STØRST: Rocinha er Rio de Janeiros største favela med nærmere 250 000 innbyggere. Foto: Jonas Moen Rye / TV 2
STØRST: Rocinha er Rio de Janeiros største favela med nærmere 250 000 innbyggere. Foto: Jonas Moen Rye / TV 2

Her bor det 181.000 mennesker som egentlig ikke eksisterer

OL i Rio er en fest. Men når ilden slukkes, fortsetter livet i favelaene som før. TV 2-journalist Jonas Moen Rye besøkte favelaen Rocinha. Her er hans opplevelse.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Rocinha er Rio de Janeiros største favela med nærmere 250 000 innbyggere. Men i følge tall fra 2010 (sist rapporterte) er bare 69 000 av dem registrerte i Brasils folkeregister.

Satt på spissen kan man si at det er 181.000 mennesker som egentlig ikke eksisterer.

181.000 mennesker som ikke eksisterer i en favela med 37 registrerte drap per 1000. innbygger. 181 000 mennesker som ikke eksisterer i en favela hvor under ett prosent av befolkningen besitter høyere utdanning.

181 000 mennesker som ikke eksisterer i en favela lokalisert midt mellom to av Rios aller rikeste nabolag.

Det er litt over ett år siden jeg ble tatt imot av Edson like i utkanten av Rocinha. Edson er selv oppvokst i Rocinha og tjener nå til livets opphold som tur-guide i Rios største favela. Han forteller meg om sin barndom mens vi tråkker oppover bratte bakker og smale smug. En barndom som strengt tatt ikke skiller så altfor mye fra min egen. Fotball, gjemsel, tikken og litt mer fotball.

Han smiler begeistret mens han prater på lett forståelig engelsk. Det er ikke før Edsons fortelling når tenårene at våre historier begynner å ta forskjellige veier.

En historie jeg husker godt er da Edson gikk til innkjøp av sin første sofa. For da Edson flyttet ut var det ikke i studentkollektiv eller egen hybelleilighet. I Rocinha, ved familieforøkelse, er det ikke uvanlig at man bare bygger på en etasje på sitt skråstilte murhus. Edson og familien bygget ut og han flyttet inn sammen med sin bror. Sofaen måtte han selv heise opp langs husveggen og inn vinduet, i det som nå var familiens fjerde etasje. En jobb som tok ham over elleve timer.

Rocinha er en av favelaene som omringer Rio de Janeiro. Foto: REUTERS/Bruno Kelly
Rocinha er en av favelaene som omringer Rio de Janeiro. Foto: REUTERS/Bruno Kelly Foto: Bruno Kelly

Vi går rundt i Rocinha i tre-fire timer. Favelaen har ikke et ordentlig kloakkanlegg, så alt som skylles ut av toalettene til de 250 000 innbyggerne renner i en åpen kanal midt mellom hus og gater fra topp til bunn. Det lukter helt forferdelig, men rottene ser i det minste ut til å ha det godt. Edson smiler fortsatt mens vi vandrer rundt.

Han peker opp på en mast, med det som må være over hundre forskjellige ledninger kveilet på kryss og tvers, og som strekker seg like uoversiktlig inn i husvegger og rundt gatehjørner. Han sier det er strømnettet i byen.

– Man kobler seg bare opp med en ledning så får man strøm rett i husveggen, smiler han.

Rocinha er en fargeklatt uten sidestykke. Husene er malt i rødt, gult, blått og grønt. Edson forteller at myndighetene beordret innbyggerne i favelaen å male husveggene i innbydende farger da President Obama var på besøk for noen år siden. Vi står nå på toppen av Rocinha.

Jeg har vært mange steder i verden og sett mye flott, men utsikten som slår meg fra det de lokale kaller Himmelporten, er mektigere enn noe annet jeg har opplevd. Her bor det altså 250 000 mennesker fordelt på halvannen kvadratkilometer. Det er helt absurd.

På vei nedover hilser Edson på alle. Fra strenge ansikter på gatehjørnene, til smilende eldre damer på trappene utenfor sine hjem.

Et utsiktsbilde over Rocinha. Foto: REUTERS/Bruno Kelly
Et utsiktsbilde over Rocinha. Foto: REUTERS/Bruno Kelly Foto: Bruno Kelly

Plutselig smeller det oppe i bakkene. Tre ganger. Store, kraftige smell.

Edson forklarer at det er kartellenes måte å varsle at politiet er på vei, men at det ikke er noe å bekymre seg for. For i Rios favelaer er det en uskreven lov: Man plager ikke noen som ikke plager deg selv. Verken verdisaker eller helse er truet i Rocinha sier han, om man ikke bevisst oppsøker trøbbel. Vi vandrer sammen ut av Rocinha og han geleider meg inn i en taxi tilbake til hotellet jeg bor.

Med Edsons forsikringer føler jeg meg så trygg at jeg tilbringer mye tid alene i både Rocinha, Vigidal og Pavao-Pavaozinho. Tre favelaer med nærhet til Copacabana og Ipanema.

Noen dager senere befinner jeg meg igjen i Rocinha, eller rettere sagt på vei opp Dois Irmaos, et tohodet fjell som strekker seg langs favelaen og skiller Rocinha fra Vigidal og Ipanema. En fjelltur flere enn jeg hadde funnet ut passet bra på en sjelden overskyet dag i Rio.

Det smeller igjen. Vi stopper ved en utsiktspost og ser ned. Mengder av mennesker stormer ut av boligene sine og bort fra smellet. Det stiger en liten røyksky opp mellom hustakene. Det smeller igjen. Noen forteller meg at pasifiseringspolitiet er på vei inn i et område av Rocinha hvor bare spesielt inviterte har adgang.

En politimann går gjennom gatene i Rocinha med et automatvåpen under et oppgjør mellom narkobaroner og politi i mai 2016. Foto: AP Photo/Felipe Dana
En politimann går gjennom gatene i Rocinha med et automatvåpen under et oppgjør mellom narkobaroner og politi i mai 2016. Foto: AP Photo/Felipe Dana Foto: Felipe Dana

Så løsner sikkert 20 skudd fra det som må være et automatgevær. Jeg forstår at det er alvor. Til og med Edsons smil hadde vært tørket bort nå om han var her.

Med utsikt ned over den vanvittige tettbebyggelsen, sitter vi der og ser silhuetter av kartellmedlemmer og politi skyte mot hverandre. Om Himmelporten var absurd på sin måte, er dette absurd på en helt annen måte. Der nede, ca 400 meter unna oss kjemper folk for livet. Nå er ikke Rocinha bare vakkert lenger. Nå er det like skremmende og vanvittig som jeg ble fortalt da jeg bestemte meg for å ta turen inn dit på egenhånd.

Slik holder de på i nesten en halvtime før det roer seg. I lettere sjokk tar jeg meg ned igjen til hotellet. Sender melding hjem og forteller om opplevelsen og forsikrer om at jeg har det bra. Dagen etter står det i avisen at én politimann er drept etter sammenstøt med en narkotiagjeng i Rocinha. Det står ingenting om ofre fra den andre siden. Med 181.000 mennesker som egentlig ikke eksisterer, så er vel kanskje ikke det så rart. Jeg holder meg unna Rocinha resten av mitt opphold i Rio.

I overkant av 60 prosent av befolkningen i Rios favelaer tilhører den økonomiske middelklassen, resten av befolkningen tilhører lavere klasser. Foto: Jonas Moen Rye / TV 2
I overkant av 60 prosent av befolkningen i Rios favelaer tilhører den økonomiske middelklassen, resten av befolkningen tilhører lavere klasser. Foto: Jonas Moen Rye / TV 2

Rocinha er bare en av over 800 favelaer i Rio. Ifølge brasilianske myndigheter bor mer enn 1,5 millioner mennesker i favelaer knyttet til Rio. Men med over 70 prosent uregistrerte innbyggere bare i Rocinha, trenger man ikke være matematiker for å forstå at tallet i realiteten er veldig mye høyere.

I overkant av 60 prosent av befolkningen i Rios favelaer tilhører den økonomiske middelklassen, resten av befolkningen tilhører lavere klasser. Å leve i en favela innebærer å klare seg uten ordentlig sanitæranlegg, statlige helsetjenester og vanlig strømnett. Jeg minner da igjen om at over 60 prosent av befolkingen i favelaer i Rio tilhører det som regnes som middelklassen i Brasil.

En liten gutt trener Capoeira i Rocinha i juli 2016. Foto: REUTERS/Bruno Kelly
En liten gutt trener Capoeira i Rocinha i juli 2016. Foto: REUTERS/Bruno Kelly Foto: Bruno Kelly

Siden OL ble tildelt Rio i 2009 har over 77 000 familier, altså over 220.000 mennesker, blitt tvangsflyttet fra sine hjem. Flere favelaer er jevnet med jorden til fordel for utbygging av idrettsarenaer, utøverlandsbyer, arrangørhoteller og kollektivtrafikk. Etter korrespondanser med Edson de siste dagene forteller han meg at innbyggerne i Rocinha raser mot myndighetene som bruker milliarder av kroner på å arrangere Olympiske leker i Rio, en by med så store økonomiske utfordringer, fremfor å bruke penger på det de mener er langt viktigere formål. Men disse får ikke tid i nyhetsbildet. Disse får ikke stemmen sin hørt. De største utfordringene vi hører fra Rio er tette toaletter og lange køer for utøvere og pressekorps.

Dette er ikke ment som et opprop mot lekene i Rio. For OL er fantastisk, Rio er fantastisk og til sammen blir det garantert et utrolig flott arrangement med imponerende prestasjoner, dramatiske situasjoner og gripende øyeblikk.

Dette er bare en påminnelse om at Rio er så utrolig mye mer enn bare et idrettsarrangement på 16 dager. For når OL er over står Rio igjen. Et Rio med flere økonomiske utfordringer enn det finnes løsninger. Ikke glem det i alt det nydelige.