ALENE OM FØLELSENE: Illustrasjonsbilde av ei lita jente med down syndrom. FOTO: COLOURBOX
ALENE OM FØLELSENE: Illustrasjonsbilde av ei lita jente med down syndrom. FOTO: COLOURBOX

Kripos: – Seksuelle overgrep mot utviklingshemmede barn blir sjelden oppdaget

Utviklingshemmede barn er mer enn dobbelt så utsatt for å bli seksuelt misbrukt som andre barn, viser forskning. Men de færreste av overgrepene blir avslørt.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

– En diagnose sier lite om et menneske. En person som er psykisk utviklingshemmet og som blir utsatt for for seksuelle overgrep, kjenner på den samme problematikken som alle andre. De kjenner på smerten, skammen, skyldfølelsen, lojalitetskonflikten og de forstår konsekvensen av å forteller noen om overgrepene, sier Rolf Arne Sætre fra Kripos.

Han er spesialtrent for å avhøre barn og voksne med utviklingshemninger som er utsatt for seksuelle overgrep, og han bistår alle politidistriktene med sitt arbeid.

Men hva skjer hvis en utviklingshemmet ikke har noe særlig språk, og ikke er i stand til å fortelle noen om overgrepene han eller hun er utsatt for?

Det er ofte tilfellet, spesielt hos barn.

– Det er ytterst sjelden at det er barnet selv som avslører overgrepene. Ofte er det andre omsorgspersoner som avdekker det eller har en mistanke, sier Sætre.

– Det avdekkes lite overgrep

TV 2 har gransket alle tingrettsdommene fra 2015 som omhandler seksuelle forbrytelser. Totalt ble 399 personer dømt, og TV 2 har laget en oversikt som viser både hvem som er ofrene og hvem som står bak handlingene.

I fjor var det 13 saker hvor ofrene er psykisk utviklingshemmet. Bare to av disse er barn.

Sætre er bekymret over at Kripos ikke får inn flere saker hvor utviklingshemmede barn er utsatt for overgrep.

– Jeg tror det avdekkes få overgrep mot utviklingshemmede barn. Det er en gruppe som jeg tror det er vanskelig å avdekke overgrep blant, fordi de ofte har et dårlig utviklet språk og vanskelig for å uttrykke seg og varsle selv. En annen faktor er at de i utgangspunktet har en annerledes adferd, og det gjør det vanskelig for andre å se adferdsendringer og avdekke overgrep, sier Sætre.

Det finnes lite forskning på overgrep mot utviklingshemmede, men all forskningen som finnes, både norsk og internasjonal, viser det samme – at utviklingshemmede barn er mer utsatt for seksuelle overgrep enn andre barn. Noen undersøkelser sier at de er dobbelt så utsatt, mens andre viser til at de er tre ganger mer utsatt, sammenlignet med andre barn.

Forskning på hvem overgriperne er, viser at i de aller fleste tilfellene er overgriperen en person offeret kjenner. Enten i nær familie eller en som er tett på offerets rutiner. Utviklingshemmede blir sett på som et «lett offer», både på grunn av de nedsatte funksjonsevnene og på grunn av behovet for omsorg. I én av tre tilfeller er overgriperen en annen person med utviklingshemning. Dette kommer frem i en norsk fagbok fra 2013, skrevet for habiliteringstjenesten.

Særs vanskelig å tallfeste

Av norsk forskning, så er noe av det mest håndfaste boken til Marit Hoem Kvam, «Seksuelle overgrep mot barn» fra 2001. Hun forteller at det er spesielt vanskelig å forske på og tallfeste overgrep mot utviklingshemmede.

– Når det gjelder forskning om seksuelle overgrep mot barn, så vil domsavsigelser ikke gi en fullstendig oversikt fordi det utelukker overgrepene som aldri er blitt anmeldt. Derfor er spørreskjema blant voksne, om hendinger i barndommen en ofte benyttet metode. Men spørreskjema blant voksne med utviklingshemning er imidlertid ingen brukbar metode, forteller Hoem Kvam til TV 2 og utdyper:

– Som informanter utgjør mennesker med utviklingshemning en meget uensarted gruppe, fra godt fungerende personer til dem som trenger fullstendig omsorg. Bruk av skriftlig formidlet språk til innhenting av data i denne gruppen er derfor utelukket.

Tilfeldigheter

Hoem Kvam bekrefter det samme som Sætre fra Kripos om at overgrep mot utviklingshemmede barn er vanskelig for andre å avdekke fordi adferdsendringer ikke er like tydlige.

– Vanligvis vil et barn vise med sin atferd at det ikke har det godt, noe som kan være et signal om seksuelle overgrep og dette kan gi foreldrene eller andre omsorgspersoner et utgangspunkt for samtaler og videre undersøkelser. Å oppdage overgrep mot barn og unge mennesker med utviklingshemning er langt vanskeligere. Noen har allerede en uvanlig atferd, mens andre har færre muligheter til å vise at de har det opplever noe vondt. Noen av dem forstår spørsmål, andre ikke. Noen husker godt, andre ikke. Noen har begreper, andre ikke. Noen snakker forståelig, andre ikke. Så ender det alt for ofte med at omsorgspersonene straks tenker at en muligens endret atferd kun skyldes funksjonshemningen, forteller hun.

Derfor er det ofte tilfeldigheter som gjør at overgrep blant denne utsatte gruppen blir avdekket.

Slik som i «Monicas» tilfelle. TV 2 har fortalt historien til ei 45 år gammel mor, som aldri hadde tenkt tanken på at sin psykisk utviklingshemmede datter på ti år kunne være utsatt for overgrep – spesielt av onkelen som var støttekontakt. Men hun ble varslet av et annet familiemedlem.

Økt fokus hos politiet

De siste årene har sårbare grupper, derunder utviklingshemmede barn, blitt et større satsningsområde for politiet, forteller Sætre fra Kripos.

– De sakene som havner hos oss er jo avslørt og skal etterforskes. Det er en veldig krevende prosess. Når jeg skal gjennomføre et avhør av et barn med utviklingshemning, så må avhøret tilrettelegges, og det er tidkrevende. Jeg må i forkant av avhøret innhente så mye informasjon som mulig om saken og vedkommende, slik at jeg kan tilpasse meg personen. Hvis tilretteleggingen er for dårlig, så forstår vi hverandre kanskje ikke og da blir resultatet av forklaringen meget mangelfull og upresis.