Mona (55) fikk et brannsår på Kreta – måtte amputere begge beina

To år etter sydenturen har Mona mistet jobben, leiligheten –  og ett og et halvt bein. Men din medlidenhet, den vil hun ikke ha.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Mona Pretorius tar imot TV 2 hjemme i Vestby i Akershus. Leiligheten er praktisk innredet og hun har en hyggelig balkong med utsikt. Det er fint å ha et sted å lufte seg, for Mona har mye tid på dagen.

Det var ikke sånn det skulle være. Mona hadde en god jobb. Hun hadde en leilighet hun likte i Oslo. Men i august 2014 dro hun på jentetur til Kreta.

Reisen som forandret alt

– Vi hadde en herlig ferie, bare koste oss på spahotell. Siste dagen skulle vi ta fotpleie, så vi skulle være fine når vi kom hjem. Etterpå gikk jeg barfot, fordi jeg hadde nylakkerte negler. Akkurat dét har jeg angret på, sier 55-åringen og smiler litt.

For på veien til lunsjrestauranten satte Mona foten på en gulvflis som hadde blitt brennende varm i solsteiken. Smerten var intens og hun fikk et stort brannsår under foten. En lege renset såret, og dagen etter reiste Mona hjem til Norge.

Såret under Monas fot grodde tilsynelatende greit. Men så, noen måneder senere, åpnet det seg igjen. Smertene kom tilbake. Hun bestemte seg for å oppsøke legevakten en dag etter jobb. Hun regnet med at hun ville få antibiotika og at det ville ordne seg raskt.

Hun ble sendt videre til Ullevål sykehus og en ortoped tittet på såret. Han trodde ikke det var så ille, og Mona fikk beskjed om at hun skulle få reise hjem dagen etter. Slik skulle det ikke bli. Hun ble innlagt.

– Først fikk jeg bøtter og spann med antibiotika. Fordi jeg hadde fått brannsåret i utlandet, ble jeg lagt på isolat. Der lå jeg først noen uker. Så ble det lenger. Veldig mye lenger.

Mona storkoste seg på ferie før ulykken skjedde. Foto: Privat. 
Mona storkoste seg på ferie før ulykken skjedde. Foto: Privat. 

Mistet en og en halv fot

Såret hadde gitt Mona koldbrann, og tærne begynte å bli misfarget. Uten å vite om det, hadde Mona utviklet diabetes 2. En av følgene er dårlig blodomløp, og resultatet var at Mona måtte amputere tre tær på den ene foten. Noen dager senere ble det klart at hun måtte få fjernet de to siste tærne også, og også store deler av resten av foten. Nå er det bare hælen igjen på Monas ene fot.

– Så fikk jeg et trykksår på den andre hælen. De prøvde å redde den foten jeg hadde igjen, både på Ullevål og Aker sykehus. Men jeg fikk betennelse, blodforgiftning og gule stafylokokker. Og så, et hjerteinfarkt oppå det hele. Mens jeg lå der med hjerteinfarktet fikk jeg beskjeden om at også det andre beinet måtte tas. Det var rett og slett kjempeuflaks på alle måter.

– Alt dette skjedde etter en tur til Kreta?

– Ja, livet ble veldig annerledes for meg. Heldigvis hadde vi hatt to uker med fin ferie før dette skjedde. Gudskjelov!

Mona smiler og ler og sier at hun har valgt å være så positiv hun bare kan. Med en god dose galgenhumor får hun de fleste til å le.

– Hvis du sitter der uten bein og ikke kan le av deg sjøl, da blir det trist.

Samtidig innrømmer hun at det har vært tider da det har vært vanskelig å ha lyst til å leve. Som da hun lå der med hjerteinfarkt og fikk beskjed om at også det andre beinet måtte tas. Da håpet hun at hjertet skulle stoppe, at hun skulle få fred. Men så kom hjertelegen på kontroll, og alt så bra ut.
– Da tenkte jeg «Søren, der røyk den sjansen også». Men så tenkte jeg at jeg er for sosial til at jeg kan gå rundt og være deprimert. Så da ble jeg rasende i stedet. Men det raseriet varte bare èn dag det også, flirer Mona nå som hun har fått det litt på avstand.

Mona og venninnen koste seg på Kreta.   
Mona og venninnen koste seg på Kreta.    Foto: Privat

På isolat i månedsvis

Men uflaksen stoppet ikke ved de to amputerte beina. Mens hun lå på sykehuset, fant legene ut at hun hadde fått den multiresistente bakterien ESBL. Disse bakteriene hadde hun i tarmen, og gjorde henne ikke syk. Men hun måtte holdes isolert.

Det er ikke helt klart om den multiresistente bakterien var noe Mona hadde med seg fra Kreta, eller fikk mens hun var innlagt på sykehuset. Men fordi det var først to måneder etter innleggelsen de først ble påvist, mener Mona at det er noe hun fikk på sykehuset.

– Det er sånn som skjer. Jeg orker ikke å tenke på at det er bittert. Men slitsomt var det. Jeg er kun bærer og det har aldri vært påvist i sårene mine.

Privat behøver ikke Mona å ta spesielle forholdsregler nå, men hun bruker antibac og er forsiktig. Når hun skal inn til kontroll på sykehuset må imidlertid alle hun møter ha på verneutstyr. Og hun kan ikke sitte på venterommet. Faren er at hun skal smitte noen som er virkelig syke, da kan bakterien være livsfarlig.

Hun er helt åpen på at de åtte månedene hun lå i isolat tæret på humøret. I starten var hun så syk at hun ikke tenkte på det. Men da hun ble friskere var det tungt å være så mye på rommet. Hun sier hun er en supersosial person, og noe av det beste hun vet er å spise med andre. På isolat var det mye alenetid, men heldigvis var venner og familie flinke til å stikke innom.

Mona kjører mye rundt i firhjulingen sin. Den har hun pyntet opp med både wunderbaum, revehale og nummerskilt. Foto: Kjersti Johannessen/TV 2.
Mona kjører mye rundt i firhjulingen sin. Den har hun pyntet opp med både wunderbaum, revehale og nummerskilt. Foto: Kjersti Johannessen/TV 2.

– Da jeg begynte å se Hotel Cæsar og God morgen Norge hver dag, og til og med så reprisene, da skjønte jeg at jeg var ille ute, sier Mona og ler.

Hun sier at hun har forandret seg etter tiden på isolat. Mens TV 2 er på besøk står radioen på i bakgrunnen, og Mona forteller at den surrer og går hele døgnet. Hun takler ikke stillhet. Hun liker ikke lukkede dører. Hun vil ha lys inn, og kunne se ut. Hun må treffe folk, helst hver dag.

Vil jobbe igjen

Mona sier at livet er ganske greit nå. Det er mange begrensninger når man sitter i rullestol, og at det trillende livet er vanskeligere enn hun hadde trodd. Man må hele tiden sjekke at ting, som toalett og heis, er tilrettelagt på steder hun skal besøke. Hun føler seg utelatt og den følelsen er sår. Men hun er med på det hun kan. Kinobesøk og konsert med superhelten hennes, Bruce Springsteen, har kun klart å få med seg.

Da TV 2 besøker Mona har hun en tydelig blåveis på det ene øyet. Skaden kom da hun falt ut av rullestolen noen dager før. Det tar litt tid å bli proff.

– Det er spesielt når jeg ikke får til ting, jeg blir skikkelig frustrert. Men ellers har jeg et greit liv. Jeg skulle veldig gjerne ha vært i arbeid, men nå har jeg ikke jobb. Så det er noe jeg må finne ut av. Jeg er for ung til å slutte å jobbe.

Hun hadde akkurat begynt i en ny jobb i et entreprenørfirma da hun ble innlagt, men nylig ble hun oppsagt etter det lange fraværet. Nå ønsker hun å finne noe i nærheten av der hun bor.

– Jeg har jobbet med lønn og personal i 30 år, og har oversikt over alle regler og lover. Så jeg håper jo at noen kan ha bruk for meg. Jeg har alltid likt å jobbe, og i Norge identifiserer vi oss mye med jobben. Det er litt sårt at jeg er NAVer nå, sier Mona.

For å fylle tiden, har hun startet en blogg hvor hun forteller om livet sitt før og nå. Her gir hun et ærlig bilde av tilværelsen, som noen dager er topp og andre dager er vanskelig. Men noe sutreperson skal hun ikke bli, for sånne folk er det verste hun vet om.

Nytt liv i Vestby

Det aller vanskeligste, sier Mona, er det å be om hjelp. Når man er vant til å klare seg selv, er det tungt å innse at det er umulig å trille opp en bratt bakke for egen maskin. Samtidig kan hun ikke få fullrost folk rundt seg. Hun er overrasket over nordmenn og hvor fantastiske de er til å tilby hjelp. Ved siden av blokka til Mona er det en folkehøgskole. Ungdommen der nærmest løper etter Mona for å hjelpe henne.

Mona bodde tidligere i Oslo. Men da hun kom ut av isolat, var det ikke noe godt tilbud i bydelen hennes. Hun ble redd for at de skulle sende henne på sykehjem. Mona ville klare seg selv, men hennes tidligere leilighet var umulig å bo i. Den er i tredje etasje uten heis.

Hun bestemte seg for å flytte tilbake til Vestby, hvor hun vokste opp. Og her hadde Mona flaks. Hun vant budrunden og fikk seg ny og fin leilighet sentralt i kommunen. Her stortrives hun, og har både mor og søsken i nærheten. Det var godt å komme hjem, når det ble som det ble.

– Det var min egen feil at jeg brant meg. Livet har ikke blitt slik jeg tenkte, men jeg skal leve mens jeg gjør det. De dagene jeg våkner opp helt uten fantomsmerter, de nyter jeg. Virkelig. Da ligger jeg bare å tenker på at jeg ikke har smerter. Da er livet nydelig.

– Stadig flere ESBL-bakterier i Norge

Professor og overlege ved Oslo universitetssykehus, Dag Berild, sier til TV 2 at antall påviste ESBL-bakterier er økende i Norge.

– Dette er bakterier som er blitt resistente mot alle antibiotikatyper - untatt én. Det betyr at de er vanskelig å behandle. Problemet om vi kommer i en situasjon hvor vi ikke har noe god antibiotika igjen, er at vi kan komme til å dø av vanlige infeksjoner. Vi kan ikke transplantere eller drive med cellegiftbehandling, sier han.

Det er ifølge Berild vanskelig å si om en pasient har fått bakterien på sykehuset - eller ved opphold i utlandet.

For ti år siden var det ikke ESBL-bakterier i Norge, men nå er blir det påvist i rundt fem prosent av de vanligste tarmbakteriene. Internasjonalt er situasjonen enda mer truende. I flere asiatiske land, som Pakistan, India og Kina er rundt 70-80 prosent bærere. Kommer vi i en slik situasjon, er det ille.

– Folk på reise må tenke på håndhygiene. Men ellers er det ikke så lett, for man kan også få smitten via mat.

Professoren har stor forståelse for at Mona og andre pasienter synes det å være på isolat er tøft.

– I løpet av noen uker og måneder klarer de aller fleste bærerne å bli kvitt bakteriene. Dessverre er det noen unntak og noen må ligge lenger på isolat. Det er dessverre fryktelig trasig at den enkelte pasient må «ofres» for å ta hensyn til andre pasienter. En del av dem blir deprimert. Det er ikke sunt å ligge på isolat.