#

2SITERT

Når varslerne slår tilbake

Når varslerne slår tilbake
Som 16-årig AUF-er ble jeg skjenket sprit og forsøkt sjekket opp av voksne menn på politiske møter. Det er bare flaks og uflaks som bestemmer hvem som er blitt ofre for ukulturen som har tillatt voksne menn i politikken å jakte på unge jenter helt fram til nå. Hittill har det hørt til unntakene at sextrakassering og overtramp har fått konsekvenser, sakene er som regel feid under teppet. Også denne gangen. Men nå slo varslerne tilbake.

Dette innlegget ble først publisert på bloggen til Hilde Charlotte Solheim. Innlegget er gjengitt av TV 2 med tillatelse fra Solheim.

Det etterhvert så likestilte Norge har fortsatt noen blinde flekker. Forsøk på å si fra om seksuell trakassering og en del menns utnyttelse av unge kvinner har til nå altfor ofte blitt feid under teppet. Derfor er det uhyre interessant å se hva som skjer når varslerne slår tilbake og ikke lenger finner seg i en kjapp saksbehandling uten konsekvenser.

En første – og ikke overraskende observasjon – er at maktbruken blir styggere. Saken forsøkes spilt til corner med merkelappen “maktkamp”, en mistenkeliggjøring av varslerne. Deretter fikk vi denne gangen se en moderne heltinne i maktens korridorer. At hun umiddelbart blir gjenstand for tungt skyts fra den gamle makta, viser at kvinner som setter ned foten fortsatt har sterk motstand.

Da varslernes egne ord i Giske saken ble lest høyt av Hadia Tajik i det som i lange perioder har vært Norges mektigste møterom, var det en historisk seier for alle som har opplevd trakassering og overgrep. Når et varsel har vært igjennom «hviskeleken» av saksbehandling og relativisering slike saker tradisjonelt har vært henvist til, kommer saken ut i andre enden omdefinert og ufarliggjort til det ugjenkjennelige. Det oppleves som et gjentatt overgrep. For de av oss som har egne grunner til å bli rasende når dette skjer, sto tida stille da vi fikk vite at Tajik har lest opp varsler og dermed satt ned foten for redefineringen og bagatelliseringen av sakene.

Fjellbekk på Lillehammer hotell

Mitt første møte med festkulturen i Ap var da en faglig sekretær fra en lokal del av LO-systemet prøvde å få meg med på hotellrommet på et partiarrangement på Lillehammer hotell. Jeg var antakeligvis 16, ikke mer. Han var nok godt over 40, eldgammel i mine øyne. Jeg opererte i tospann med min bestevenninne. Vi var årvåkne og gatesmarte og avviste glatt framstøt fra denne og andre gamle griser. Til tross for alkoholforbudet som allerede var innført i AUF, hadde vi hadde fått servert drinker og deltok på festen som om vi var likeverdige partifolk. Og ble behandlet deretter, også av en og annen voksen kar med “sans som lammekjøtt”, som man sa den gangen om menn som systematisk jaktet på yngre kvinner. Det fungerer så lenge ingen kommer til skade. Problemet er at sannsynligheten for at noen kommer til skade er overhengende.

Det er ikke de sterkeste og tøffeste som skal bestemme hvor grensen for seksuell trakassering skal gå. Ikke alle går inn i politikken med samme selvsikkerhet som vi gjorde den gangen. Og hadde jeg virkelig havnet på feil sted til feil tid, hadde ikke denne selvtilliten hjulpet meg mye. En kombinasjon av flaks og mange bra folk i partiet i tillegg til de som ikke så grensene, medvirket til at min tid i ungdomspolitikken og som ung i Arbeiderpartiet ble en positiv opplevelse med læring for livet. Men slik skal det faktisk ikke være. Du skal ikke trenge flaks for å kunne drive med ungdomspolitikk uten å risikere å bli trakassert eller i verste fall merket for livet.

Når trakasserings- og overgrepssakene som er blitt kjent fra politikken omtales med sitt faktiske innhold, er ikke uenigheten om alvoret så stor. Alle skjønner at det ikke er greit at en godt voksen mann prøver seg på en 16-åring som er blitt skjenket drinker med sprit, som i min historie. Det er ikke greit at en voksen mann fra partiledelsen ligger med en drita full 16-åring, bombarderer en ung servitør med SMS-er, chatter opp ungjenter på vei hjem fra byen eller bruker posisjonen sin til å skaffe seg tilgang til fester og festivaler, eller – Gud forby – blir anklaget for voldtekt, slik man opplevde i Venstre. Siv Jensen gråt krokodilletårer og ble tatt i løgn i Søviknessaken. Tillitsbruddet førte til et langvarig politisk eksil fra rikspolitikken for en av partiets største stjerner. Gir man i tillegg en “strafferabatt” for Søviknes’ langvarige opphold i offentlig gapestokk, må jeg innrømme at jeg kan leve med at han er tilbake i rikspolitikken. Han måtte tross alt ta konsekvensen av handlingene sine og må tåle stadige påminnelser. I Norge tror vi faktisk på rehabilitering, på å gi folk en sjanse til. Det må gjelde også for en Frp-er.

Når menns jakt på kvinner eller såkalt “aggressiv sjekking” blir et tema, kan mye tyde på at det er en helt del ting som av mange oppfattes som “greit” likevel. Kommentarfeltene bugner av merknader fra menn som mener at “såpass må vi tåle”. Mistenkeliggjøringen av varslerne er omfattende og omtalen av den generelt ganske ryddige norske pressen er i retning av at de er kjeltringer som gjerne publiserer fabrikkerte historier. For en ung jente er det lite fristende å være kjent for én eneste ting resten av sitt liv, nemlig å ha varslet. Da jeg sto fram som voldsoffer for en del år siden, som ambassadør for Rød Knapp-kampanjen, var den noen som mente av blåveisen jeg fikk da kjæresten min slo meg så jeg brakk nesa ikke var spesielt stor (!) og at saken umulig kunne være så alvorlig. Hvem med vett i behold utsetter seg for dette?

Å eie sin egen historie

Å la noen frata varslere deres egen historie før blekket er tørt på varselet er slemt på grensen til utilgivelig. Nettopp det å bryte stillheten og fortelle hva man har opplevd med sin egen stemme og sine egne ord, er en kritisk del av prosessen for alle som har opplevd et overgrep eller en annen skjellsettende og vanskelig hendelse. Da jeg selv sto fram med min historie om at jeg for mange år siden ble slått av min daværende kjæreste, tok jeg styringen på min egen historie. Det gjorde meg sterkere tryggere på at jeg hadde lagt hele saken bak meg og kommet sterkere ut av den. Det hjalp selvsagt at mannen var anonymisert og ikke kunne identifiseres av andre enn de som kjente oss godt.

Responsen var enorm. Jeg fikk hundrevis av tekstmeldinger, telefoner, mailer og og brev. Veldig mange av de som tok kontakt med meg hadde aldri fortalt sin historie til noen, til det var skammen for stor. Jeg spurte mange av dem om de hadde en fortrolig, en mor, søster eller venninne de kunne stole på, som de kunne fortelle historien til, om de ikke ønsket å gå direkte til hjelpeapparatet. De fleste sa ja. Har du først sagt hva du har opplevd høyt én gang, blir det lettere neste gang. Ved å holde tett, gir du ikke de som står deg nær muligheten til å være der for deg.

Bagatellisering av overgrep, vold og trakassering har en lang tradisjon. Menns overgrep mot kvinner har historisk vært kvinners eget problem. I gamle dager ble vold mot kvinner i hjemmet omtalt som “husbråk”. Vi hadde kanskje trodd vi er kommet lengre i dag, men Giske-saken har vist at det er vi ikke. “En forutsetning for trakassering er stillhet, bagatellisering og bortforklaring. AP sin håndtering av Giske-saken minner nettopp om dette,” skriver Erik Husby Sæther i dette innlegget i Dagsavisen.

Når varslerne i Giske-saken rett før julehøytiden ble ringt inn ble forsøkt fratatt sine egne historier allerede før de var grundig behandlet, var det en sten til byrden.

Han “husker episodene annerledes” enn varslerne. Det er ikke en bombe, det er tvert imot noe han skal få lov til. Men det var Giskes versjon som ble presentert på NRK, direkte, i beste sendetid. Han fikk lov til å kalle situasjonene for “ubehagelig oppførsel”, “manglende forståelse av rolle” og “stor aldersforskjell”. Om noen av sakene har et alvor i seg som kvalifiserer til bruk av begreper som trakassering og maktmisbruk, kan man i alle fall ikke utlede det av denne omtalen. Senere har han – fortsatt sykmeldt – supplert med å skrive at flere varsler er falske, uten å spesifisere hvilke. Det er forståelig og riktig at en anklaget skal få forklare og forsvare seg. Men det blir ugreit når det er en person som er anklaget for alvorlig maktmisbruk som får lov å definere – eller rettere sagt redefinere – hendelsene i beste sendetid på Dagsrevyen, mens alle andre går rundt grøten, og meget få av de i partiet som senere skal ta stilling til saken har kjenneskap til hva som faktisk har skjedd.

Den mest nedslående lesningen i saken var likevel profilerte Ap-kvinner som umiddelbart rykket ut og ga Giske full tilgivelse og tillit, for anklager og hendelser de umulig selv kunne ha satt seg inn i hva inneholdt. Hvordan kan en bevegelse som skulle heve de svakeste i samfunnet opp av elendighet og fri dem fra overgrep og maktmisbruk fra samfunnets herskende klasser svikte unge kvinner slik? Partipisk og fløyer i Ap er en del av svaret, men neppe hele.

Hva skjer med oss når vi kommer opp i en ubehagelig situasjon vi ikke vet hvordan vi skal håndtere? Hvorfor svikter såpass mange mennesker vi tror er bra folk, som som vil vet har høye idealer og samfunnsengasjement, i møtet med dette? Kanskje er de rene kynikere som er i politikken for å skaffe seg makt. Jeg tror det er mer sammensatt. De fleste av oss er som Peer Gynt, vi vil helst gå utenom. Dette handler langtfra bare om Arbeidebevegelsen. Det handler om helt vanlig menneskelig svakhet. Det er – dessverre – helt normalt å ønske å feie ubehageligheter under teppet og vegre seg for å ta tak i vanskelige saker. Jeg bruker en god del av min tid i mitt virke som heltids styrearbeidende på vurdere ulike problemer og samarbeidsutfordringer som oppstår fordi vi mennesker ofte skyver problemene foran oss eller går utenom dem, framfor å ta tak i dem. Fellesnevnere er feighet, latskap og konfliktskyhet. Ved å se en annen vei blir mange av oss stadig medskyldige i slikt, enten sakene er alvorlige eller små bagateller. Innil noen er tøffe når til å ta tak. Som varslerne i Ap. Og nå Hadia Tajik. Hun står i spiss, men hun er heldigvis ikke alene.

Gro Balas har været en tydelig stemme i debatten om hvordan Ap – og samfunnet – takler sakene som kommer opp i Norge som følge av metoo-bevegelsen. Det er utrolig verdifullt at en dame med hode og hjerte på rett plass trekker de lange linjene. I går fortalte Gro på Dagsnytt 18 for eksempel hvordan fagbevegelsen boikottet en bok hvor hun og medforfatterne omtalte seksuell sjikane da den kom ut i 1981.

Jeg er enig med Gro Balas. Arbeiderbevegelsen – og andre organisasjoner hvor aktiviteten ikke omfattes av arbeidsmiljølovens vern av ansatte mot trakassering på jobb, trenger en dreiebok, en trinn for trinn-oppskrift på hvordan man skal håndtere en varslingssak. Her må det framgå hvilken rekkefølge man gjør ting når man får en varlersak og hvordan man håndterer både den som varsler og den det varsles mot. Begge parter skal høres, men ingen som er anklaget bør få redefinere ofres egne historie og bli hovedkilden til informasjon om hva noen faktisk har opplevd, etter en saksbehandling som oppleves som kjapp og konfliktsky. Er det én lærdom å trekke av hva som skjedde med varslersakene i Ap etter juledagenes famlende krisehåndtering, bør det være dette.

For tidene er endret seg. Denne gangen slår varslerne tilbake. Jonas Gahr Støre fikk ikke dø i synden da han “slapp Giske av kroken” med en smekk på lanken og en beklagelse på NRK. Han måtte tvert imot tåle flengende kritikk fra kvinnene som hadde varslet. Og da de ble anklaget for å ha kommet med falske varsler, stilte varslerne i intervjuer og med kronikker der de kommenterte dette og takket Tajik for å velge deres side. Vi står ved et tidsskille. Det bør alle som vil være ledere i politikk og frivillighet såvel som i arbeidslivet merke seg først som sist.

Lik TV 2 Nyhetene på Facebook