#

2SITERT
En dyr kreftmedisin er verdt det hvis den forlenger pasientenes liv

En dyr kreftmedisin er verdt det hvis den forlenger pasientenes liv

– Det er svært forståelig at kreftpasienter som ikke får tilgang til ny behandling fordi den er for dyr, blir fortvilet, skriver Karita Bekkemellem, administrerende direktør i Legemiddelindustrien.
Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Innlegget er skrevet som et svar til generalsekretær i Kreftforeningen, Anne Lise Ryel, sitt 2sitert-innlegg tidligere denne uken. Ryel kritiserer legemiddelindustrien for å sette en uoppnåelig prislapp på menneskeliv.

Alle rundt blir fortvilet også, og det er lett å skylde på hele legemiddelindustrien. Men det er ikke i legemiddelindustriens interesse å utvikle legemidler som ikke kan brukes av pasientene de er utviklet for.

Vi mener derfor det er feil, slik Anne Lise Ryel skriver i sitt innlegg på TV2.no, at bransjen vår opptrår hjerterått og uverdig, og tenker mer på marginer enn på mennesker.

Det kan være greit å minne om at Beslutningsforum, siden det ble etablert for tre år siden, har godkjent 27 av 33 legemidler (55 prosent av disse er innen kreft), noe som betyr at alle disse er kostnadseffektive.

Det kan også være greit å minne om at legemiddelprisene er myndighetsregulert, og er blant de laveste i Vest-Europa. Kostnaden for enkeltlegemidler er bare høy helt i begynnelsen av legemiddelets levetid – før man har fått samlet nok dokumentasjon til å vise langtidseffekt og eventuell effekt på større pasientgrupper. Når legemiddelfirmaet forhandler med staten (ved Legemiddelinnkjøpssamarbeidet, LIS) går prisen ned. Når effekten av legemiddelet blir ytterligere dokumentert og når det eventuelt kan brukes av flere pasienter, går prisen nok en gang ned. Når patentet går ut, går prisen enda videre ned. I tillegg går prisene ned når Legemiddelverket gjennomfører årlige prisrevisjoner av de 200 mest solgte virkestoffene. Dette «trappetrinnssystemet» sparer staten for milliarder av kroner. Det er også viktig å understreke at av de samlede helseutgiftene i Norge går 6, 4 prosent til legemidler. 1 prosent går til kreftlegemidler.

Det kommer nye legemidler til vurdering på løpende bånd nå. Ifølge professor Steinar Aamdal ved Oslo universitetssykehus Radiumhospitalet er det 1200 nye kreftmedikamenter under utvikling – i ulike utviklingsfaser. Han sier at han gjerne skulle jobbet i 10 år til, for ny kreftbehandling har aldri vært så lovende som nå. I våre øyne er dette fantastisk! Men det koster å utvikle nye legemidler, og forskningen stopper opp dersom den ikke er økonomisk bærekraftig. Bristol-Myers Squibb, som altså har utviklet blant annet nivolumab (Opdivo), brukte nærmere 40 milliarder kroner på forskning og utvikling bare i 2014.

Men medisinske fremskritt går ikke nødvendigvis i takt med hva det offentlige har mulighet for å tilby. Derfor må offentlige myndigheter – blant annet sykehusene – prioritere. Det er vi alle enige om. Samtidig er vi også enig om at vi ønsker å gi pasienter rask tilgang til nye lovende medisiner og forbedret behandling. Hvordan dette regnestykket skal kunne gå opp er det foreløpig ingen som har funnet svaret på – verken i Norge eller i andre land. Det er derfor en økende interesse rundt utviklingen av avtaler kan løse noen av utfordringene.

Vi i legemiddelindustrien har følgende forslag/ønsker:

• Gode rammer for prisforhandlingene; et forutsigbart og profesjonelt system som kan sikre at nye, innovative legemidler kan tas i bruk innenfor de prioriteringskriteriene og budsjetthensyn sykehusene må ta.

• Muligheter for å kunne inngå avtaler som reduserer myndighetenes økonomiske risiko ved å ta nye legemidler i bruk. Ett eksempel er «pay for performance», som betyr at myndighetene bare betaler for pasienter som har effekt av medisinen, eller avtaler der det er en sammenheng mellom prisen på legemidler og volumet som kjøpes inn.

• Pasienttilgangsavtaler, ofte referert til som «Managed Entry Agreements (MEAs)», benyttes i økende grad i flere europeiske land. Pasienttilgangsavtaler kan defineres som en avtale mellom innkjøper (staten) og leverandør (legemiddelindustrien) som finansierer og sikrer tilgang til nye medisiner i spesielle tilfeller. Medisiner som har vist svært god effekt i kliniske studier, men som foreløpig ikke er benyttet på store pasientgrupper over tid, kan være et eksempel på dette. Pasienttilgangsavtaler kan sikre at pasienter får tilgang til de lovende medisinene mens den vitenskapelige og finansielle usikkerheten undersøkes nærmere. Sammen med Kreftforeningen og Oslo Cancer Cluster har vi i LMI også foreslått å opprette en tilgangspott – en finansieringsordning som sikrer at nye kreftmedisiner tas i bruk etter godkjenning fra Legemiddelverket.

• En mulighet for individuell vurdering, slik man har i blåreseptordningen. Der kan legen, på vegne av pasienten, søke om å få behandlingen dekket av folketrygden.

Det vi ønsker oss er altså at industrien og myndighetene sammen kan se på mulige løsninger. Vi ønsker oss et system som tar hensyn til fremtidige besparelser en utgift kan føre til på sikt; en dyr medisin er verdt investeringen hvis den forlenger pasientens liv og kanskje gjør at han ikke trenger å ligge på sykehus lenger, kanskje han kan gå tilbake i jobb og fortsette å bidra i samfunnet. Tenk på det slik: Hvis du etterisolerer huset ditt vil du måtte investere penger i dag både for jobben og for selve isolasjonen. Men på sikt sparer du strøm, og dermed også penger. Slik bør vi også tenke når det gjelder prioriteringer i helsetjenesten.

Vi har alle et felles mål: tidlig tilgang til god behandling for norske pasienter. Hvordan kan vi sammen løse denne utfordringen i Norge?

Lik TV 2 Nyhetene på Facebook