20. desember i fjor, samme dag som Stortinget banker gjennom statsbudsjettet for 2018, går stortingspresident Olemic Thommessen (H) på talerstolen i stortingssalen og forsikrer om at det allerede skandaliserte byggeprosjektet nå gikk på skinner. De ville klare å gjøre det ferdig innenfor rammen på 1,8 milliarder kroner. Han snakket usant. Stortinget satt på informasjon om at byggeprosjektet gikk på nok en gigantisk kostnadssmell. Thommessen visste det bare ikke.

Budsjettforhandlingen mellom den daværende Høyre/Frp-regjeringen og Krf/Venstre i fjor høst var svært viktig for Erna Solbergs borgerlige prosjekt. De tre foregående budsjetthøstene endte i full krangel, med trusler om både regjeringskrise og kabinettspørsmål. Denne gangen skulle de for en gangs skyld klare å lage budsjett på en normal måte. Forhandlingene ville også være avgjørende for om Venstre ville gå inn i regjeringen. God stemning var viktig. Erna Solberg visste at det ville bli ekstra krevende å ha både Venstre og KrF utenfor regjeringen, uten noen samarbeidsavtale.

Og de klarte det. De klarte å lage budsjett på en normal og «sivilisert» måte. Men det var likevel ikke enkelt. KrF og Venstre skulle få plass til flere av sine hjertesaker, uten at Høyre og Frp mister viktige gjennomslag. Det er her budsjettforhandlingene ofte blir krevende. Det er i disse situasjonene at poseavgift og flypassasjeravgift kastes inn. Man må finne penger til KrF og Venstres satsinger.

Hvis vi ser på budsjettavtalen mellom de fire fra i fjor høst, er det en rekke små og store tiltak for å finne penger til noen av de mange nye gode tiltakene som KrF og Venstre ønsker inn i budsjettet. De fire borgerlige partiene valgte blant annet å kutte fem millioner kroner i Stortingets byggeprosjekt (!).

De fire borgerlige kuttet altså fem millioner kroner i det skandaløse byggeprosjektet, noen få uker før det ble klart at de må bla opp 500 millioner kroner ekstra til det samme prosjektet. Og det på et tidspunkt hvor Stortingets administrasjon satt på informasjon om at byggeprosjektet kom til å sprekke ytterligere.

Det er knapt til å tro.

Hadde Olemic Thommessen gjort det Stortinget forventet av ham, vært tettere på byggeprosessen, vært mer pågående, stilt de spørsmålene han skulle ha stilt, ville han fort ha kastet en politisk bombe inn i de borgerlige budsjettforhandlingene. Hvis de fire partiene fikk en ny gigantregning på 500 millioner kroner på oppløpssiden i forhandlingene, da de lette etter inndekning på hundretusenkronersnivå, kunne dette nok en gang endt med kaos, krangel og trusler.

Olemic Thommessens uvitenhet kan komme til å felle ham som stortingspresident, men den kan ha reddet Erna Solbergs borgerlige regjeringsprosjekt.