Joda, vi får noen kommentarer: «Er det en liten rev, eller?»

Det hører jeg ofte. Den mest vanlige er «er det trekkhunden din?».

Og noen foreslår at det kanskje er et lemen som er ute å går. Men alle smiler av Kitty når de ser henne midt på fjellet, luskende etter meg fra Jotunheimen over Skarvheimen og på Hardangervidda.

Hun vekker oppmerksomhet på en positiv måte. Selv folk som er redd for hunder lar seg ikke affisere av Kitty. Hun er fullkommen uskyldig og ufarlig.

Tøff start

Og hun er min kontaktskaper på vei over fjellet. Folk er vennlig innstilt til den lille ulldotten, og hun vekker nysgjerrighet. Mange undrer på om hun har gått med meg hele dagen.

– Neeei. Jeg drar litt på det. Nå har hun gått med meg i ti dager. Hun har gått fra Jotunheimen, svarer jeg.

For det er ikke helt vanlig at små hunder er på langtur i påskefjellet. Faktisk har vi ikke møtt noen andre hunder på Kittys størrelse. Og Kitty skjønner ikke at hun er liten.

Men hun nyter oppmerksomheten. Fra snøskuterkjøreren som vil hilse på, til ungene som vil klappe henne, og de som bare vil kose og gi henne litt omsorg.

Men vi fikk en tøff start på turen. Det begynte med våt snø og motvind over Tyin, fortsatte med tett tåke forbi Sletningsbu på dag to og stiv kuling og haggelbyger over Suleskaret på dag 4.

Jeg var nødt til å putte Kitty inn i jakka. Hun hadde aldri klart seg i vindkulene. Da jeg i tillegg gikk på meg to gnagsår var vi på nippet til å gi opp. Men vi la inn en hviledag på Iungsdalshytta og fikk skuterhjelp på en av de lange etappene. Og på Geiterygghytta snudde alt.

Først fikk jeg en profesjonell bandasje på gnagsåret av Maren, som jobbet på hytta. Og så kom finværet. Fra Geiteryggen har turen gått som en drøm. Kitty har løpt etter meg trofast og entusiastisk. Hun er aldri mer enn en meter bak. Hver morgen har hun hoppet ivrig rundt beina mina før starten på turen. Og vi har fått oppleve påskefjellet i strålende sol, vindstille og nydelig utsikt.

Kutter ruta

Men grunnet problemene i begynnelsen har vi kommet litt på etterskudd, det vil si at vi ligger en dag etter skjema. Og gnagsårene er der fremdeles.

Så jeg kutter litt ned på ruta. I stedet for å gå sørover Hardangervidda til Haukeli, dreier vi østover, går forbi Rauhelleren og Lågaros og ender på Mogen.

På denne måten sparer vi inn en dag og kutter ruta med 30 kilometer. Det betyr at 14 dager og 28 mil over fjellet har blitt til 12 dagsmarsjer og 23 mil.

Men det er mine begrensninger som har redusert turen. Kitty hadde uten problemer gått de ekstra 50 kilometer som vi hadde planlagt.