Valentina Corzhova er 67 år gammel og vet ikke om hun noen gang får reise hjem. Snart skal hun videre fra sykehuset i Kramatorsk til Dnipro. Foto: Pål Schaathun / TV 2
Valentina Corzhova er 67 år gammel og vet ikke om hun noen gang får reise hjem. Snart skal hun videre fra sykehuset i Kramatorsk til Dnipro. Foto: Pål Schaathun / TV 2
TV 2 i Donetsk fylke

– Jeg dro i badekåpen, og alt jeg eier er det jeg har på meg

KRAMATORSK, UKRAINA (TV 2): Valentina var hjemme i sin egen stue da hun ble truffet av en granatsplint. Knappe tre mil fra de russiske linjene, kjemper lege Anna Scherbak for å redde flest mulig liv.

– Jeg skulle ut for å varme grøt på bålet da eksplosjonen skjedde. Jeg var i stua og ble truffet av en splint, sier 67 år gamle Valentina Corzhova til TV 2.

Hun er fra byen Lysytsjansk i Luhansk fylke, hvor kampene nå raser.

Søndag hevder russiske styrker at de har kontroll på byen, og hele Luhansk fylke. Det har ikke kommet bekreftelser fra ukrainsk side.

Tre sivile fra Valentinas boligblokk ble skadet og fraktet til sykehus etter angrepet. Én fikk nesten fingeren revet av, en annen fikk hodeskader, og Valentina fikk et kutt i brystet, bloduttredelser og brannskader i brystpartiet og skuldrene.

– Jeg fikk førstehjelp på stedet. Det var mye blod. Etterpå fraktet de meg til militærsykehuset. Der var det mange skadde soldater, men også de hjalp oss. Så ble jeg transportert videre hit, forteller Valentina.

Klare for innrykk

På sykehuset i Kramatorsk gjør sandsekkene foran vinduene det allerede dunkle sykehuset enda mørkere.

GÅR I ETT: Anestesilege Anna Scherbak ved sykehuset i Kramatorsk, Ukraina. – Vi jobber døgnet rundt, sier Scherbak til TV 2. Bildet tatt 23. juni 2022. Foto: Pål Schaathun / TV 2
GÅR I ETT: Anestesilege Anna Scherbak ved sykehuset i Kramatorsk, Ukraina. – Vi jobber døgnet rundt, sier Scherbak til TV 2. Bildet tatt 23. juni 2022. Foto: Pål Schaathun / TV 2

Bårer er stablet møysommelig langs veggene, klare til å tas i bruk dersom det plutselig kommer et rush av pasienter.

– Sandsekkene er her for å beskytte pasienter og ansatte mot glassbiter fra vinduene ved et angrep, sier anestesilege Anna Scherbak til TV 2.

Sykehuset ligger knappe tre mil fra de russiske linjene. Det bombes kontinuerlig i Donetsk fylke.

– Vi skjønner at det ikke beskytter oss fullstendig, men forhåpentligvis gjør det at flesteparten av glassbitene havner på utsiden fremfor på innsiden, sier hun.

TRAVLE: De ansatte på sykehuset jobber dag og natt. Foto: Pål Schaathun / TV 2
TRAVLE: De ansatte på sykehuset jobber dag og natt. Foto: Pål Schaathun / TV 2

Det er ikke uten grunn at 39-åringen forbereder seg på russiske angrep.

Ifølge tall fra Verdens helseorganisasjon (WHO) har det vært over 320 angrep mot helseinstitusjoner siden invasjonen startet 24. februar.

Ryggen full av granatsplinter

Med effektive skritt suser Scherbak gjennom de dunkle korridorene.

Hun banker på døren til et av rommene. Der inne ligger Andrej Abacumov og stirrer i taket.

SKADET: Andrej ble skadet mens han var ute for å finne brød. Foto: Pål Schaathun / TV 2
SKADET: Andrej ble skadet mens han var ute for å finne brød. Foto: Pål Schaathun / TV 2

39-åringen ble skadet 21. juni.

– Jeg var på vei for å finne et sted jeg kunne kjøpe brød, da angrepet startet. Det var enten missiler eller granater. Vennen min hoppet bak et gjerde, det greide ikke jeg. Missilet var rettet mot en sivil bygning, forteller Abacumov til TV 2.

– Jeg kom meg ikke i dekning og følte trykkbølgen fra eksplosjonen. Heldigvis ble ikke vennen min skadet, så han kunne hjelpe meg. Han stoppet en bil og fikk meg til sykehus.

Nå ligger han urørlig i sengen. Et tynt blått laken dekker kroppen. Føttene er skitne og fulle av sår. Det er blod på hodeputen, og han har en bandasje på venstre arm.

Ryggen er full av granatsplinter.

– Det gjør ikke så vondt, men jeg er veldig svak. Jeg klarer ikke gå, sier han.

Vant til krigsskader

Anestesilegen forklarer at granatsplinter kan forårsake store skader på organene selv om de er små. De borer seg inn i kroppen og det kan være vanskelig å finne sårbanen når de skal opereres ut. De kan også forårsake alvorlige infeksjoner.

Hun viser fram et røntgenbilde av en splint som sitter fast inne i hjernen til en pasient.

– Selv om ikke splinten når hjernen, kan den forårsake hjernerystelse eller ødem, og det er vanskelig å forutse skadeomfanget, sier hun.

Legen sier at det var vanskelig for henne å se krigsskadene på vanlige mennesker i begynnelsen, men hun har måttet venne seg til det.

– Det var vanskelig. Vi hadde aldri jobbet med denne type skader før, og kjente ikke til nyansene. Såret kan se lite ut på huden, men inni er det ødelagt, sier hun.

– Med skuddskader kan du forutse hva slags skader man møter, men med splinter er det uvisst. Vi måtte lære oss mye på kort tid, forklarer hun.

SKADET: En skadet kvinne venter på tilsyn av en lege etter at glassplinter traff henne etter russisk angrep. Bildet er tatt i Kramatorsk 17. juni 2022. Foto: Efrem Lukatsky
SKADET: En skadet kvinne venter på tilsyn av en lege etter at glassplinter traff henne etter russisk angrep. Bildet er tatt i Kramatorsk 17. juni 2022. Foto: Efrem Lukatsky

– Det er et helvete

I likhet med Valentina, er også Andrej fra Lysytsjansk. Han beskriver situasjonen i hjembyen som et mareritt.

– Det er forferdelig. Folk kjemper for å overleve. Det er ikke vann, gass, elektrisitet eller mat. Ingenting. Det er et helvete, alt er ødelagt, brent ned. Grusomt.

BOMBES KONTINUERLIG: Røyk stiger opp fra et utbombet hus i byen Lysytsjansk. Bildet er tatt 17. juni. Foto: STRINGER
BOMBES KONTINUERLIG: Røyk stiger opp fra et utbombet hus i byen Lysytsjansk. Bildet er tatt 17. juni. Foto: STRINGER

Angrepene fortsetter dag ut og dag inn. Fremdeles er det sivile som gjemmer seg i kjellere. Flesteparten av innbyggerne har flyktet, men det er også de som ikke har noe sted å reise, spesielt blant de eldre.

Abacumov håper han blir så bra at han kan reise hjem til Lysytsjansk.

– Jeg har ikke bestemt meg ennå. Jeg tenker på det. Lysytsjansk er hjemmet mitt. Jeg er født der, vokste opp der, giftet meg der. Jeg hadde alt, sier han.

I UVISSE: Andrej Abacumov vet ikke om han kan reise tilbake til hjembyen eller ikke. Nå ligger han i sykesengen og tenker på fremtiden. Foto: Pål Schaathun / TV 2
I UVISSE: Andrej Abacumov vet ikke om han kan reise tilbake til hjembyen eller ikke. Nå ligger han i sykesengen og tenker på fremtiden. Foto: Pål Schaathun / TV 2

Nå er familien hans spredt ulike steder.

– Blir så lenge det er Ukraina

Valentina Corzhova er også i uvisse. Hun vet ikke om hun noen gang kommer til å se hjembyen sin. Etter sykehusoppholdet reiser hun til en venn i byen Dnipro.

– Jeg blir der til jeg er helt frisk. Å reise tilbake er et helvete. Jeg vet ikke. Jeg dro i en badekåpe, og alt jeg eier er det jeg har på meg nå, sier hun og begynner å gråte.

Kramatorsk er den største gjenværende byen på ukrainske hender i Donbas-regionen. Russerne vil trolig måtte ta byene Lysytsjansk, Slovjansk og Bakhmut før de kommer til Kramatorsk.

I likhet med pasientene, vet heller ikke lege Anna Scherbak hva fremtiden bringer.

– Jeg blir i Kramatorsk så lenge det er Ukraina. Hvis det blir russisk på noen som helst måte, blir jeg ikke, sier hun.

TV 2 I UKRAINA: Fotograf Pål Schaathun og reporter Hilde Gran.
TV 2 I UKRAINA: Fotograf Pål Schaathun og reporter Hilde Gran. Foto: Oleksandr Techynskyi / TV 2