Cellegiftkuren fungerte ikke:

– For hver gang jeg får en slik beskjed, er det vanskeligere å tenke at det kommer til å ende bra

FJERNET HÅRET: I påsken barberte Thea Steen hodet fritt for hår. Hun går oftest med parykk, men trives overraskende bra uten hår. Foto: Kaja Kirkerud (TV 2)
FJERNET HÅRET: I påsken barberte Thea Steen hodet fritt for hår. Hun går oftest med parykk, men trives overraskende bra uten hår. Foto: Kaja Kirkerud (TV 2)
Thea Steen (26) har hatt kreft i 400 dager. Nå har legene avbrutt cellegiftkuren, fordi den ikke fungerer.
Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

På få uker forsvant stadig mer av håret til Thea Steen (26). Hestehalen ble tynnere, nærmest som en liten barnehestehale.

Hver gang hun så seg i speilet grøsset Thea. Hun likte ikke det hun så.

Men hun var likevel ikke klar for å kvitte seg med hårtustene. Restene av det blonde håret hun alltid har vært så glad i.

400 dager: Thea Steen har levd med kreftdiagnosen i 400 dager. Foto: Privat
400 dager: Thea Steen har levd med kreftdiagnosen i 400 dager. Foto: Privat

Garderobespeil

Men plutselig, på påskeferie hjemme hos mor i Stavanger, var det nok. Thea ringte venninnen Camilla, som lynraskt stilte opp med mannens barbermaskin. De benket seg foran garderobeskapet i gangen.

De store skyvedørene med speil ga Thea følelsen av kontroll. Hun ville ha full oversikt over lokkene som skulle falle.

– Jeg satt der bare og kikket. Jeg var ikke redd og det var ikke vondt. Tvert imot. Jeg kjente bare at jeg ble sterkere, forteller Thea Steen (26).

26-åringen fra Stavanger kaller både hjembyen og Oslo for hjemme. I Oslo er leiligheten på Briskeby blitt base. Det er ikke lenge siden Thea og lillesøster Tonje kjøpte den sammen, og stadig flere grønne planter fyller stuen.

– Jeg elsker det! Og jeg kjøper en ny nesten hver gang jeg er på Mester Grønn. Jeg kan gå helt berserk der. Men jeg klarer ikke bære så mange hjem da, så det er vel «fordelen», sier Thea.

Det siste året har vært vondt og rart.

I mars 2015 hadde Thea bodd et halvt år i New York. Planen var å bli der – lenge. Men livmorhalskreft satte en midlertidig, men effektiv stopper for det. Drinker på taket av Manhattan ble byttet ut med cellegift og gule sykehusvegger.

Våren 2015 fikk hun sin første cellegiftkur, som skulle ta knekken på kreften. Men etter endt behandling ved Haukeland, og endt sommer, kjente Thea seg bare sykere og sykere. I januar meldte det store, stygge tilbakefallet seg.

Tilbake til start og runde to.

Mer cellegift. Denne gangen i større doser, som virkelig rev i kroppen. I slutten av januar kollapset lungene og Thea havnet i koma. Nyrene har nærmest sviktet og doble kateter gjør nå jobben.

Nå vet Thea hva det er å være virkelig syk.

Slettet sluttdato

Cellegiftkuren har tatt håret og kiloene. Minst ti, kanskje 15 av det sistnevnte. Før tenkte Thea at hun gjerne kunne mistet et kilo eller to. Med da vekttapet ble så stort, og så ufrivillig, var det ikke så stas likevel.

Sluttdatoen for kuren skulle ha vært 28. april. En veldig fin dato, midt i Theas favorittårstid. Det var målet. Et mål som etter hvert virket overkommelig å nå. En dato som kunne bety starten på å bli frisk igjen.

NEW YORK: Thea Steen fulgte drømmen og flyttet til New York for å jobbe som frilansjournalist. Foto: Privat
NEW YORK: Thea Steen fulgte drømmen og flyttet til New York for å jobbe som frilansjournalist. Foto: Privat

Men nylig fikk Thea et nytt slag i ansiktet. Undersøkelser viste at cellegiften ikke fungerer optimalt. Legene besluttet å stanse kuren, litt over halvveis.

– Jeg vet ikke hvorfor det ikke fungerer. Det må være noe med kombinasjonen med krefttypen min, og de to typene cellegift jeg har fått som ikke virker som vi hadde håpet.

– Nå er planen å ta biopsi av lymfeknutene, der kreften sitter. Så må legene se hvilken cellegiftkur kreften krever. Jeg krysser alt jeg har for at jeg kommer i gang med ny behandling, og at den fungerer bedre denne gang, sier Thea.

Da Thea fikk diagnosen livmorhalskreft hadde den allerede spredt seg til lymfeknutene. Den er hissig å få tak på. Den stygge kreften har satt livet hennes på pause.

– Jeg var så nær målet nå. For hver gang jeg får en slik beskjed er det vanskeligere å tenke at det kommer til å ende bra. Det er så mange hindre. Tanken på meg som kreftfri, hvor jeg reiser, forhåpentligvis skriver bøker og kanskje har en familie, blir mer fjern for hver gang det skjer, sier Thea.

Igjen er det uvissheten som regjerer og styrer livet hennes. For hvordan skal man nå knekke kreften?

– Det er som å løpe maraton. Når du er snart er i mål sier de det er en runde til. Og de vet ikke hvor lang den er eller hvordan terrenget er. Det er bare jævlig.

Offentlig syk

STERK: - Det er fortsatt flere gode enn dårlige dager, sier Thea. Foto: Kaja Kirkerud TV 2
STERK: - Det er fortsatt flere gode enn dårlige dager, sier Thea. Foto: Kaja Kirkerud TV 2

Hun har blitt et symbol. Veldig mange forbinder ene og alene Thea med kreft. Og det sier 26-åringen er greit, så lenge hun ikke reduseres til utelukkende en sykdom for de som virkelig kjenner henne.

– Jeg er veldig mye mer enn kreft. For de nærmeste er jeg er Thea, og det er viktig for meg, sier hun.

Helt fra starten har hun videreformidlet følelser, håp, glede og sinne på bloggen og i norske medier. Hun har åpnet seg og kjempet for at andre unge kvinner skal sjekke seg for livmorhalskreft, blant annet med kampanjen #SjekkDeg, som hun lanserte i samarbeid med Kreftforeningen og Det Nye.

Men det koster også å dele kreftsykdommen med offentligheten. Spesielt når knyttneveslagene ikke stopper.

– Jeg står nok ikke like oppreist som før. Da jeg gikk gjennom første runde av behandlingen, var jeg ganske rak i ryggen, men nå føler jeg det er en evig kamp mot boksemaskinen. Jeg skal hele tiden dukke unna, og beveger meg ned i det mørket og opp igjen. Det er vanskelig å forholde seg til, sier hun.

Rekken av tunge beskjeder har likevel ikke satt en stopper for kamplysten.

Thea er ikke redd for å dø. Hun tillater seg ikke å kjenne på den redselen.

– Jeg tror fortsatt at flertallet av dagene er positive. Jeg kjenner stadig på håpet, og er glad jeg bevarer roen. Jeg kan være livredd, men har likevel en ro i meg. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn. Kanskje fordi jeg har så mye trygt og godt rundt meg.

26-åringen er stolt av sin egen kreft-versjon.

– Jeg har lært mye om meg selv. Jeg er stolt av mennesket jeg er og det jeg har gjort det siste året. Det har vært et lærerikt, vondt og absurd år.

Mor og datter

Hun beskriver det som et travelt kreftliv. Ukene er fulle av avtaler. Ringe NAV, gå til fastlegen, hente medisiner og utallige sykehusbesøk.

– Og nå er øyebrynene borte også, så det må jeg også få fikset, smiler hun.

NÆRE: Thea skryter uhemmet av moren sin - som har vært hennes viktigste støtte. Foto: Privat
NÆRE: Thea skryter uhemmet av moren sin - som har vært hennes viktigste støtte. Foto: Privat

Hadde det ikke vært for moren ville Thea ikke husket en brøkdel av avtalene. For Thea har moren vært en heltinne.

– Når jeg hylgriner, og har så vondt at jeg ikke klarer at hun rører meg, så er hun der – så rolig. For henne har det vært den største selvfølgelighet å følge meg fra Oslo, Bergen og Stavanger og tilbake igjen. Inn og ut av sykehus. Ingen har vært stødigere, varmere og bedre, sier Thea.

Helt siden det første blogginnlegget om kreften har Thea blitt en sentral. En kreft-sentral hun selv beskriver som et sårt trengende tilskudd til brosjyre-infernoet. Å få kreft er som en ny verden, som man ikke aner noe om. Og brosjyrene med «svarene» strekker sjeldent til.

– Det er så mange som skriver til meg. Alt fra unge kvinner og menn på 60 år. Noen er redde for å dø, andre er redde for cellegift, mens noen lurer på hvor jeg har kjøpt parykken. Jeg setter stor pris på hver og én, og forsøker å svare absolutt alle, sier Thea.

Utvidet kreftkalender

I et venterom på Radiumhospitalet overhørte Thea en gråtende kvinne. Hun fanget opp at kvinnen hadde samme type kreft som henne.

– Hun var så redd. Jeg hørte hun spurte sykepleieren hvordan det var å få cellegift. Og sykepleieren svarte jo litt vagt. Ikke så rart, hvis hun selv aldri har hatt kreft. Da hun ble alene gikk jeg bort til henne, prøvde etter beste evne å forklare at det ikke er noe å grue seg til, sier Thea.

De nye kreft-vennene har svaret på det meste. For Thea har de vært en uvurderlig støtte.

– Jeg er så glad jeg har disse gode menneskene tilknyttet meg. Og det er så himla fint å vite at jeg har bidratt, og fortsatt bidrar med noe, sier hun.

Hun har hatt kreft i 400 dager, og hun har ingen sluttdato å forholde seg til. Men Thea er sikker på at det kommer en ny plan og enda flere avtaler i kreftkalenderen.

– Noen ganger føler jeg det er mer kreft i vente, og at det ikke kommer til å gå bra. Da tenker jeg at jeg må få skrevet de bøkene og få gjort ting før det er for sent. Andre dager er ting bra og følelsen av fremtid er fin. Heldigvis er det fortsatt overvekt av de gode dagene, sier Thea.

Lik TV 2 Nyhetene på Facebook