#

2SITERT

Atommaktenes oppgjør om Syria kommer ikke i morgen. Kanskje heller ikke i overmorgen. Det kommer når Putin er klar.

En F-18 tar av fra USS Harry Truman, hangarskipet som deltok i nattens angrep mot Syria.
En F-18 tar av fra USS Harry Truman, hangarskipet som deltok i nattens angrep mot Syria. Foto: Gregorio Borgia
Putin går ikke inn i en slåsskamp han vet han vil tape, skriver Øystein Bogen.

Lørdag morgen kom angrepet som både var varslet og ventet. Syria ble truffet av 103 vestlige krysserraketter og president Donald Trump slo seg på brystet og erklærte «Mission accomplished» -oppdraget er utført.

Den kan diskuteres hva angrepet har oppnådd og om jobben med dette er gjort. Trump klarte uansett å vise, både for allierte og fiender, at han ikke lot seg skremme av Russlands sabelrasling.

Putins Syria

President Vladimir Putin har investert både betydelige pengebeløp og politisk kapital i Syrias sju år lange borgerkrig. I Russland fremstilles landets innsats i Syria som en edel kamp mellom det gode og onde. Mellom Bashar al-Assads «legtime regime» og blodtørstige IS-terrorister.

Nyanser som at det også fins en demokratisk syrisk opposisjon går tapt i russiske statskontrollerte medier, og USA og Vesten beskyldes for å støtte islamister og terrorister.

Russlands motiver for å hjelpe Assad er praktiske og økonomiske, ikke ideologiske eller moralske. Syria er blant Russlands beste våpenkunder. I tillegg har Syria gjennom årtier gitt Russland mulighet til å ha en marinebase og en flybase ved det strategisk viktige Middelhavet. For Putin er det verdt mye.

Konspirasjonsteoriene som ikke virket

I uken som har gått etter de dødelige gassangrepene i Douma, har russiske politikere og embetsmenn nærmest kappes om å presentere de mest fantasifulle alternative forklaringer på hva som skjedde i Douma.

Gårsdagens konspirasjonsteori tok likevel kaken. Det russiske Utenriks- og Forsvarsdepartementet hevdet da at det skulle være Storbritannia som hadde iscenesatt et skuespill som skulle se ut som et gassangrep.

Motivet skal ha vært å sverte Russland, formodentlig som hevn for det britene trodde var et russisk nervegiftangrep mot en gammel russisk spion i Salisbury 4. mars. Det angrepet fant forøvrig heller ikke sted, ifølge Russland.

Moskvas konspirasjonsteorier ble relativt bryskt feid til side av USA og dets allierte. Det ble nok ikke de russiske truslene om å slå tilbake mot et eventuelt vestlig angrep i Syria med våpenmakt. Var dette tenkelig, og kunne konsekvensen av Trumps hevntokt virkelig føre til tredje verdenskrig, slik det ble hevdet fra Kreml?

Pentagon tok i det minste truslene såpass alvorlig at man i lørdagens angrep nøyet seg med å bruke langtrekkende kryssermissiler fremfor mer effektive flybomber fra lav høyde.

Men de militære planleggerne i Washington kalkulerte til slutt slik at Russlands president Vladimir Putin aldri ville våge seg inn i et krigseventyr i Syria. Foreløpig har de fått rett.

Ingen verdenskrig i vente

Russland brumler og rumler fortsatt, men det er ennå ingen tegn til at Putin vil gi noe direkte militært svar mot amerikanere, briter og franskmenn. Til det er Russland alt for svakt, både militært og økonomisk.

Til tross for at det er verdens største land, er Russlands brutto nasjonalprodukt på størrelse med Spania, betydelig mindre enn for eksempel delstaten California i USA.

I tillegg kontrollerer NATO hver centimeter med kyststripe fra Gibraltar til Bosporosstredet. Russland har kun sin enslige marinebase i Syria.

Det russiske forsvaret er blitt forsømt i flere årtier. Det ligger ikke lenger med brukket rygg som på begynnelsen av 2000-tallet, men har svært langt igjen for å måle seg med USA.

Ett mål på militær slagkraft er hangarskip. Til tross for en mer enn dobling av forsvarsbudsjettet de siste ti årene, har ikke Russland mer enn ett slikt fartøy. Det er slitent og gammelt og ligger for tiden til vedlikehold i Murmansk. USA har til sammenligning 11.

Det blir ikke verdenskrig av slikt.

Hybridkrigens mester

Putin er sikkert både ydmyket og sint over at Vesten nå utfordrer hans kontroll over Syria. Samtidig er han ikke den typen som går inn i en slåsskamp han vet han vil tape. Derfor vil han se etter andre måter å hevne seg på.

Putin er verdens ubestridte mester i hybridkrig, som egentlig kun betyr alle de skitne triks man kan bruke mot andre land, bortsett fra militære, og helst uten at de kan tilbakeføres til kilden.

I 2016 saboterte han det amerikanske presidentvalget med falske nyheter, spredt av falske kontoer og robotarméer på Twitter og Facebook. Han har hacket nesten hvert eneste land i NATO. Han okkuperte Krim og Øst-Ukraina med skyggehærer av utkledde spesialstyrker, og han har i hemmelighet støttet høyreekstreme politikere over hele Øst-Europa. Han har splittet, skremt, truet og påvirket, men uten at det har fått nevneverdige konsekvenser for Russland.

Putins svar på Vestens intervensjon i Syria vil derfor ikke bli kuler og krutt, men flere utspekulerte nålestikk som er vanskelige å oppdage og enda vanskeligere å fordømme. Russlands hybridangrep gjør likevel vestlige politikere usikre. De kan bidra til uenighet, splid og politiske omveltninger. Hybridangrepene gir Russland tid og handlingsrom til å bygge opp sine militære styrker til et nivå der de en dag vil kunne utfordre og avskrekke USA.

Atommaktenes oppgjør om Syria kommer ikke i morgen. Kanskje heller ikke i overmorgen. Det kommer når Putin er klar.

Lik TV 2 Nyhetene på Facebook