#

2SITERT

Hva gjør Norge for å stanse Myanmars slakt av menn, kvinner og barn?

Foto: Aage Aune / TV 2
TV 2s reporter Kadafi Zaman er i Bangladesh for å dekke den verste humanitære krisen han har sett – og han har sett mange.

Jeg vil aldri glemme Shanzanda. En jente på ett år som vi møtte i en av flyktningleirene for Rohingya i Bangladesh. Hun skrek av smerte der hun lå under en presenning som var satt opp med bambus. Ryggen var full av åpne sår og blemmer. Hun hadde skabb.

Jeg vil heller aldri glemme Jabbar. En 12 år gammel gutt som kjempet seg frem i en lang matkø for å få dagens første måltid. Neste måltid ville bli neste dag. Moren hans ble skutt og drept av soldater i Myanmar. Faren mistet han under flukten.

Jeg tenker på om lille Shanzada vil overleve vinteren. Og hvis hun gjør det, hvordan vil livet hennes bli? Tenker også på Jabbar. Vil han noen gang møte faren sin igjen?

Lille Shanzada gjorde et sterkt inntrykk på TV 2s reporter Kadafi Zaman.
Lille Shanzada gjorde et sterkt inntrykk på TV 2s reporter Kadafi Zaman.

Det er alltid vondt å dekke konflikter og kriser. Man blir aldri vant til det. Til Bangladesh reiste jeg med en av TV 2s mest erfarne fotografer, Aage Aune. Vi har begge rapportert fra flere store katastrofer i verden.

Vi var i Banda Aceh i Indonesia i 2005 for å dekke tsunamien. Den gang jobbet jeg for VG og han for TV 2. Tsunamien tok nesten 170.000 liv bare i Indonesia. Det var lik så langt øyet kunne se. Oppblåste døde kropper lå strødd etter vannets herjinger. Jeg vil aldri glemme moren som lå død med barnet sitt i armene. Hun slapp aldri taket.

Aage Aune og jeg dekket også flommen som rammet Pakistan i 2010. En enorm humanitær katastrofe. Millioner av mennesker ble husløse. Det var smertefullt å se fattige mennesker miste alt de eide. Enda mer smertefullt var det å møte små livløse barn som vi visste ville dø innen kort tid. Av dehydrering og sykdommer.

Men Rohingya-krisen overgår alt. Det vi har sett i Bangladesh er det sterkeste vi har opplevd. Det samme sier hjelpearbeidere vi har snakket med under reportasjereisen. De har vært på noen av verdens verste steder, men sier de aldri har opplevd makan til humanitær krise.

At mer enn en halv million mennesker flykter til et av verdens fattigste og mest overbefolkede land, Bangladesh, i løpet av noen uker er en enorm katastrofe i seg selv. Men det verste er måten det har skjedd på.

Flyktningene beskriver hvordan barn ble bundet med tau og slått til døde av soldatene i Myanmar. De forteller om massevoldtekter av unge jenter og kvinner. Om hvordan gutter, menn og også spedbarn ble drept på de mest bestialske måter. Hoder ble kappet av med macheter. Lemmer ble saget av. De «heldigste» slapp smerten og fikk en kule i hodet. De snakker om hvordan landsby etter landsby ble brent ned. Husdyrene. Avlingene. Ingenting ble spart.

FN kaller barbariet for etnisk rensing. Menneskerettighetsorganisasjoner kaller det en forbrytelse mot menneskeheten.

Og grusomhetene er ikke over. 300.000 nye flyktninger er ventet å komme til Bangladesh i løpet av de neste ukene.

Ifølge en ny FN-rapport har hæren i Myanmar planlagt og koordinert angrepene. Målet har vært å spre en massiv frykt som ville få Rohingyane til å flykte og aldri komme tilbake. Derfor bruker hæren ekstrem vold og brutalitet. Sammen med buddhistiske militser har de gått løs på forsvarsløse menn, kvinner og barn. Myanmars leder, fredprisvinneren Aung San Suu Kiy, har ikke fordømt grusomhetene. Samme kvinne som kom til Oslo og ble hyllet for sitt arbeid for menneskerettigheter og demokrati.

Terroren mot Rohingyane er så nådeløs at de rømte i det de hadde på seg. De flyktet for livet. Det var påfallende hvor mange som ikke hadde med eiendeler. Det er det første man legger merke til når de kommer utmattede i land. Noen få bar på striesekker. De inneholdt kjeler og tallerkener. Dette er mennesker som i utgangspunktet hadde svært lite i landet som undertrykket, diskriminerte og forfulgte dem i lang tid. Nå har de ingenting.

Det de trenger aller mest er vann, mat og medisiner. For å overleve. Så trenger de tak over hodet for på beskytte seg mot ekstrem sol og ekstrem regn. Derfor deler hjelpeorganisasjonene nødpakker som inneholder presenning, tau og bambusstokker. Med det lager flyktningene sitt nye hjem på 2x2 meter. På en jordflekk som blir til gjørme hver gang det regner. Der bor en familie. I hvert fall det som er igjen av den.

Tilgang til rent vann er den største utfordringen akkurat nå. Det er satt opp vannpumper i leirene. Problemet er at det også er bygd toaletter like ved vannpumpene. Røde Kors og andre organisasjoner har analysert vannet. De mener at i 95 prosent av vannkildene er verdiene av E-coli bakterier så høyt at det ikke lar seg måle. Med andre ord, hvis man ikke er syk, så blir man garantert syk av å drikke vannet.

Men flyktningene har ikke noe valg. Det er ingen andre rene vannkilder. Når regntiden er over vil også disse vannpumpene bli tørrlagt. De går ikke dypt nok. Det haster derfor med å få ordentlig vanntilførsel på plass.

Hjelpeorganisasjonene gjør en god innsats ute i felt, men det er ikke nok. Omfanget er helt hinsides. Hver eneste dag kommer det nye flyktninger til Bangladesh. Flere tusen.

Den humanitære innsatsen blir også vanskelige av den manglende infrastrukturen. Det er bare én vei gjennom området. I tillegg er terrenget kupert med mye skog. Snart kommer også syklonene og tyfonene. Og etter hvert vinter og kulde. Røde Kors har oppgradert nivået på krisen til det høyeste i verden. De kaller det «red alert». Frykten er utbrudd av epidemier og sykdommer. Kolera-vaksinasjon av mer enn en halv million mennesker er allerede i gang.

60 prosent av flyktningene er barn. Tusenvis har mistet far, mor eller begge. Det er disse som er de mest sårbare i leirene. For menneskehandlere og overgripere. I likhet med de voksne må de gå langt for å stå i kø i timevis. For å få ris. Eller noen kjeks. På vei tilbake blir det ofte mørkt.

Flere organisasjoner er på plass i Bangladesh. Unicef. Leger Uten grenser. Verdens Matvareprogram. Røde Kors og Røde halvmåne. Listen er halvlang.

Men det er de nasjonale organisasjonene og privatpersonene fra Bangladesh som står i førstelinje. De gjør en imponerende jobb. Ikke bare har det lutfattige landet åpnet grensene, men de gjør det de kan med sine begrensede ressurser for å bidra. Militæret bygger nye veier i området, frivillige leger setter opp helseklinikker og moskeer deler ut alt fra varme tepper til varme måltider. Engasjementet er stort. Vi møtte unge jenter som sydde damebind og truser som skulle gis til nyankomne flyktningene. De kunne ikke sitte og vente på at noen ville sende hundretusener av engangs menstruasjonsbind. Det var sterkt å se hvordan de satt med hver sin symaskin på rad og rekke og bidro med sitt.

Den internasjonale responsen jeg har sett under tsunami, flom og jordskjelv, har jeg ikke sett når det gjelder å hjelpe Rohingyane. Verdenssamfunnet strømmer ikke til Bangladesh. Ikke med den kraften, styrken og ressursene som trengs.

Norges Røde Kors gjør imidlertid en effektiv innsats. De var tidlig ute i felt og snart åpner de sitt største feltsykehus for flyktningene. Fra før av er det bare ett sykehus i området. Det norske sykehuset vil ha både kirurger, leger og jordmødre. Rundt 20.000 kvinner som har flyktet er gravide.

Når man kommer hjem etter en slik reportasjereise lurer man alltid på hva Norge gjør. Hva gjør den norske regjeringen for å stanse Myanmars slakt av menn, kvinner og barn? Og gjør Norge nok for å hjelpe flyktningene i Bangladesh?

Lik TV 2 Nyhetene på Facebook