Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

I dag tidlig ble vår syriske venn hentet av politiet i Tromsø og sendt til Kirkenes. Han skal sendes til Russland, sier de.

De kom på døra, forlangte å komme inn, uten at noen hadde gitt vår venn svar på asylsøknaden han hadde sendt.

Vi har jobbet i to uker for å få svar på om han hadde rett på advokat. Ingen kunne svare, ikke politiets utlendingsenhet, ikke UDI, ingen.

Rettstilstanden er helt tilfeldig, ingen vet, mens politiet sender ut mennesker som har flyktet fra krig - i massevis.

I den anledning har jeg skrevet en tekst til politiet - hvordan er det å være politi i Nord - akkurat nå og hive ut folk som har funnet en trygg havn, trodde de:

Til politiet i Troms og Finnmark, soldagen 2016

Kjære politi

Hvordan er det å banke på dører til mennesker fra Syria for å sende dem tilbake til Russland?

Vekke dem opp om morgenen. Enslige, barnefamilier, voksne på flukt fra krig – som endelig trodde de var trygge.

Og vite at de ikke har fått behandlet søknaden sin her.

Og vite at de ikke får snakke med advokat.

Og vite at de ikke får anke et vedtak.

Og vite at all vanlig rettspraksis er brutt.

Og vite at det er helt usikkert om de får behandlet søknaden sin i Russland.

Og vite at det godt kan hende de blir returnert til Syria.

Eller må leve i skjul i Russland, eller flykte mot Tyskland.

Russland har 3 asylmottak kjære politifolk – tre.

Hvordan er det, kjære politifolk – å løpe etter gravide kvinner på flukt, for å fange dem?

Og putte dem i busser over grensa?

Hvordan er det å arrestere mennesker som prøver å hjelpe dem?

Hvordan er det å stå væpnet vakt foran kirker så de ikke skal kunne rømme inn i dem?

Hvordan er det be dem ta av seg sko og sokker så de ikke skal løpe i snøen fra bevoktede mottak?

Hvordan er det å på nytt skape redsel hos mennesker som har måneder bak seg på flukt?

Stig Lægdene, prest i Tromsø