Karin Bruteig (29) har tidligere vært profesjonell pokerspiller, og har i mange år vært aktiv i pokermiljøet.

I kjølevannet av nyheten om 100 politimenn på pokerklubb-razzia en torsdagskveld i Oslo, på oppdrag for de norske lovgiverne, har debatten om poker og spillpolitikk uunngåelig nok dukket opp igjen.

Jeg blir både frustrert og oppgitt når jeg leser argumentene for hvorfor organisert poker bør fortsette å være ulovlig i Norge. For å rydde opp i dette virvaret av udokumenterte påstander, synsing og personlige og politiske agendaer vil jeg ta for meg og tilbakevise de mest gjentatte argumentene. Oftest fremsatt av våre mest fremtredende pokermotstandere Lotteritilsynet, KrF, Blåkors og nå nylig Aftenposten.

1. Poker er ren gambling

Noen som har hørt Norges Rullettforbund rope etter legalisering? Ikke jeg heller. Poker er definert som et ferdighetsspill, og i det lange løp vil alltid de gode spillerne vinne oftere enn de dårlige.

Poker ble i 2010 anerkjent av Det internasjonale tankesportforbundet som en tankesport, og selv om det er et element av flaks som kan gi utslag over korte perioder er det ingen tvil om at dette er et ferdighetsspill.

Hundretusenvis av mennesker har poker som hobby i Norge, og en god håndfull nordmenn er profesjonelle spillere i den absolutte verdenseliten. Norge ble faktisk kåret til Europas beste pokernasjon i 2012, på bakgrunn av resultater fra norske spillere.

Det bør også nevnes at poker er det eneste «kasinospillet» der ikke banken (kasinoet) har oddsene for å vinne, men det er et nullsumspill der den beste spilleren over tid vil ta med seg mest penger hjem.

2. Lovlig poker skaper mer spillavhengighet

Se for deg en ordning med norske, statsregulerte pokerklubber. Ikke kasino med rene lykkespill som rulett, blackjack og enarmede banditter, men en rendyrket pokerklubb der du må registrere deg ved ankomst, betale med hvite penger via bankkort og hvor man kan sette tapsgrenser – akkurat som hos Norsk Tipping.

Det er ingen forskning som støtter at slik aktivitet vil bidra til mer spillavhengighet. Faktisk viser en undersøkelse gjort ved Universitetet i Bergen i 2015 at kun 0,6 % av dem som har spilt nettpoker angir problemer med å kontrollere eller begrense spillingen.

Nettpoker er helt uregulert, du kan spille for hvor mye du vil og du kan tape så mye du vil. Dermed er det vel rett å anta at faren for å utvikle eller forverre en spillavhengighet ved å spille på en norsk, statsregulert pokerklubb er enda lavere.

Jeg er for ansvarlig spill og føler med dem som har et spilleproblem. Dog vil jeg sammenligne totalforbud mot organisert poker med totalforbud mot alkohol fordi en svært liten andel får problemer.

En regulering av klubbene vil bidra til ordnede former og mulighet for å fange opp de som sliter tidlig, i motsetning til dagens uregulerte pokermiljøer hvor man ikke har noen kontroll.

3. Det truer spillmonopolet, slik at det blir mindre penger til idretten

Dette argumentet virker ofte som det mest tungtveiende for mange poker-motstandere i Norge, og er fullt av dobbeltmoral.

Den norske spillmodellen med Norsk Tipping, grasrotandeler og finansiering av idretten er godt innarbeidet hos det norske folk. Dobbeltmoralen ligger i at Norsk Tipping driver hissig markedsføring av rene lykkespill – i regi av og med velsignelse fra den norske stat.

Her synes jeg vi skal stoppe opp og tenke over følgende: pokermotstanderne er livredde for mer spillavhengighet ved legalisering og regulering av ferdighetsspillet poker, samtidig som de støtter rene lykkespill i regi av staten med beviselig og betydelig større fare for mer spillavhengighet. Velkommen til Norge.

Når det er sagt så er det faktisk ingen grunn til at legalisering og regulering av poker i det hele tatt skulle true spillmonopolet eller pengestrømmen til idretten. Heller tvert imot, og løsningen er såre enkel: Ta penger av overskuddet fra drift av pokerklubber og gi til norsk breddeidrett. Eller andre veldedige organisasjoner, slik Poker-NM i Norge de siste årene har gitt til Blodkreftforeningen.

Eller har Norsk Tipping monopol på bidrag til idrett og veldedighet også?

4. Pokermiljøet er en kriminell underverden

Det er helt vanlige folk som spiller poker. Jeg har naturlig nok ingen statistikk å vise til når jeg skal snakke om bredden av det norske pokermiljøet, men superenkel forskning viser (kilde: mine ti år som pokerspiller i Norge) at norske pokerspillere er et helt vanlig snitt av den norske, lovlydige befolkning. Det vil si en god blanding av høyt- og lavt utdannede, kvinner og menn, unge og gamle, funksjonsfriske og funksjonshemmede, i alle former og farger.

Svært mange av mine pokervenner- og bekjente er opprørt over måten miljøet og spillerne blir fremstilt på i media, og de aller fleste kjenner seg overhodet ikke igjen i den fremstillingen som særlig Aftenposten har stått for. Poker er blitt en ren folkesport i Norge, noe som understøttes av den enorme oppslutningen til Poker-NM både i Norge og i utlandet, i tillegg til TV 2 sine svært godt besøkte sendinger under begge disse arrangementene.

Hvermannsen opplever poker som en hyggelig måte å være sosial på, ispedd strategi, matematikk og spenningen fra spillet. Jeg ser ingen gyldige argumenter for at vi ikke skal få til lovlig, regulert poker i Norge, men jeg ser mange argumenter for det motsatte.

Ved å ikke regulere vil vi med stor sannsynlighet fortsette å se ulovlige pokerklubber med svarte penger og svart arbeid, utpressing og betaling av beskyttelsespenger, og ransfare av klubbene som noen eksempler. Og helt normale folk som må gjøre seg til kriminelle for å utøve sin kjære hobby i eget hjemland.

Nevnte jeg at minst 400.000 nordmenn har spilt poker i løpet av 2016, ifølge en undersøkelse gjort av Ipsos for Norsk Pokerforbund?