW ikke fikk slippe inn i Douma fordi FN ikke hadde gitt godkjennelse. En talsmann for verdensorganisasjonen avkreftet påstanden kontant.

Russland endret da sin forklaring til at veien inn i Douma måtte klareres for miner først, og at det ville ta et par dager. Dette skjedde samtidig med at et følge av «godkjente» journalister tidligere på dagen hadde fått slippe inn i byen uten å treffe på en eneste mine. Det hadde åpenbart heller ikke de russiske styrkene som nå okkuperer byen.

USA, Frankrike og Storbritannia mener russerne bruker utsettelsen til å fjerne spor fra åstedet for det påståtte kjemiske angrepet 7. april.

Ingen russiske myndighetspersoner tar selvkritikk for sine totalt feilaktige påstander. Og det får ingen konsekvenser. Russiske medier følger partilinja og stiller ikke kritiske spørsmål til egne ledere. Det fins ingen ekte politisk opposisjon i nasjonalforsamlingen som er skeptisk. Domstolene og politiet vil aldri våge å legge seg ut med Russlands sterke mann. Og vanlige russere har for lengst skjønt at de lever lenger og beholder jobben dersom de holder sine meninger for seg selv.

Hvem skal vi stole på?

Flere seere og lesere spør meg stadig hvorfor vil skal stole mer på vestlige lederes uttalelser enn det som kommer fra Kreml.

Svaret mitt står ovenfor. I våre vestlige samfunn er politikere og byråkrater konstant under oppsyn fra pressen, rettssystemet, opposisjonen og i ytterste konsekvens velgerne. En statsstyrt konspirasjon vil ha liten mulighet til å forbli hemmelig særlig lenge.

Hvis vi i Norge for eksempel tar en statsråd i løgn, kan man være sikker på at vedkommende må svare for seg – både Stortingssalen og på kveldsnyhetene. Maktfordelingsprinsippet, presse- og ytringsfriheten, og rettssikkerheten åpner for at kritikk kan og skal fremmes. Det gjør våre samfunn gjennomsiktige og, våre politikere ansvarlige. Det skjer altså ikke i Russland. Her har man de siste 18 årene ikke hatt ett eneste valg som har skjedd i henhold til internasjonale standarder. Domstolene er ikke uavhengige, pressen er ufri og opposisjonen er kneblet.

Derfor skal man tro mer på Emmanuel Macron og Theresa May enn på Vladimir Putin. De må faktisk møte velgerne og få deres tillit hvis de ønsker å beholde jobben. Det må ikke Putin. Han vinner valgene uansett.

Men hva så med Trump da, spør skeptikerne. Han lyver jo.

Jo, der gjør han beviselig. Og han blir tatt i å lyve av opposisjonen i Kongressen og i alle fall av pressen. Over 2000 ganger har Donald Trump løyet offentlig etter at han ble innsatt, ifølge Washington Post, som nitid kartlegger hver eneste usannhet som kommer ut av presidentens munn. Noen slik statistikk har ville aldri en russisk avis tørre å offentliggjøre om Vladimir Putin eller Sergej Lavrov.

I tillegg er Trumps løgner også noe av fundamentet i etterforskningen som er startet mot ham. Det blir opp til det amerikanske rettssystemet å avgjøre hans videre skjebne.

Gift i nyhetsstrømmen

Etter drapsforsøket på avhopperen Sergej Skripal og det antatte kjemiske angrepet i Syria har den russiske desinformasjonen nådd nye høyder. Målet er nettopp å gjøre oss i tvil. Å få oss til å miste tilliten til de mekanismer som faktisk gjør våre vestlige land til steder der politikere ikke kan lyve og slippe unna med det. Dette er et langsiktig arbeid, og påvirkningen skjer subtilt.

Blant annet gjennom tusenvis av robotstyrte kontoer på sosiale medier, som før eller siden kanskje vil klare å få et innlegg inn i din eller dine venners nyhetsstrøm.

Usannhetene som systematisk blir spredt på nettet er en gift for våre demokratier. En gift som alle har ansvar for å stoppe, ikke bare vi journalister.