Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

I forrige uke kunne TV 2 fortelle at Norge ligger på bunn i Norden når det gjelder forskning og utprøvende behandling av nye medisiner.

Også i Barnekreftforeningen fortviler de over situasjonen. Barnekreftlegene ved norske sykehus har verken tid eller ressurser til å delta i den internasjonale forskningsutviklingen.

– Nå er det åtti prosent som overlever. Og noen har alvorlige senskader, men de fleste går det jo veldig bra med, sier Eva Widing.

Alvorlig bekymret

For til tross for at Norge er l verdenstoppen for barnekreftoverlevelse, er den pensjonerte overlegen alvorlig bekymret for manglende forskningen på barnekreft her i landet.

– Ny forskning på barnekreft i Norge er vanskelig å drive, vi har lite ressurser til forskningsaktivitet sammenlignet med de andre nordiske landene, sier barnekreftlegen, sier Widing.

Det forskes det fire ganger så mye på barnekreft i Sverige og Danmark. Her hjemme det skorter på alt fra barnekreftleger, infrastruktur, penger og tid.

Lange prosesser

Hvis det åpner seg en ny studie som Norge vil delta i, kan selve søknadsprosessen ta flere måneder.

– Hvis en dyktig barnekreftlege skal sette seg ned i en til to måneder for å skrive søknader, må man ha en annen til å tette hullet. Det har vi ikke resursser til slik situasjonen er i dag, slår Widing fast.

Norge har i dag heller ikke spesialenheter på de store sykehusene som kan foreta utprøving av nye barnekreftbehandlinger. Det har de i Danmark og Sverige.

Tar for lang tid

Og når de nye medisinene blir godkjent i Europa, kan det i dag ofte ta opptil et år før norske helsemyndighet bestemmer seg for å la sykehusene ta dem i bruk.

– Vi kan ikke vente et halvt til ett år på å behandle den type saker. Da må folk reise ut og kjøpe medisinene selv. Man kan ikke sitte og se på at man mister barnet sitt fordi at behandlingstiden er så lang sier Widing.

– Alt må skje hurtigere enn det gjør nå. Vi må komme fortere med i studiene, vi må ha raskere tilgang til nye behandlingsmetoder og nye medikamenter og vi må passe godt på de som overlever og se at de har det bra.

Widing mener at de trenger flere leger og studiesykepleiere, at rekrutteringen til faget må styrkes sammen med forskningen og at det må gis mulighet til å delta i kliniske forskningsstudier ved at det settes av tid og resursser.