«Hør våre stemmer, få en slutt på beleiringen» trygler Noor og Alaa i en reportasje, som TV 2 viste tirsdag kveld.

De to venninnene bor i den beleirede byen Øst-Ghouta i Syria, et sted der det ikke er gjemmesteder lenger og der barndom bombes i filler.

Allerede i 2013 ble den syriske byen beleiret. De rundt 400.000 personene som bor der har i all hovedsak overlevd på de varene som er smuglet inn gjennom et tunnelsystem, til skyhøy pris, fordi hjelpeorganisasjoner ikke får slippe til med nødvendige forsyninger. Et brød koster 85 ganger så mye som det gjør i hovedstaden Damaskus, bare ti minutter unna med bil. Nå er tunnelene ødelagt, samtidig som humanitære organisasjoner blir nektet adgang.

Da UNICEF sammen med resten av FN og Røde Kors slapp inn med forsyninger i slutten av november i fjor, var det fem måneder siden sist hjelpesending ble sluppet inn. Det som møtte mine kollegaer var et forferdelig syn. Syke og utsultede barn, med armer like tykke som en voksen finger. Dette er noe av det verste vi i UNICEF har sett i den snart syv år lange konflikten.

På toppen av det hele blir befolkningen utsatt for bombeangrep. Da jeg besøkte Damaskus i oktober i fjor, hørte jeg hvordan granatene regnet over Øst-Ghouta hver kveld. Siden da har bomberegnet tiltatt i styrke, mens befolkningen holdes fanget og ikke kan rømme. Inne i byen er det heller ingen steder å gjemme seg. Både sykehus og skoler jevnes med jorden, uten å ta hensyn til at de menneskene som er inni er de mest sårbare. Det er ingen steder som lengre er hellig.

Dette er noe av det verste vi i UNICEF har sett i den snart syv år lange konflikten.
Camilla Viken, generalsekretær i Unicef.

De siste to ukene er angrepene igjen intensivert. Både kvinner og barn er drept. Barn som Noor og Alaa, som aldri har gjort annet enn å forsøke å bygge en fremtid midt i dette kaoset. Når jeg hører deres sterke appell blir jeg sint, rørt og fylt med håp på samme tid. Jeg blir sint fordi det er helt uakseptabelt at barn skal leve slik de gjør i Øst-Ghouta.

De utsettes for grove krigsforbrytelser.

Samtidig blir jeg rørt når jeg hører hvilken kraft det er i de to jentene på tross av den vanskelige situasjonen de er i. Når det er for farlig å gå på skolen, jobber de hjemme med lekser. Jeg fylles med håp når jeg hører latteren når de leker. Det betyr at krigen ikke har tatt barnet ut av dem. Når det en gang blir fred så er jeg helt sikker på at de to vil gripe sjansen til å bli alt de kan bli.

UNICEF har vist gang på gang hvordan vi redder liv og bygger skoler i Syria mens kruttrøyken legger seg. UNICEF står klare til å komme inn med skolebøker og livsviktig hjelp til barna i Øst-Ghouta så fort vi får slippe inn, og vi jobber hver dag for å få tilgang.

Jeg skulle ønske jeg kunne love Noor og Alaa at flyene som de hater, slutter å bombe og at bønnen om opphevingen av beleiringen blir hørt. Det kan jeg dessverre ikke.

Det påligger alle stridende parter å gjøre alt de kan for å finne en løsning på konflikten og beskytte barna i mellomtiden. Men det jeg kan love er at UNICEF aldri gir opp arbeidet for at Barn som Noor og Alaa skal få barndommen sin tilbake. De er Syrias fremtid.