I matchende røde kåper, med sort pelskrage- og hatt, samt røde trillekofferter, ankom de rundt 230 unge kvinnene Pyeongchang denne uken.

I Nord-Korea kalles de «the Army of beauties» – «hæren av skjønnheter».

The New York Times skriver at kvinnene er i Pyeongchang for å heie fram Nord- og Sør-Koreas felles OL-lag, samtidig som de skal forsøke å humanisere inntrykket av regimet.

Avisen kaller hæren «propaganda i fasjonabel personform».

Nøye utvalgt

Kvinnene er nøye utvalgt med strenge kriterier. De er håndplukket fra de største universitetene, og alle er i slutten av tenårene eller i starten av 20-årene.

De må også være over 163 centimeter høye og komme fra høytstående familier, skriver The Guardian.

Antrekkene de bruker varierer i alt fra tradisjonelle koreanske plagg til en enkel t-skjorte og Nike-caps, og alt de gjør er nøye koreografert.

I motsetning til de tradisjonelle heiagjengene danser ikke kvinnene, men holder til på tribunen, og bruker rekvisitter som flagg og megafoner.

– Heiagjeng til side, deres rolle er å utfordre den vanlige oppfatningen av Nord-Korea. I tillegg til å være unge, høye og vakre, trener de ekstremt hardt for å ikke tråkke feil. De er der for å imponere folk, særlig sørkoreanerne, sier Jiro Ishimaru, en japansk journalist i Nord-Korea, til The Guardian.

Internasjonalt

Dette er ikke første gang Kim Jong-un bruker skjønnhetene i sportsarrangementer. De har tidligere heiet under flere arrangementer i Asia.

KONE: Ri Sol-ju er nå gift med Kim Jong-un.
KONE: Ri Sol-ju er nå gift med Kim Jong-un. Foto: Kns

Blant annet Asian Athletics Championships i Incheon i 2005. Da var 101 av kvinnene med, blant dem 16 år gamle Ri Sol-ju, som giftet seg med Nord-Koreas leder fem år senere.

OL i Pyeongchang blir imidlertid første gang hæren opptrer i en internasjonal sammenheng.

– Det blir absurd å se på en av verdens mest undertrykkende totalitære nasjoner forsøke å distribuere 230 smilende kvinner som et diplomatisk skjold i Pyeongchang. Den underliggende ideen er så latterlig at den nesten er spennende, skriver kommentator Jia Tolentino i The New Yorker.