stephen (57) lå 54 dager i koma:

– Jeg sendte en SMS til advokaten min med beskjed om at han måtte lage et testament

Bodøværingen Stephen Fu (57) forsto ingenting da han våknet i Tromsø – etter utrolige 69 dager på respirator.

Han lå 69 dager i respirator hvor 54 dager var i dyp koma. Trolig er han blant de i Norge som har ligget aller lengst i koma på grunn av korona. Det har satt sine spor for bodøværingen Stephen Fu (57).

– Går jeg fra badet til soverommet stiger pulsen raskt til 120, og slik er det gjennom hele dagen. Jeg har så dårlig lungekapasitet at den er blitt målt til kun 45 prosent.

– Jeg tåler ikke en runde til med korona. Det vil nok neppe gå bra. Legene har bedt meg om å være forsiktig. Hovedmålet er å kunne fungere i dagliglivet og det øver jeg meg på hele tiden, sier Stephen Fu alvorlig.

Hjemme i Bodø blar han i minneboken han fikk fra intensivsykepleierne ved Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN).

Ved siden av sitter Elisabeth Benonisen Fu (41). Hun har vært med på en helt uvirkelig opplevelse.

Prøver å glemme

Stephen leser høyt fra boken. Minnene fra det lille han husker strømmer på.

– Jeg prøver å la dette gå litt i glemmeboken for jeg skal videre og opp, forteller han.

MINNER: Stephen Fu er overrasket over hvor fort korona-viruset angrep og ødela lungene. Foto: Roy-Arne Salater/ TV 2
MINNER: Stephen Fu er overrasket over hvor fort korona-viruset angrep og ødela lungene. Foto: Roy-Arne Salater/ TV 2

Stephen Fu var topptrent. Han har blant annet syklet Oslo – Paris fire ganger.

Han er også en aktiv forretningsmann og har ansatte i både Norge og Kina. Under pandemien i fjor, da både Norge og verden skrek etter smittevernsutstyr, klarte han å skaffe tilveie 40 tonn med sårt tiltrengt utstyr.

At han selv skulle bli dødssyk av korona var utenkelig, men i slutten av februar startet det som skulle bli en kamp mot døden - og for livet.

– Jeg ble smittet under et jobbmøte på kontoret i Bodø. Jeg merket ingen symptomer før jeg på den tredje dagen skjønte at noe var galt. Det ble plutselig så tungt å puste, minnes han.

Datoen var 24. februar og Stephen var på Finnsnes i Troms- og Finnmark.

OKSYGENMASKE: – Det var som å puste igjennom en gassmaske, og det er tungt, sier Stephen Fu. Foto: Privat
OKSYGENMASKE: – Det var som å puste igjennom en gassmaske, og det er tungt, sier Stephen Fu. Foto: Privat

Han kjørte sammen med en kollega tilbake til Bodø.

Der dro Stephen rett på legevakten hvor de mente at det var en lungebetennelse. De tok en koronatest og han ble sendt hjem med en pakke antibiotika.

– Jeg ble stadig mer tungpustet og rundt midnatt den 26. februar får jeg beskjed om at en nærkontakt hadde fått korona, forteller han.

– Vi ringte legevakten og jeg kom rett inn. Legevakten sendte meg videre rett på sykehuset og i isolat. Jeg ble bedre og de tre første dagene i isolat gikk veldig bra, sier 57-åringen.

– Jeg ville kjempe

– Jeg tok armbøyninger og kjedet meg, men så smalt det. Jeg fikk ikke puste og personellet kom med en oksygenmaske. Jeg ble overført til intensivavdelingen 3. mars, forteller Stephen.

Han måtte bruke oksygenmasken for å klare å puste. Men likevel ble det bare verre. Overlegen ville legge 57-åringen i respirator.

– Jeg nektet. Jeg ville kjempe, forteller han alvorlig.

Oksygenmasken var som å gå rundt med en gassmaske. Det var tungt å puste.

På sykehuset i Bodø begynte ting å skje raskt. Helsetilstanden ble stadig verre og bekymringene økte.

– Jeg sendte en SMS til advokaten min med beskjed om at han måtte lage et testament. Jeg hadde en dårlig magefølelse på at dette ikke gikk bra, sier Stephen.

VAR REDD: Samboer Elisabeth Benonisen satt flere timer ved sykesengen til Stephen hver dag i sju uker. Foto: Privat
VAR REDD: Samboer Elisabeth Benonisen satt flere timer ved sykesengen til Stephen hver dag i sju uker. Foto: Privat

Mandag 8. mars kommer overlegen inn på nytt med en streng og bestemt stemme.

«Nå legger vi deg i respirator. Det er ikke opp til deg lenger å bestemme», sa legen ifølge Stephen.

– Jeg fikk ikke ringe hjem til Elisabeth en gang, så travelt hadde de det. Hele anestesi-teamet kom inn, og på fem minutter var jeg borte, sier 57-åringen.

18. mars ble han sendt fra sykehuset i Bodø til Tromsø.

På UNN var helsetilstanden alvorlig. Det blir etter hvert et langt forløp, og Stephen svevde mellom liv og død.

7. april ble det gjort et forsøk på å vekke han. Det gikk helt galt.

– Jeg var redd

Stephen var ikke i stand til å puste selv. Lungene var ikke klare, men helseteamet på UNN klarte å stabilisere han igjen.

– I ettertid har jeg hørt at de ringte til Elisabeth midt på natten, og da var hun veldig redd det hadde gått riktig galt, forteller han.

OPPREIST: Her prøver intensivsykepleieren å få Stephen til å sitte oppreist for første gang på lenge. Foto: Privat
OPPREIST: Her prøver intensivsykepleieren å få Stephen til å sitte oppreist for første gang på lenge. Foto: Privat

Et par uker senere ble det gjort et nytt forsøk på å vekke Stephen igjen, men heller ikke det gikk bra.

Først på det tredje forsøket klarte legene å vekke han.

Det Stephen ikke visste var at Elisabeth satt ved sykesenga i flere timer om dagen i nærmere sju uker.

– Det er veldig tøft å se din kjære ligge der og kjempe for livet over så lang tid og den usikkerheten over at man ikke helt vet hvordan det skal gå. Spesielt på slutten. Da hadde det gått over 50 døgn i koma. Det var ganske mye på overtid, forteller Elisabeth Benonisen.

Hun ser bort på Stephen.

– Jeg var veldig redd, men jeg mistet aldri håpet på at det skulle gå bra. Det er klart at man gjør seg mange tanker underveis og man har ingen garantier. Jeg var veldig redd for å miste han, forteller Elisabeth.

Hun berømmer de ansatte ved UNN.

– De var veldig flinke på sykehuset til å ta vare på oss pårørende. De delte alt de visste underveis, men det er tøft, sier hun alvorlig.

For Stephen er to måneder av livet borte.

– Jeg så ut av vinduet og kjente meg ikke igjen. Stemmen var borte, jeg så dobbelt og hadde et kjempetrykk i ørene. Det var en sykepleier som fortalte meg at jeg var i Tromsø. Jeg tenkte, «Jøss hva gjør jeg her»?

Det var et sjokk

– Det har vært en helt surrealistisk opplevelse. Man har jo sett fra filmer at når folk våkner fra koma så er de oppe og går.

– Husker du noe i det hele tatt fra tiden i koma?

– Ja, det er litt rart det der. Jeg hadde masse mareritt på grunn av medisineringen. Det er ingen medisin eller behandling for korona. Det er steroider man bruker for å styrke immunforsvaret og det gir kroppen juling, sier Stephen.

På UNN prøvde han å løfte beina, men fikk det ikke til. Stephen klarte å vri på hendene, resten av kroppen lystret ikke.

MUSLKENE ER BORTE: Etter 69 dager i koma og respirator er 17 kilo blitt borte. Foto: Privat
MUSLKENE ER BORTE: Etter 69 dager i koma og respirator er 17 kilo blitt borte. Foto: Privat

– Det var jo et sjokk, forteller Stephen.

På sykesenga satt Elisabeth trofast ved siden av sin kjære.

– Hva betydde støtten hennes?

– Den betydde alt. Når man ligger der og ikke engang klarer å sitte oppreist betyr slik støtte mye. Det var strenge restriksjoner på sykehuset, så jeg var veldig glad for de timene hun kunne være der. Det tilrettela så mye de kunne på sykehuset. Elisabeth ga meg motivasjon til at jeg har kunnet komme meg på beina igjen, sier 57-åringen.

Nå er 17 kilo borte og veien tilbake til livet har akkurat startet.

– Det kom en fysioterapeut og to intensivsykepleiere som skulle få meg opp fra sengekanten. Det er noe av det verste jeg har gjort i mitt liv. Jeg var full av dop og jeg hadde ingen muskulatur til å sitte oppreist på egen hånd. Jeg måtte ha hjelp til alt, minnes han.

Når vi møter Stephen og Elisabeth hjemme i Bodø, er det gått seks måneder siden han ble skrevet ut fra sykehuset.

Tiden har gått til rehabilitering og trening. Ting tar tid.

Nyhetsbildet i desember er fylt med høye smittetall og den nye varianten, Omikron.

Vaksine er forsikring

Stephen har ikke noe hysterisk forhold til korona selv om det holdt på å ta livet av han.

– Det var rett å åpne Norge igjen, men jeg syns det er merkelig at man droppet forholdsreglene.

MOTIVASJON: Dette bildet bruker Stephen når hverdagen er tung og vanskelig. Foto: Privat
MOTIVASJON: Dette bildet bruker Stephen når hverdagen er tung og vanskelig. Foto: Privat

– I Norge sitter folk og venter på et påbud fra helseministeren og FHI, men det er lov å tenke selv. Jeg styrer unna folkemengder, konserter og kjøpesentre og har få nærkontakter, forteller 57-åringen.

– Hva tenker du om den økte smitten i Norge?

– Jeg er ikke overrasket i det hele tatt over smitteutbruddet. Vi må lære å leve med dette her. Det har vært for mye svarthvitt-tanker rundt pandemien. Enten så åpner vi, eller så lukker vi, sier han.

Fikk applaus

Stephen lar seg provosere av de som ikke ønsker å ta vaksinen. Han har sett hvor hardt intensivsykepleiere og leger jobber for å redde folks liv.

– Det de uvaksinerte ikke tenker på er at når de blir syke, så er det nettopp helsevesenet i form av intensivsykepleiere og leger som må stille opp. Det er deres jobb, og jeg har sett for en fantastisk innsats de gjør, forteller han.

– Hvis man ikke vaksinerer seg så lurer jeg på hva slags tiltak man skal gjøre da? En totalisolering av samfunnet er ingen tjent med. Hvordan skal vi få bukt med pandemien uten vaksine og vaksinering? spør Stephen.

Han er overrasket over at andelen uvaksinerte fortsatt er så høy.

– Jeg pleier å si at Norge er et opplyst land med demokrati. Derfor er jeg overrasket over at så mange ikke er vaksinerte. Å ta en vaksine i dag er nok den beste forsikringen du kan ha mot å bli syk, sier han.

Stephen får ikke fullrost heltene i helsevesenet i Norge godt nok, og han vet hva han snakker om.

– Jeg pleier å si at akuttintensivmedisin i Norge er den beste i hele verden. Da jeg dro fra UNN i Tromsø dannet intensivsykepleiere og leger en flaggborg og klappet meg ut. De var veldig glade for at jeg overlevde, forteller han rørt.

Det er ingen som har ligget 54 dager i koma på UNN før. Det er en dyster rekord.

På sykehuset lå Stephen og hørte på den evige duren av respiratoren som pustet for han.

Fridde fra sykesenga

Han tenkte at man kommer ikke lengre ned i kjelleren enn dette. Noe måtte gjøres for å finne noen lyspunkter.

Øverst på denne listen var å fri til Elisabeth, samboeren igjennom mange år.

– Det er ikke bare å fri, jeg skulle på beina for å gjøre det på normalmåten ved å gå på egne bein. Målet mitt var at det skulle jeg klare det før dette året var omme. Det har jeg brukt som min store motivasjon, forteller 57-åringen.

For Elisabeth som hadde sittet ved sengekanten i sju uker, var det en helt spesiell opplevelse.

– Jeg brukte knapt et sekund på å si ja. Jeg måtte spørre deg i ettertid på om du husket noe. Du var ganske omtåket selv om du var helt klar da du våknet. Det var veldig rørende og romantisk opp i alt dette her, sier Elisabeth Benonisen.

EDNELIG GIFT: 04. desember gikk Stephen og Elisabeth opp kirkegulvet i Bodø Domkirke. Foto: Sigfinn Andersen/ TV 2
EDNELIG GIFT: 04. desember gikk Stephen og Elisabeth opp kirkegulvet i Bodø Domkirke. Foto: Sigfinn Andersen/ TV 2

Lørdag 4. desember gikk han og Elisabeth ned kirkegulvet som nygift. En stor opptur i et dystert år.

– Når du har vært gjennom noe så tøft og vært helt nede, så setter man så stor pris på de tingene i livet som betyr mest, sier Stephen Fu.

Hårete mål

Han har fått beskjed fra legene om at han aldri vil bli den samme topptrente mannen som han var for snart et år siden. Men Stephen har har motbevist leger før, og har planer om å gjøre det igjen.

– Jeg har satt meg noen små mål, og det er å komme meg på alpinski og langrenn snart, så blir det litt sykkel neste år.

Han har et motivasjonsbilde på mobilen fra den dagen han satt i sykesengen selv igjen. Det inspirerer på tunge dager.

– Nå sier jeg noe til deg som jeg kanskje ikke burde ha sagt, men jeg har satt meg som mål å sykle for femte gang Oslo – Paris i 2024. Det er 1750 kilometer over ni dager. Om det blir på el-sykkel eller om jeg skal bruke en måned, jeg skal ha den femte turen, lover Stephen Fu.

22. Desember var Stephen hos lungeavdelingen ved Nordlandssykehuset for kontroll. Det fikk han gode nyheter. Lungekapasiteten har økt fra 45 til 55 prosent.

– Det var dypt imponert over fremgangen og jeg er lett og glad for at det går riktig vei nå, sier Stephen.

Relatert