Søskenparet Julia og Nils veide til sammen 1249 gram da de kom til verden

GOD MORGEN NORGE (TV 2): Tre år etter at foreldrene opplevde å få en prematurfødt datter, kom lillebror Nils til verden. Han var mye mindre.

En baby i Norge veier i gjennomsnitt rundt 3,5 kilo når den blir født.

Andrea og Erlends sønn, Nils, veide bare 444 gram da han ble født. Det var nesten halvparten av det storesøsteren, Julia, veide da hun ble født – også hun altfor tidlig.

I dag er Nils 2,5 år og storesøster Julia 5 år og mamma og pappas lykke i livet.

– De er som andre barn på samme alder, og de preges ikke av sin tøffe start. Og ikke forholder vi oss så veldig til at de er prematurfødte heller, sier mammaen og fortsetter:

– Når man starter med å være så liten i forhold til svangerskapsalder som de to var, så har man litt å hente inn. De er født tidlig fordi jeg hadde morkakesvikt i begge svangerskap, fortelle hun.

Se hele intervjuet øverst i saken!

– Først regnet vi minutter, så timer

Da de skulle bli foreldre for første gang, ble det oppdaget ganske tilfeldig at hun hadde morkakesvikt og at fosteret i magen ikke vokste slik det skulle.

Julia ble derfor født i uke 29+5, som er over ti uker for tidlig. Hun veide bare 805 gram. For førstegangsforeldrene ble det en dramatisk opplevelse.

DERES FØRSTE BARN: Julia kom til verden i uke 29+5. Hun veide 805 gram og de har tilbragt mange timer med henne tett på brystet. I dag er hun fem år. Foto: Andrea Kvinnesland Hvattum/ Privat
DERES FØRSTE BARN: Julia kom til verden i uke 29+5. Hun veide 805 gram og de har tilbragt mange timer med henne tett på brystet. I dag er hun fem år. Foto: Andrea Kvinnesland Hvattum/ Privat

– Det er en katastrofe i livet. Det å skulle bli foreldre er en stor overgang, og det er en livshendelse som ikke ligner på så mye annet. Men det er klart at når de er så små og blir født så tidlig, så blir alt veldig annerledes. Alt du har tenkt blir annerledes enn planlagt. Og du kan ikke sammenligne deg med noe annet enn det som skjer på det tidspunktet.

Hun forteller også at de var veldig redde i starten.

– Ja, sannsynligheten for å komme hjem med et barn, det vet man jo ikke. Så man må holde ut. Først regnet vi minutter, så timer. Så regnet vi før og etter lunsj. Etter hvert ble det til dager og uker.

Hun beskriver dagene og månedene på sykehuset som en berg–og dalbane av følelser.

– Det var en veldig rar situasjon å være i. Du skal bli kjent med barnet ditt, og du føler ganske lenge at de som jobber der kjenner barnet bedre enn deg selv i starten. Tilknytningen blir helt spesiell og på en annen måte enn det blir med terminfødte babyer, forteller hun.

Tett på andre i krise

De var også tett på andre foreldre i krise, men også tett på trygge og kunnskapsrike sykepleiere og leger.

– Det var en trygghet at vi var omringet av kunnskapsrike folk på sykehuset, men hungeren etter kunnskap og informasjon var der og den finner man også ved å google. Og der finner man jo diverse. Det var veldig mye forskjellig, alt fra katastrofe til solskinnshistorier, men man finner jo aldri noe som er helt gjeldende for seg selv og sin situasjon.

Andrea saumfarte alt hun fant i sin jakt etter kunnskap. Hun trengte å få vite masse om situasjonen de så plutselig sto midt oppi.

LIVET PÅ SYKEHUSET: Mamma Andrea pumper melk og sondemater babyen samtidig. Foto: Privat
LIVET PÅ SYKEHUSET: Mamma Andrea pumper melk og sondemater babyen samtidig. Foto: Privat

– Jeg leste masteroppgaver i nyfødtintensivsykepleie, gikk på pasientbiblioteket på sykehuset og prøvde å finne litteratur som var relevant for oss. Det var jo enten skrevet av leger eller foreldre med døde eller syke barn. Og jeg tenkte at her er det et gap i informasjonen, som jeg rett og slett savner.

Julia la på seg og vokste mens hun var på sykehuset. Alt så fint ut og de fikk etter hvert komme hjem med såkalt avansert hjemmesykehus. Det betyr at pleie, oppfølging og behandling skjer hjemme, ved at sykepleiere kommer hjem for kontroller og målinger av den lille.

Den aller minste babyen på avdelingen

Det gikk fint med Julia etter at de kom hjem. Og etter hvert skulle Julia bli storesøster. Andrea og Erlend ventet et barn til.

– Nå tenkte jeg at vi går en god tid i møte, for nå er vi forberedt. Men det ble jo egentlig verre. Jeg gikk i syv uker og visste at jeg hadde morkakesvikt.

Nils blir forløst ved keisersnitt i uke 27. Han veide bare 444 gram.

– Det tok seks dager før jeg fikk anledning til å holde Nils. Det var jeg på en måte innstilt på, for han lå på respirator og var såpass umoden, som prematur jo betyr. Så må man ta hensyn til barnet.

Men de fikk absolutt anledning til å holde han mye, helt tett på kroppen, etter at de første dagene hadde gått.

NYFØDT: Lille Nils var den minste babyen på avdelingen på det tidspunktet, ifølge mammaen. Foto: Andrea Kvinnesland Hvattum/ Privat
NYFØDT: Lille Nils var den minste babyen på avdelingen på det tidspunktet, ifølge mammaen. Foto: Andrea Kvinnesland Hvattum/ Privat

– Hvis vi regner på de timene vi har sittet med han i kenguru, jeg og mannen min Erlend, så er det 954 timer vi har sittet i en stol med babyen på brystet på Ullevål sykehus.

Begrepet «barnet i kenguru» betyr at barnet er tett på for å få hud– og kroppskontakt.

– Ja, det er helt sentralt. Det å være tett på kroppen og i kontakt med noens puls, kjenne på hjerterytmen, varmen... Det har man i mange forskningsstudier sett at har veldig god effekt på tilknytningen og hjerneutviklingen til barnet, forklarer hun.

«Hva kunne vi gjøre noe med?»

Nils veide altså bare litt over 444 gram, og han var det aller minste barnet på nyfødt intensivavdeling på det tidspunktet, ifølge mammaen.

– Alt er relativt, det kunne vært verre. Men det er jo en fattig trøst. Men før Nils ble født så vi gjennom en serie som heter «Beretninger om begynnelser» som Connie Barr lagde og vi så jo gjennom den og tenkte; «Dette gjelder ikke oss», «blir det så ille, så får vi gjøre dette». Vi la rett og slett strategier for hva som kunne skje. «Hva er aktuelt for oss og hva er ikke aktuelt for oss?», forklarer hun.

I en periode så leste hun også boka «Norske vinnerskaller» for å lære om toppidrettsfokuset og hvordan de jobbet mentalt i krevende situasjoner.

Selv om starten på livet til barna ble annerledes enn de kunne håpe på, så lot de ikke de tankene ta overhånd.

– Vi måtte prøve å fokusere på det vi sto i akkurat der. Hva vi faktisk kunne gjøre noe med og innstilte oss på at nå er det sånn det er. Og vi prøvde å tenke på «hva er det som er viktig nå? Hva er ansett som fremskritt i den fasen vi er i?»

Hun forteller videre at også deres bittesmå babyer får smokk i kuvøsen.

– De smokkene er kjempesmå, men dekker allikevel store deler av ansiktet til den lille babyen. Og han klarte å suge på smokken. Funksjonene i kroppen er klare i uke 27, men han måtte få hjelp til temperaturregulering i kuvøsen og rett og slett modnes.

PREMATURFØDT: Det tok seks dager før foreldrene fikk holde lille Nils, etter det lå han timesvis på brystet deres hver dag. Foto: Andrea Kvinnesland Hvattum/ Privat
PREMATURFØDT: Det tok seks dager før foreldrene fikk holde lille Nils, etter det lå han timesvis på brystet deres hver dag. Foto: Andrea Kvinnesland Hvattum/ Privat

Tok bilder allerede fra dag én

Andrea har alltid vært glad i å ta bilder. Og kameraet tok hun frem også med en gang etter at begge barna kom til verden.

– Da Julia ble født, så tok vi jo bilder fordi det er naturlig å ta bilder når man blir foreldre og får barn. Men da nestemann kom, så ønsket jeg meg et speilreflekskamera til jul. Vi ble innlagt rett før jul og hadde litt sånn krisejulaften, og jeg fant ut at jeg må ta bilder denne gangen også, så forklarer hun hvorfor det var så viktig for henne;

– Jeg tenkte at enten dokumenterer jeg et liv som begynte og så ble avsluttet, eller så er dette bilder av minner og opplevelser med et barn jeg skal ha livet ut. Heldigvis ble det det siste.

Bildene har også en annen mening, og hun har donert bort mange av bildene hun tok, til Oslo universitetssykehus.

FAMILIEN: Storesøster Julia hilser på Nils på sykehuset etter 83 dager. Foto: Andrea Kvinnesland Hvattum/ Privat
FAMILIEN: Storesøster Julia hilser på Nils på sykehuset etter 83 dager. Foto: Andrea Kvinnesland Hvattum/ Privat

– Da jeg googlet selv, fant jeg mange bilder jeg tenkte var litt lite respektfulle overfor barnet som lå i kuvøsen. Så jeg tenkte at jeg kunne bidra med noe tilbake til samfunnet igjen, så jeg har donert bort bildene slik at de kan brukes som motivasjon, inspirasjon og til å spre kunnskap.

Kunnskap var avgjørende for mammaen da de sto midt oppi to krevende situasjoner, med et par års mellomrom. Nå er hun i sluttspurten på et bokprosjekt.

– Boka skal hete «444 – vekten av et menneske når et barn blir født for tidlig» og handler om når et barn blir født for tidlig. Jeg har med flere fagpersoner som jobber med prematurfødte barn, samt perspektiver fra andre prematurforeldre. Boka er snart ferdig, sier hun og håper at den vil kunne bidra til å tette det kunnskapsgapet hun selv følte på som nybakt mor og gi håp, trøst og motivasjon til andre som kommer i lignende situasjon.

Relatert