Det så umiddelbart ut som om de trivdes i hverandres selskap. Smilende satt de der i hver sin stol foran peisen i Det ovale kontor og skrøt av hverandre. Donald Trump var riktig så glad i Norge kunne han fortelle. Spesielt fordi Norge kjøper så mye varer av USA. Slik liker businessmannen som ble president. Sans for norsk vannkraft hadde han også, mannen som vil ha mer utvinning av olje og kull.

Statsminister Erna Solberg er proff. Hun skrøt av de flotte miljøvennlige bilene som amerikanerne produserer for norske forbrukere. Og av kampflyene. Han var stolt som en hane. Ikke et stygt ord til pressen, bare lavmælt koseprat med en viktig alliert. Ikke uvanlig i Det hvite hus, men heller ikke en selvfølge med Trump.

Riktig lenge fikk vi lov til å være tilstede før de kunne fortsette møtet på tomannshånd. Også det uvanlig. Det var noe selvsikkert presidentaktig over Donald Trump som jeg ikke så sist jeg var på kontoret hans, under Jens Stoltenbergs besøk for ni måneder siden. Han har fått erfaring.

Utgangspunktet må ha vært nærmest det beste for et møte mellom Solberg og Trump. Etter litt alenetid gikk de i møte med delegasjonene. Begge lands utenriksministere deltok. Tilstede var også CIA-sjefen og visepresidenten.

De snakket om forhåndsdiskuterte temaer som forsvars- og sikkerhetssamarbeid. Om nordområdene og Russland, og ikke minst om handel. Solberg oppfattet sin amerikanske motpart som interessert og samarbeidsvillig. En time og femti minutter hadde hun sammen med den amerikanske presidenten. Uvanlig god tid. Amerikanerne ville ha det slik.

Den gode tonen fulgte dem ut av møterommet og til pressekonferansen. Trump skrøt av norsk militær innsats i Afghanistan og i kampen mot IS. Han holdt også døren på gløtt for å la USA bli stående ved Parisavtalen og internasjonalt klimasarbeid, hvis man bare kunne reforhandle avtalen litt. Det var så mildt.

Men så slo journalistene til. I det ordet sammensvergelse ble nevnt, mørknet presidentens blikk. Kjevemusklene jobbet utålmodige i påvente av at spørsmålet skulle stilles ferdig. Så smalt han til om hvor bra alt var under hans ledelse, og at etterforskningen og påstandene om samarbeid mellom russerne og presidentens innerste krets var oppspinn.

Det var Hillary som måtte etterforskes, mente han. Hillary og demokratene – de virkelige skurkene. Trump er Trump. Men det var likevel noe med ham i dag. Kanskje Erna Solberg har den beroligende effekten på den amerikanske presidenten, som andre mangler.