Fem måneder gammel ble Marilyn adoptert bort til overgripere

GOD MORGEN NORGE (TV 2): I en tid der det ikke fantes økonomisk hjelp til alenemødre, ble norske barn adoptert bort på det private markedet – uten kontroll på hvem de havnet hos. For Marilyn ble dette katastrofalt.

– Når jeg tenker tilbake på barndommen, tenker jeg først og fremst på den voldsomme skammen, forteller Marilyn Førsund.

Den lille jenta med de viltre krøllene har blitt 70 år, pensjonert lektor og selv mor til to barn. Store deler av livet har gått med til å skjule grusomhetene hun opplevde i barndommen.

– Jeg brukte alt jeg hadde av krefter på det. Samtidig forstår jeg ikke at det ikke ble fanget opp, sier hun.

Blod i trusene

Det var så mange ting. Blåmerkene på kroppen og blodet i trusene før hun var gammel nok til å skjule det selv. Oppførselen i skolegården, der hun kunne finne på å kle seg naken og simulere sex eller snakke med et språk som var altfor grovt og med et ordforråd et barn ikke skal ha.

Hun er usikker på når det startet, men husker blodet i trusene fra før hun begynte på skolen. Adoptivforeldrene hadde alltid en bortforklaring, ofte helt usannsynlig, som at hun hadde sølt med saften.

– Jeg overhørte en gang at en slektning viste bekymring og varslet, men det førte jo ikke til noe. Adoptivforeldrene mine ble aldri konfrontert med noe og da de ble innkalt til foreldremøter på skolen, så møtte de bare ikke opp. Det ble bare godtatt. Jeg tror rett og slett at folk rundt var redde for å gjøre noe, sier Marilyn.

Delte seng med foreldrene

Adoptivmoren var 51 år og adoptivfaren 49 år da de fikk adoptere det lille barnet fra et mødrehjem i Porsgrunn i 1952.

Marilyns biologiske mor var stuepike og ugift. Hun hadde ingen økonomiske muligheter til å ta seg av barnet på egen hånd, men ble værende på mødrehjemmet i det lengste. Marilyn var blitt fem måneder da moren ga henne opp for adopsjon.

De nye adoptivforeldrene tok henne med til en øy på Vestlandet. Marilyn måtte dele seng med adoptivforeldrene helt til hun gikk i femteklasse. Da ordnet en klassevenninne soveplass til henne i husets andre soverom. Selv ville hun aldri turt å be om det.

– Skulle aldri fått adoptere

– Disse to var så gamle, de skulle jo aldri fått muligheten til å adoptere et barn, men det fikk de. Det var en privat formidler som ordnet adopsjonen, og kanskje var det penger under bordet. Det var jo nesten menneskehandel med myndighetenes velsignelse, sier Marilyn.

Det kostet å holde fasaden utad. Noen ganger rant det over i slåssing og «uakseptabel» oppførsel. Flere ganger forsøkte Marilyn å ta sitt eget liv i ren desperasjon, men heller ikke det hjalp henne ut av situasjonen hun var fast i.

Pasienten har flere selvmordsforsøk, men er ellers frisk
Marilyns gjengivelse av pasientjournalen.

– Det stod i journalene mine at jeg var adoptert, men det stoppet alltid der. Hva tenkte de? At problemene mine skyldtes noe genetisk og uoversiktlig som de ikke kunne gjøre noe med? Ett sted stod i journalen stod det til og med at: «Pasienten har hatt flere selvmordsforsøk, men er ellers frisk», sier hun oppgitt.

Den vonde oppveksten til tross var Marilyn skoleflink, og etter å ha flyttet hjemmefra, fullførte hun utdanningen. Først sykepleien, så utdannet hun seg som lektor. Hun giftet seg og fikk to barn – ett av dem datteren Silje.

Oppdaget morens vonde hemmelighet

Silje Førsund (42) har alltid visst at moren var adoptert, men inntil nylig hadde hun kun blitt fortalt morens historie i små bruddstykker.

– Jeg husker da jeg var 13-14 år, at moren min fortalte at hun hadde vokst opp i et hjem hvor det ikke burde vært barn. Det gjorde et enormt inntrykk, forteller Silje.

EN GODT BEVART HEMMELIGHET: Nærmest ved en tilfeldighet oppdaget Silje (42) grusomhetene som moren hadde opplevd i barndommen. Foto: God morgen Norge
EN GODT BEVART HEMMELIGHET: Nærmest ved en tilfeldighet oppdaget Silje (42) grusomhetene som moren hadde opplevd i barndommen. Foto: God morgen Norge

Der og da hadde hun bestemt seg for å bli journalist. Men først flere år senere, på jobb som nyutdannet journalist, forstod hun rekkevidden av de vonde hemmelighetene moren bar på.

Jeg fikk vite at moren min hadde forsøkt å ta livet sitt bare to dager etter at jeg hadde fylt to år
Silje Førsund, datter

– Moren min hadde bedt meg om å kopiere noen dokumenter for henne, og regnet kanskje med at jeg ikke ville lese det som stod der, men det var vanskelig å la være, sier hun.

Dokumentene var gamle sykehusjournaler, som avslørte sjokkerende detaljer om morens liv.

– Da fikk jeg blant annet vite at hun hadde forsøkt å ta livet sitt, bare noen dager etter at jeg hadde fylt to år, og at hun hadde vært borte fra meg i et helt år, da hun var innlagt etter selvmordsforsøket. Det var veldig vondt å tenke på, minnes hun.

Trenger du noen å snakke med?

  • Mental Helses hjelpetelefon: 116 123 (døgnåpent)
  • Kirkens SOS: 22 40 00 40 (døgnåpent)
  • Leve Landsforeningen for etterlatte ved selvmord: Tar imot henvendelser på e-post: post@leve.no eller telefon 22 36 17 00 (hverdager 9-15)

Kilde: Helsenorge.no

Først bok om norsk adopsjonshistorie

Starten på arbeidslivet ble dermed også starten på Siljes interesse for adopsjon, og hun skrev flere reportasjer om temaet før hun i fjor begynte å skrive på det som har blitt den første boka om norsk adopsjonshistorie.

«En godt bevart hemmelighet – Fortellinger om adopsjon i Norge» tar utgangspunkt i moren Marilyns historie, men forteller også om livet til fem andre adoptertes opplevelser. Fagfolk har verifisert faktaene om norsk adopsjonshistorie.

– Det mange kanskje ikke er klar over er at det finnes over dobbelt så mange norskadopterte her til lands som utenlandsadopterte, forteller Silje, og utdyper:

– Etter andre verdenskrig var det en babyboom, men så var det i tillegg en adopsjonsboom. Det er akkurat på den tida mamma ble adoptert, og på den tiden var det et uregulert marked og nesten ingen kontroll.

– Mammas historie er nok ganske spesiell, men den er et eksempel på hvor galt det kan gå når markedet er uregulert. For eksempel fantes det en lovbestemmelse som gjaldt helt frem til 1986, om at adoptivforeldre kunne reklamere på barnet sitt i fem år, dersom det var noe «galt» med barnet, forteller Silje.

Fikk lese morens dagbøker

Før Silje gikk i gang med selve skrivingen i fjor vinter, ba hun om å få lese morens dagbøker.

– Det var en veldig vond uke, men det har fått meg til å forstå alvoret og dybden i hennes historie, sier hun.

Adoptivforeldrene til Marilyn har begge vært døde i flere tiår og har heller ikke blitt dømt for forholdene som kommer frem i boka. Likevel har Marilyn blitt tilkjent erstatning, et såkalt rettferdsvederlag på 100 000 kroner, for overgrepene hun ble utsatt for basert på informasjonen som finnes i journalene.

– Selv om jeg som journalist ikke kan bevise at det har skjedd, så mener jeg historien er så viktig at den må fortelles. Jeg har i tillegg til erstatningen hun har fått, lent meg blant annet på dagboknotatene, store mengder sykejournaler og faglige uttalelser fra psykologer som hun har gått til når jeg har måttet sannsynliggjøre at det har skjedd, sier Silje.

En stemme for de som ikke kan fortelle

Marilyn selv er veldig glad for at datterens engasjement.

– For meg har det vært viktig å fortelle historien min av flere grunner. En ting er å vise hvor galt det kan gå, men det har også vært viktig for meg å være en stemme for alle de som ikke har kunnet fortelle sin historie, sier hun og fortsetter:

– Det er mange som har opplevd forferdelige ting som ikke har kunnet fortelle, som ikke har overlevd, men som fortjener at deres historie blir fortalt. Derfor er jeg veldig glad for at datteren min har villet fortelle både min og andres historie i boka.

På midten av 1980-tallet klarte hun å spore opp sin biologiske mor, og de fikk kjenne hverandre i 33 år, før hun gikk bort.

Silje forteller at dette møtet har vært svært viktig for Marilyns liv videre, i tillegg til den åpenheten hun viser ved å fortelle sin historie.

– Jeg har alltid hatt et sterkt forhold til mamma og stor respekt for henne, men den respekten har kanskje blitt enda større nå. Hun er jo opptatt av at dette blir kjent, ikke fordi det handler om henne, men fordi dette er godt bevarte hemmeligheter som dessverre ikke er unike. Det er en skjult gruppe der ute som fortjener at deres historie blir kjent, forteller hun.

Savner unnskyldning fra myndighetene

Hun tror også at erstatningen moren har fått for overgrepene og anerkjennelsen for at hun ikke var skyld i det som skjedde har vært viktig for å helbrede.

I dag leder Marilyn organisasjonen «Adopterte», et arbeid hun brenner for og som gir ekstra mening. Hun føler at hun har fått et godt liv – tross alt – og håper det gir håp til andre. Likevel er det noe hun savner:

– Jeg har fått anerkjennelse for overgrepene, men jeg håper en dag, før det er for sent, å få anerkjennelse fra myndighetene for at selve adopsjonen var gal – at den aldri skulle skjedd på den måten. Det gjelder ikke bare meg, det er jo mange som ble adoptert bort under de samme omstendighetene. Den brikken vil mangle inntil det skjer, sier Marilyn.

Organisasjonen Adopterte kan du komme i kontakt med på adopterte.no, epost: post@adopterte.no, telefon: 400 65 488 eller på Facebook-siden «Adopterte».

Relatert