Mistet begge tvillingsønnene i selvmord

GOD MORGEN NORGE (TV 2): Lars Petter Kjær opplevde enhver foreldres verste mareritt – to ganger. I løpet av et halvt år tok begge tvillingsønnene livet sitt.

Historien er vond og tung, samtidig er det en historie om å finne håp i det håpløse. Og hvordan man stabler på plass sine egne liv i noe så tragisk.

Pappa Lars Petter Kjær har skrevet ned sine tanker i boken «Elias og Benjamin - en fortelling om å være far i møte med det utenkelige».

MISTET SØNNENE: Pappa Lars Petter Kjær mistet begge tvillingsønnene i selvmord. Foto: God morgen Norge
MISTET SØNNENE: Pappa Lars Petter Kjær mistet begge tvillingsønnene i selvmord. Foto: God morgen Norge

– Elias og Benjamin var alltid sammen. De hadde en litt spesiell måte å snakke på. De flyttet til Tromsø da de var tre år, men de la aldri om til nordnorsk dialekt, forteller Kjær til God morgen Norge.

Han forteller videre at de var ekstremt kunnskapsbegjærlige, og fikk kunnskap på en sånn måte som man la merke til.

Da de var på reise til OL i 2002 la de merke til flaggene ved hver deltaker. De ble så opptatt av det og fikk seg raskt et atlas. I løpet av kun et par måneder lærte de seg alle verdens flagg.

Se hele intervjuet øverst i saken!

Et helt spesielt samspill

Kjær forteller at tvillingene på en måte fungerte som én. De delte alltid de samme interessene, snakket alltid utrolig mye, diskuterte seg frem til en delt virkelighet og hadde en delt forståelse for ting.

– En måte å beskrive det på var da de var små. Da kunne for eksempel Elias komme løpende å si: «Pappa, pappa! Vet du hva som har skjedd i fantasien til Benjamin?».

Han forteller videre at det ikke var like lett for andre å komme inn i den innerste kretsen deres. Derfor var venner og sosiale settinger litt kinkig for dem.

Diagnosen

Etter hvert ble begge guttene utredet og fikk diagnosen «høyt fungerende autisme». Dette taklet de svært forskjellig, forteller Kjær.

TVILLINGER: De to brødrene var uadskillelige. Foto: Privat
TVILLINGER: De to brødrene var uadskillelige. Foto: Privat

– Jeg tror Benjamin ikke brydde seg så mye fordi det var på en måte ikke så veldig vesentlig. For Elias var det en mye vanskeligere prosess. Han opplevde nok at det var ting han strevde med som han ikke helt fikk til på den sosiale siden. Han ville veldig gjerne få det til, så han brukte nok en god stund på å forsone seg med den diagnosen han fikk.

Da guttene var små, ble far og mor skilt, og guttene bodde primært i Tromsø sammen med mor. Kjær etablerte seg på nytt i Sandefjord. Da guttene startet på videregående, delte de seg og Elias flyttet til far.

– De hadde mye fravær en periode, og det var vanskelig for dem på videregående på et punkt. Vi ble enige om at Elias skulle flytte til Sandefjord. Det var sånn at hvis den ene var borte, så dro den andre med. De hjalp hverandre ikke, de bare trakk hverandre ned egentlig. Da ble løsningen at han reiste til Sandefjord og fullførte videregående der.

Den forferdelige telefonen

Begge guttene fullførte videregående og begynte å studere. De blir unge voksne. I november 2018 får han en telefon som kommer som lyn fra klar himmel.

– Jeg fikk beskjed fra moren at de ikke visste hvor Elias var. Ytterklærne og støvlene hans stod i gangen og døren inn til rommet hans var låst, så da ringte de til politiet. Da ringte hun en halvtime senere og fortalte den utrolig tunge beskjeden om at Elias var død.

FAR OG SØNNER: Benjamin og Elias fullførte begge videregående. Foto: Privat
FAR OG SØNNER: Benjamin og Elias fullførte begge videregående. Foto: Privat

Kjær sitter fysisk langt unna og opplevde det som sjokkartet. Han kastet alt han hadde i hendene og reiste til Tromsø uten bagasje. Det som stod klart for alle da, for ham selv og all familie som var i Tromsø, var at de nå måtte prøve å hjelpe og redde Benjamin, for dette var et forferdelig slag for han.

– Hvem skal jeg snakke med nå?

For Benjamin gikk verden fullstendig i knas. Kjær forteller at det i starten var krisehåndtering, som å få han til å spise og sove. De hadde en slags idé om at det skulle gå over, men det gjorde ikke det.

– Benjamin sa til meg ganske tidlig: «Men pappa, hvem skal jeg snakke med nå?». Så meningen med tilværelsen forsvant for Benjamin. Vi prøvde alt vi kunne for å hjelpe Benjamin. Finne den meningen tilbake, eller finne seg, etablere seg en mening uten Elias, men det klarte ikke Benjamin.

– Du skriver du trodde dette skulle snu og i ettertid har du klandret deg selv for å være naiv. Hva legger du i det?

– Jeg ser i ettertid at dette dessverre var dømt til å mislykkes. Men allikevel, der og da, så var det utrolig viktig for meg at hver gang jeg kom opp til Tromsø, og jeg reiste opp en gang hver uke og var der oppe flere dager, tenkte jeg at jeg måtte bare prøve å få han litt ut. Lete etter de små tingene som kunne endre noe, som kunne være starten på en positiv spiral, men det ble jo ikke noe bedre.

Ingenting haster lenger

Det har gått et halvt år siden Elias døde. Så kommer det en ny telefon etter en helt annen situasjon.

– Det var først og fremst en utrolig opplevelse av – på den ene siden tomhet, det var ingenting som hastet lenger. Det hadde vært akutt i et halvt år og plutselig så var det ikke akutt lenger. Også var det forferdelig trist. Alle vi som stod rundt hadde nok en veldig sterk følelse av at vi hadde mislykkes, selv om det ikke var noen særlig sjanse for at vi skulle lykkes. Det var en utrolig tung periode.

Dette skriver han i boken:

«Elias og Benjamin døde som unge menn. Livet deres fortsetter ikke, jeg bekymrer meg ikke lenger for hvordan det skal gå, det er ingen nye faser de skal mestre, det er ikke lenger håp for hva de skal bli, det er ingen nye muligheter for å rette opp i det som er vanskelig eller skjevt. Vi skal ikke videre».

– Hvordan er det å dele historien om Elias og Benjamin med så mange?

– Det jeg synes er veldig fint. Det er at jeg får anledning til å fortelle «hele verden» at jeg var utrolig glad i Elias og Benjamin. Min kjærlighet for barna den vet jeg i dag at den er der og vil alltid være der. Det er det godt å kunne fortelle om.

Trenger du noen å snakke med?

- Mental Helses hjelpetelefon: 116 123 (døgnåpent)

- Kirkens SOS: 22 40 00 40 (døgnåpent)

- Fastlegen din

- Leve Landsforeningen for etterlatte ved selvmord: Tar imot henvendelser på e-post: post@leve.no eller telefon 22 36 17 00 (hverdager 9-15)

- Kors På Halsen: 800 333 21 (hverdager 14-22)

Relatert