Natt til 14. mars 2008 dro den norske studenten Martine Vik Magnussen på et nachspiel i London.

23-åringen kom aldri hjem.

To dager senere ble hun funnet voldtatt og drept i en kjeller. Britisk politi etterlyste Farouk Abdulhak for drapet. Men det var for sent. Han hadde allerede rømt til hjemlandet sitt, Jemen.

Stanset på flyplassen

Det har gått ti år siden den livsglade Asker-jenta brått ble revet bort. Fortsatt er drapsmannen på rømmen. Fortsatt venter familien på å få svar. Fortsatt venter de på rettferdighet. Jeg var en av reporterne som jobbet med den tragiske saken i 2008. Noen dager etter drapet dro jeg til Sanaa i Jemen sammen med fotograf Yngve Sem Pedersen. TV 2 var det første norske mediet som rykket dit. Det er trolig et av de farligste stedene vi har vært på jobb.

På flyplassen i Sanaa var jeg en i mengden. Ingen la merke til meg. Men kollega Yngve hadde ikke svarte krøller. Han hadde rødblondt hår. Dessuten var han den eneste vestlige i passkontrollen. Og han bar på et enormt TV-kamera under en jakke. Det var ikke til å misforstå.

Journalister? spurte de i immigrasjonen. Ja, sa jeg.

– Ok, dere må ha tillatelse. Dere kommer ikke inn på turistvisum, var svaret. De beholdt kameraet på flyplassen og ba oss kjøre til hovedstaden for å få tillatelse fra innenriksministeriet.

Mister Mohammed

Etter en time satt vi på et lite kontor med en herremann som så gjennom passene våre. Han bladde litt før han sa: Mr. Zaman, hva er hensikten med besøket deres i Jemen?

I drosjen på vei inn til ministeriet diskuterte jeg og Yngve hva vi skulle si hvis de spurte om nettopp det. Vi kunne ikke være ærlige og si at vi var i landet for å lage saker om den drapsetterlyste Farouk Abdelhak. Da hadde det vært første fly tilbake.

– Vi er her for å lage en dokumentar om norske studenter som har lyst til å lære arabisk i dette vakre landet, svarte jeg. Og skrøt hemningsløst av den jemenettiske gjestfriheten.

Byråkraten likte det han hørte.

– Velkommen, dere er våre gjester. Nå kan dere kjøre tilbake til flyplassen og hente utstyret. Mr. Mohammed her vil sørge for at oppholdet blir bra, sa han storfornøyd. Vi så bort på Mr. Mohammed. Godt trent blid mann som tygget khat. Han skulle passe på oss. Shit, tenkte vi i kor.

Styrtrik far

Sånn er det å jobbe i mange av landene i Midtøsten. Myndighetene vil ha kontroll på hva utenlandske journalister driver med. Som oftest er det personell fra sikkerhetstjenesten som får oppgaven med å være en såkalt guide. Mr. Mohammed var en slik figur.

Yngve og jeg hadde bare ett fokus når vi sjekket inn på hotellet. Oppsøke steder og personer som kunne si noe om den etterlyste Farouk Abdelhak.

Det ville ikke gå med Mr. Mohammed på slep. Årsaken var at faren til drapsmannen heter Shaher Abdelhak. En av Jemens rikeste menn. I 2008 var han styreformann i Jemen Internasjonale bank. Han var importør av Coca Cola og Mercedes Benz. Eier av et av de største hotellene i byen. Og han var nær venn av presidenten og regjeringen.

Han var en del av landets maktelite.

For å bli kvitt vaktmesteren vår begynte vi dagen med å ligge ved poolen på hotellet. I stekende sol. Etter noen timer spurte Mr. Mohammed om når vi skulle ut og filme. På kvelden sa jeg. No stress. Det gikk som vi håpet. Etter to dager dro han for å komme tilbake på kvelden. Da spratt vi opp for å jobbe. Vi oppsøkte det enorme huset til familien Abdelhak i hovedstaden Sanaa. Vaktene sa først at de ikke kjente Farouk. Så sa de at han var i Egypt. Så ble vi bedt om å fjerne oss. Det er sjelden jeg har følt meg så utrygg som i Jemen. Vi fulgte konstant med på om biler og mennesker fulgte etter oss. Vi dro også til Mercedes Benz. Svaret var det samme. De visste ikke hvem Farouk var. De hadde heller aldri hørt om faren hans. Spesielt siden han var sjefen deres. På kvelden møtte vi Mr. Mohammad ved bassenget. Da gikk vi til gamlebyen for å gjøre en standup. Det er når reporter står med mikrofon og ser i kamera. Så var det tilbake til hotellet og poolen. Mr. Mohammed ristet på hodet. Var det alt for i dag? Ja, sa jeg. No stress. Neste dag ba vi ham igjen komme på kvelden.

RIP Martine

Sånn holdt vi på. Våknet tidlig for å gjøre alle opptak før Mr. Mohammed kom. Vi oppsøkte det lokale Interpol kontoret med skjult kamera og spurte om Martine-saken. De sa de ikke hadde hørt noe. Veldig rart siden britisk politi hadde gått ut med en offentlig etterlysning. De løy selvsagt. Det samme gjorde utenriksministeren. Han fikk vi intervju med takket være Mr. Mohammed. Tema skulle være dokumentaren om nordmenn som ville studere arabisk i Jemen.

Midt i intervjuet begynte jeg å spørre om drapet på Martine. Vi fikk et svada svar om at han kunne straffeforfølges i Jemen hvis han var skyldig. Bullshit heter det på engelsk. Yngve og jeg oppsøkte også en jetset fest på et tak med lokale og utenlandske rikinger i Sanaa. Der passerte vi gjestene og sa navnet til Farouk Abdelhak for å se om noen reagerte. Ingen napp der heller.

Det mest overraskende var at også pressen beskyttet rømlingen. Ikke et ord om drapet i lokale medier. Det var provoserende husker jeg. For jemenittiske myndigheter, politi og media eksisterte ikke Martine. Det gjorde vondt den gang og det gjør vondt nå. Men det gjør godt å se at britisk politi frigir en ny video av 23-åringen fra natten hun ble drept. Uansett hvor Farouk Abdelhak gjemmer seg får han nok med budskapet: Martine vil aldri bli glemt! RIP.