Thea Steen (26) har vært åpen om sin kreftsykdom helt siden hun ble diagnostisert med livmorhalskreft i mars i fjor.

I januar begynte hun på en ny, tøff runde med cellegift på Radiumhospitalet i Oslo.

Respirator

Lørdag 29. januar ble hun akutt syk. Lungene til Thea sluttet å fungere. 26-åringen ble lagt i respirator.

– For mor, var disse dagene fylt med redsel og frykt for at jeg ikke lengre skulle eksistere. For søster, var disse dagene fylt med fortvilelse og forvirrelse. To lunger sluttet å ta inn luft. Ingen vet fortsatt hvorfor. Jeg er en medisinsk gåte, skriver Steen i sitt siste blogginnlegg.

Lungene til Thea fungerte plutselig ikke, og hun ble liggende i respirator i nærmere tre døgn.

– Nærmere døden har jeg aldri vært, sier Steen.

Til TV 2 forteller Thea at det har vært svært dramatiske døgn.

– Legene vet fortsatt ikke nøyaktig årsaken til at det skjedde. Vi har utelukket en del, men det kan muligens være knyttet til forrige cellegift-kur. Kanskje jeg aldri får vite hvorfor dette skjedde, forteller Thea Steen til TV 2.

Hun husker lite fra både å bli lagt i, og vekket fra respiratoren.

– Jeg var veldig forvirret da jeg våknet. Jeg trodde jeg var på et kunstmuseum og var veldig opphengt i den tyske legen sitt etternavn. Stort sett ting jeg har blitt fortalt. Det er som om den dagen ikke eksisterer, sier Steen til TV 2.

Lar seg ikke knekke

De siste dagene har hun gradvis blitt litt bedre. Steen har ikke alvorlige skader på verken lunger eller hjerte.

Den siste uken har hun vært innom Rikshospitalet, Diakonhjemmet og nå Radiumhospitalet. Kroppen er svak.

Og Thea skriver at hendelsen har satt sine spor.

– Hvordan skal jeg klare sove, når jeg kanskje ikke våkner? Hvordan skal jeg kunne legge meg om kvelden, i ro, når ingen vet hvorfor alt sa stopp og nesten stoppet for alltid? Skal jeg også være redd for søvn nå? I tillegg til alt jeg har mistet, og alt det jeg allerede kjemper for og mot, skriver hun.

Den tøffe 26-åringen er likevel helt sikkert på at hun heller ikke denne gangen skal la seg knekke.

– Jeg bygger jo opp igjen. Øver meg på å gå, igjen. Trener opp muskulaturen, igjen. Lærer lungene å dra nok surstoff inn og ut, igjen. Se! Jeg gjør alt dette, en gang til, og ytterligere tolv om jeg må.

– Dette er ikke et negativt mattestykke, vel. Her er jeg med pluss og pluss, og ingen minus. Jeg er rikere nå, tross alt, sier Thea.