En fot i klem ble starten på Emmas (20) smertehelvete

GOD MORGEN NORGE (TV 2): Nå reiser hun til USA, mot legers anbefaling, i håp om å få livet tilbake.

I oktober 2018 fikk 17 år gamle Emma Elise Nilsen Reiakvam ankelen i klem i en dør. Lite visste hun at denne uskyldige hendelsen skulle bli starten på et liv med enorme smerter.

– Jeg var på besøk hos bestevenninna mi. Også klarte jeg å smelle igjen en dør på venstre ankel. Jeg tenkte ikke veldig mye over det der og da, men allerede to dager senere gikk jeg til lege.

På legekontoret trodde de først ankelen var brukket og tok derfor en «klemtest». Men brukket var den ikke. Røntgen kom tilbake helt fin, noe Emma reagerte på – hun hadde jo så vondt. Så fikk de beskjed om at det skulle gå over etter to uker.

Det gjorde det ikke.

– Vi holdt på frem og tilbake med røntgen, MR og det som var. Etter tre måneder fikk jeg diagnosen CRPS.

Det var Sunnmørsposten som først omtalte historien til Emma.

«Selvmordssykdommen»

CRPS er en nervelidelse som er så smertefull at den kalles «selvmordssykdommen». Ifølge Oslo Universitetssykehus vet man ikke nøyaktig hvorfor CRPS oppstår.

Vanligvis følger CRPS en skade, som for eksempel et ankel- eller håndleddsbrudd. Det er en relativt sjelden tilstand, og på smerteskalaen McGill måles CRPS som ti poeng høyere enn en fødsel.

Selv synes Emma det er vanskelig å beskrive smertene.

– Det som er spesielt med nervesmerter: Jeg hadde ikke skjønt før hva nervesmerter var, det er en helt annen type smerte. Det føles som at jeg bare blir grillet. Det brenner på hele kroppen og det stikker, som knivstikk overalt. Bare en dusj kjennes som at du blir kastet nåler på. Det er veldig intense, spesielle smerter. De verste smertene sitter i venstrebeinet, men har begynt å spre seg. Nå har jeg det overalt, forklarer hun.

Da Emma fikk diagnosen, satt hun mest på rommet sitt hjemme hos foreldrene. Nå prøver hun å være positiv, men innrømmer at noen dager er verre enn andre.

– På de verste dagene tenker du ikke over de som hele tiden er rundt deg; du glemmer dem. Jeg har ligget og grått og hylt; «Jeg klarer ikke mer» til dem. Det er mye dårlig samvittighet innblandet.

Se hele intervjuet øverst i saken!

Støtte fra storesøster

Storesøster Malene Nilsen Reiakvam beskriver Emma som familiens klovn. En tulling, som er sprudlende og blid. Det har hun alltid vært – også nå, til tross for de enorme smertene.

– Hun er godhjerta, mer enn noen andre jeg kjenner i hele verden. Hun er god tvers igjennom, forteller Malene mens hun titter bort på søsteren.

De siste tre årene har vært en stor påkjenning for hele familien.

STORT STØTTEAPPARAT: Emma (t.v) får god støtte av familie og venner. Her sammen med storesøsteren Malene og hennes samboer.
STORT STØTTEAPPARAT: Emma (t.v) får god støtte av familie og venner. Her sammen med storesøsteren Malene og hennes samboer. Foto: Privat

– Det er helt forferdelig, man føler seg så hjelpesløs når hun ligger der og tårene triller. Man kan jo ikke finne på å ta på henne, for det gjør alt verre. Man må bare sitte der med henne og passe på at hun klarer seg, forteller hun.

Ofte må familien omsider ringe ambulansen. Sykehuset blir eneste løsning.

– Det er helt grusomt. Det finnes ikke verre.

De siste årene har Emma blitt sendt rundt i Norge for å finne riktig behandling. Enkelte ganger har behandlingene fungert, men effekten har alltid avtatt.

– Det eneste som har hjulpet er infusjonen på sykehuset. Det tar de verste smertetoppene med ketamin og lidokain, som er et veldig sterkt anestesilegemiddel. Det er ikke veldig bra for kroppen, og ikke kjekt å ligge der og få det. Men det har vært det eneste som har funket for meg.

Drar til USA

Nå har familien bestemt seg for å oppsøke en privat klinikk i USA for å prøve lykken. I helgen drar de, og der venter minst et tolv ukers langt opphold med 4-6 timer med behandling hver dag.

20-åringen drar mot legers anbefaling, da de er redde for at behandlingene ikke skal virke og at familien taper massevis av penger. Dette bekymrer ikke Emma.

– Jeg er bare 20 år. Det handler om framtida mi, om livet mitt. Man kan ikke sette prislapp på noens liv. De har en suksessrate på 84 prosent på klinikken som jeg skal til. Hvis legene ikke vil jeg skal dit, går det helt fint for meg. Jeg har troen selv, og familien min støtter meg.

Også kjente og ukjente støtter familien. Etter at Malene opprettet en Spleis for lillesøsteren, har de fått inn en halv million kroner. De regner med at turen og behandlingen kommer til å koste rundt 700 000 kroner.

– Det er kjemperørende. Vi er evig takknemlige. Det har gått over all forventning, så vi er kjempekjempefornøyde. Vi mangler bare litt og håper vi får det inn før vi reiser, sier Malene.

– Hvis dette skulle virke, og du blir frisk: Hva drømmer du mest om å kunne gjøre?

– Det er mye. Jeg har veldig lyst til å flytte og studere, som de fleste på min alder gjør. Mine venner har jo flyttet. Jeg er den eneste igjen hjemme. Det hadde vært kjekt å komme seg ut i verden, jobbe litt igjen, sier Emma og fortsetter:

– Bare helt vanlige dagligdagse ting som de fleste tar for gitt: Kle på seg uten smerter, ta en dusj uten å vri seg i smerte etterpå og ønske en slutt på alt. Ta seg en tur på fjellet. Det trenger ikke være noe stort.

Relatert