«Ingen» vet hvem han er:

Han er Norges rikeste «naver»

Kunstneren Dolk har tjent mange titalls millioner på gatekunst. De fleste som treffer ham tror likevel han er en tiltaksløs naver.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

– Hvem er Dolk?

– En mystisk skikkelse, sier Ingebrigt Ryland Røyrane, vokalist i Hester V75 og tidligere grafittimaler.

– Gatekunsten i Bergens gudfar, sier Eirik Nor Saghaug, innehaver av Vault studios.

– Nå som Dolk har forlatt gaten og gått inn i galleriet, så er han bare kunstner. En god kunstner. Jeg liker han bedre enn Banksy, sier kunsthistoriker Gunnar Danbolt.

Arbeidsnarkoman

– Dolk er en en arbeidsnarkoman med store ambisjoner, sier mannen som faktisk er Dolk.

I ett tiår har han vært mannen alle kjenner til, men ingen vet hvem er.

BEDRE ENN BANKSY: Dolk har lenge blitt sammenlignet med Banksy. Kunsthistoriker Gunnar Danbolt mener Dolk nå er den mest interesssante av dem. FOTO: Fredrik Kalstveit
BEDRE ENN BANKSY: Dolk har lenge blitt sammenlignet med Banksy. Kunsthistoriker Gunnar Danbolt mener Dolk nå er den mest interesssante av dem. FOTO: Fredrik Kalstveit

– Jeg nyter anonymiteten. Når fremmede spør hva jeg driver med, så svarer jeg at jeg er grafisk designer. Jeg tviler på at de tror på meg, for jeg har jo ikke noen nettside eller noe sånt. De tror sikkert egentlig at jeg er arbeidsledig, en skikkelig loser, som later som han er grafisk designer.

Dolk fikler med nøkkelen, som har risset inn signaturen til den ene halvdelen av separatutstillingen, Rip-on/Rip-off.

– Dette er det beste jeg har laget. Det kan ikke sammenlignes med det jeg har gjort før. Sjablongkunsten var på langt nær så avansert.

Byen som lerret

Den på «langt nær så avanserte sjablongkunsten» har likevel gjort Dolk til en verdenskjent gateartist.

Han har reist kloden rundt, skåret ut stensiler og sprayet frem kongelige med Burger King kroner, Mona Lisa som retusjerer seg selv og Hermann Friele i gangsterpositur med «bling, bling»-lenke om halsen. Sistnevnte sjablong ble et så folkekjært skue i Bergen at ordføreren ble forarget da veivesenet fjernet den.

ÅPNER EN NY KUNSTVERDEN: Dolk skraper frem en ny kunstverden med nøklene, slik han selv ser det. FOTO: Fredrik Kalstveit
ÅPNER EN NY KUNSTVERDEN: Dolk skraper frem en ny kunstverden med nøklene, slik han selv ser det. FOTO: Fredrik Kalstveit

Friele bestilte senere et replikatrykk av den ikoniske sjablongen, og nettopp trykksaker har gitt Dolk millioninntekter det siste tiåret. I 2011 sto han oppført med en skattbar inntekt på mer enn 11 millioner.

Slapp unna juling

Men før creden og kreditten, før Dolk allierte seg med trykkprodusenten Handmade Poster og millionene trillet inn, var han student i Melbourne. Gatekunsten sto sterkt der tidlig på 2000-tallet og Dolk var blant dem som eksperimenterte med stensiler.

En dag sto han og sprayet på baksiden av en nattklubb. Eieren hørte den skramlende boksen og stormet ut. Da han så hva som tok form på veggen, roet han seg imidlertid ned og ba Dolk fortsette. Da Dolk var ferdig, ba han ham spraye veggene innvendig også.

– Jeg trodde jeg skulle få bank, men endte i stedet med å få heltidsjobb.

BERGENSER: Dolk har satt sin signatur på mange byer, men mest av alt på hjembyen Bergen.
BERGENSER: Dolk har satt sin signatur på mange byer, men mest av alt på hjembyen Bergen.

Dolk droppet ut av skolen og flyttet hjem til Bergen. Sjablonger poppet snart opp under broer og på gatehjørner i regnbyen. Ryktene spredde seg og den anonyme Banksy fikk nyss om den anonyme Dolk. I 2004 ble Dolk invitert til å stille ut på utstillingen Pictures on Walls.

– Derfra bare ballet det på seg, det var som en grøt av hendelser. Jeg fikk forespørsler om å dekorere alt fra jernbanestasjoner til luftegårder i fengsel. Det ene førte til det andre, og det tok liksom aldri slutt.

– Men så gjorde det likevel det?

– Ja, jeg ble drittlei av sjablonger. Jeg måtte gjøre noe annet. Skifte jobb. Sette en strek og gjøre noe helt annet.

APEN: Apen som skyter seg selv med en banan er et av Dolks mest kjente ikoner. 
APEN: Apen som skyter seg selv med en banan er et av Dolks mest kjente ikoner. 

Rip-on/ Rip off

De siste to årene har Dolk satt mange streker. Den første delen av utstillingen består nemlig av høylakkerte flater, som er ripet opp av kunstneren. Ifølge kuratoren Bjørn Follevaag har Dolk ikke bare skrapt seg gjennom klarlakk, men også lag på lag av meningsinnhold.

– «Keying», altså oppriping av biler, er et symbol aggresjon og forakt. Det er en gateguttaktig måte å kritisere folk med høystatus, de hjelpeløses kamp mot overmakten. Samtidig er det en interessant dimensjon med utstillingen at det er Dolk selv som har skapt de perfekte flatene, som han så riper opp. Det perfekte får seg en ripe i lakken. Og vi har alle en ripe i lakken, sier Follevaag.

FINE ART: Overgangen fra gatekunst til
FINE ART: Overgangen fra gatekunst til "fine-art" er stor, men Dolk viderefører mange av ideene sine fra gatekunsten. FOTO. Fredrik Kalstveit.

– Har gatekunstneren Dolk også fått seg en stripe i lakken ved å gå fra gata til galleriet?

– Nei, det har blitt vanlig å gå den veien. Dolk har også stilt ut på gallerier og auksjonshus før. Overgangen nå handler om at han går fra gatekunst til fine-art.

Drøyere enn babylik

Rip on /rip off er et utrykk som brukes om en smuglermetode på flyplasser, der smuglere planter narkotika på intetanende medpassasjerer før sikkerhetskontrollen og så plukker den opp igjen på andre siden. Dermed slipper smugleren selv unna scannere, narkohunder og kontrollørers behanskede hender.

Dolk kalte utstillingen nettopp dette fordi han likte ideen om at han smugler inn sine egne arbeider inn på sin egen utstilling.

– Rip off delen består av masse kjente bilder, som jeg har stiftet opp og revet ned. Her er jeg både opprører og autoritet, ved at jeg setter opp mitt anarkistiske budskap på en vegg og blir sensurert. Likevel fortsetter jeg. Denne dansen mellom opprører og autoritet blir et felles utrykk. Det blir som et landskap av sensur.

Gatekampen mellom rebeller og autoriteter, samt tittelen på utstillingen, er imidlertid bare to av flere «street»-aktige referanser, som tegner forbindelseslinjer til Dolks tidligere arbeider. Dolk selv mener dette likevel en helt ny begynnelse og kaller det sin første utstilling.

– Det er et enormt hopp. Jeg kunne ikke gjort noe som var drøyere. Jeg kunne kanskje stilt ut babylik, men ikke engang det ville vært så drøyt.

BOK: Dolk publiserer en bok i forbindelse med separatutstillingen Rip on/Rip off. FOTO: Fredrik Kalstveit
BOK: Dolk publiserer en bok i forbindelse med separatutstillingen Rip on/Rip off. FOTO: Fredrik Kalstveit

I dvale

Kunsthistorikeren Gunnar Danbolt har skrevet forordet til boken Dolk gir ut i forbindelse med utstillingen. Han mener Dolk forlot gatekunsten på riktig tidspunkt og at kunstformen har mistet sin sprengkraft.

– Nå til dags sender foreldre barna sine på grafittikurs. Gatekunst er ønsket. Dermed har det også mistet sitt opprørske element.

Dolk selv synes gatekunsten har blitt kjedelig, men utelukker ikke at han igjen kommer til å traske rundt i den tranggatede hjembyen med hetta over hodet.

– Jeg vil ikke si at gatekunsten er død, men den er i dvale. Det er gatekunstneren Dolk også. Samtidig er det fortsatt masse ting jeg har lyst til å gjøre på gaten, men da vil jeg tilbake til røttene og bare leke og ha det gøy. Sjablongkunst er jeg ferdig med.

KJEDELIG: Dolk mener gatekunsten og spesielt sjablongkunsten har mistet sin sprengkraft. 
KJEDELIG: Dolk mener gatekunsten og spesielt sjablongkunsten har mistet sin sprengkraft. 

Low Key

NEW YORK: Dolk har høstet annerkjennelse over hele verden for sine sjablonger. 
NEW YORK: Dolk har høstet annerkjennelse over hele verden for sine sjablonger. 

Nøkkelknippet glimter i det skrinne lyset inne på galleriet. Dolk spinner det rundt med lillefingeren og dropper stålbuketten i lomma.

– Nøkler, ja. Jeg føler at det er noe interessant ved at den samme nøkkelen som skraper opp billakk også åpner en ny kunstverden for meg. Nøkkelen følger meg også videre. Den neste store greien jeg gjør skal hete «Low key».