Drapsforsøket på den russiske avhopperen Sergej Skripal og hans datter har ført til den verste krisen mellom øst og vest på 40 år. Og den har ennå ikke nådd sitt klimaks.

Britiske myndigheter hevder det ikke kan finnes noen annen forklaring enn at den russiske stat sto bak.

Russland har svart på beskyldningene med hån, sinne og et nesten svimlende antall «alternative» forklaringer.

Hvem skal man tro på?

Dødelig nykommer

Mot slutten av den kalde krigen startet sovjetiske forskere et topphemmelig utviklingsprogram med kodenavnet «Foliant».

Målet var å skape en nervegift som både var dødeligere, og vanskeligere å oppdage enn mer «uskyldige» kjemiske stridsmidler som VX og Sarin. Resultatet ble «Novitsjok», som betyr «nykommeren» på russisk.

Etter Sovjetunionens sammenbrudd var det stor takhøyde i den offentlige debatten i Russland og det hemmelige prosjektet ble kjent i 1992 da to vitenskapsfolk gikk ut i en Moskva-avis og advarte om giftlaboratoriet. De var bekymret for sikkerheten ved anlegget, etter å ha avslørt at rester av stoffet hadde lekket ut i naturen.

I september 2017 kunngjorde Russland at samtlige 40 tusen tonn med nervegass fra den kalde krigen var destruert, i tråd med kravene i konvensjonen om kjemiske våpen.

Men 4. mars i år dukket altså Novitsjok opp igjen – i Storbritannia. Hadde Russland løyet om destruksjonen av kjemivåpen?

Putins fiende

Da en av personene som ble funnet livløse på en benk i Salisbury viste seg å være en tidligere russisk dobbeltagent, gikk alle alarmklokkene i regjeringskontorene i London.

Skripal hadde spionert for den britiske etterretningstjenesten MI6, mot sitt tidligere hjemland. I 2004 ble han arrestert, dømt og fengslet. Men under en spionutveksling seks år senere, ble han sluppet fri fra fengsel i Russland og fikk slå seg ned i Storbritannia. Som lønn for dobbeltlivet han hadde levd ga britiske myndigheter ham hus med hage, en romslig pensjon og britisk statsborgerskap.

Ifølge stormaktenes uskrevne spionregler fra den kalde krigen, var han nå fredet for videre represalier. Men hvem hadde bestemt at reglene skulle vare evig?

I Vladimir Putins øyne var nemlig Sergej Skripal en forræder, og som Putin hadde uttalt tidligere skulle forrædere «få som fortjent».

Nå lå eks-spionenen og datteren på sykehus i koma, mens britiske myndigheter febrilsk forsøkte å finne ut hva som hadde skjedd.

–Motiv, midler og mulighet

En uke senere mente statsminister Theresa May at hun hadde konklusjonen. Bare Russland hadde motiv for udåden, tordnet hun under en tale i det britiske underhuset: Hevn.

Giftstoffet som var brukt var dessuten en rykende pistol, ifølge statsministeren. Kun Russland hadde drevet industriell fremstilling av Novitsjok. Russland hadde også et suspekt rulleblad.

I 2006 skrev Putin under en lov som tillot russiske agenter å ta livet av uønskede personer i utlandet. Kort tid senere kom to slike agenter til London, der de forgiftet avhopperen og Putin-kritikeren Aleksander Litvinenko med det sjeldne, radioaktive stoffet Polonium. Polonium er hundre milliarder ganger mer giftig enn blåsyre, og var også en rykende pistol. Stoffet produseres nemlig bare ett sted i verden – i Russland. Russiske myndigheter nektet likevel å innrømme drapet og tåkela i stedet saken med en flom av «alternative teorier», mens de skrek etter flere bevis. Denne gangen er fremgangsmåten nøyaktig den samme.

Offisielle talspersoner i Moskva har blant annet hevdet at britiske myndigheter selv må ha forgiftet Skripal og datteren for å avlede oppmerksomheten fra de smertefulle Brexit-forhandlingene. Også mer vidløftige teorier er blitt fremmet, som for eksempel at Ukraina, eller Sverige kan ha sluppet løs nervegiften i Salisbury.

Mer håndfaste bevis må på bordet, krever Putin.

Etterretnings-dilemmaet

Onsdag fikk han støtte fra uventet hold. Det skjedde da Labour-leder Jeremy Corbyn beskyldte utenriksminister Boris Johnson for å være for skråsikker da han hevdet at nervegiften i Salisbury garantert må stamme fra Russland. Det er nemlig ikke mulig, kun på bakgrunn av kjemiske analyser å fastslå at nervegiften stammer fra Russland, hadde den britiske hærens laboratorium uttalt tidligere på dagen.

Regjeringen måtte ty til brannslukking, mens en rasende Johnson beskyldte Corbyn for å løpe Moskvas ærend.

Overfor Russland spiler ikke bevisene egentlig noen rolle. Putin vil trolig blånekte uansett hva britene legger på bordet. Men i tillegg til den hjemlige opposisjonen, begynner også enkelte vestlige allierte å bli nysgjerrige på hvilke spor som foruten det åpenbare, direkte impliserer Russland.

Det er liten grunn til å tvile på at britene sitter på slike opplysninger. Problemet er hvordan disse skal presenteres, uten at de gjør mer skade enn nytte. De britiske etterretningstjenestene har fortsatt ører og øyne i Russland. Kanskje både i form av agenter og helt sikkert i form av elektronisk avlytting. Russisk etterretning er svært så interessert å høre mer om dette, og nettopp derfor er det så problematisk å gjøre opplysningene offentlige.

Mens den britisk-russiske ordkrigen trappes opp, har statsminister Theresa May et dilemma. Og ennå er det ingenting som tyder på at klimaks er nådd i konflikten som truer med å føre øst og vest inn i en ny kald krig.