Takker moren for å være i live

– Hadde det ikke være for mamma, hadde jeg ikke vært her i dag, sier Utøya-overlevende Sofie.

– Det har vært mange helsvarte stunder. Jeg måtte bare stole på mamma da hun sa at «jeg skal guide deg ut av dette mørket, dette skal gå bra». Men det er så vanskelig å ta imot hjelp når du ikke vil mer selv, sier Utøya-overlevende Sofie Tømmerås Lyshagen.

Hun var den første som fortalte om det grusomme som foregikk på Utøya, utpå natten før hun dro fra Sundvollen hotell, der ungdommene og pårørende ble samlet.

Lå i sjøen mens Breivik skjøt

I intervjuet med TV 2 den gang forklarte hun hvordan ungdommene panisk flyktet fra hovedhuset da de hørte skuddene.

Om hvordan hun og vennene flyktet mot sjøen, og satt og gjemte seg mellom klippene ute i vannet. Om hvordan Breivik så dukket opp, lokket Sofies venner fram ved å utgi seg for å være politimann, før han iskaldt henrettet dem - rett ved Sofie.

Selv kastet hun seg i sjøen mens Breivik skjøt mot ungdommene. Deretter snudde han seg og skjøt mot henne. Han bommet, og Sofie ble liggende i sjøen lenge. Hun fortalte at hun holdt på å drukne, da en båt kom til henne og hjalp henne i land.

Sorg og sinne

Dyvåt og forfrossen ble hun kjørt til Sundvollen hotell. Moren ankom like etterpå.

– Det var utrolig godt å se noen nær som ikke var på Utøya og opplevde det vi gjorde, sa hun i intervjuet den kvelden.

Når TV 2 møter henne sammen med moren Ane Sofie Tømmerås i dag, har det gått ti krevende år. I perioder så krevende at det igjen stod om livet til Sofie.

– De første dagene kunne jeg nesten ikke gå på do engang, for Sofie trengte å være inntil meg hele tiden. Jeg fikk se sorg, sinne, fortvilelse, mareritt... Det var energitappende. Jeg kunne nok ikke fullt ut forstå hvordan Sofie hadde det, sier moren, Ane Sofie Tømmerås.

Skyldfølelse for å leve

Til tross for at hun faktisk hadde livet i behold, var det mørke tanker som fikk utvikle seg etter de dødelige angrepene på vennene hennes. Det handler om minnene av å ha sett vennene bli skutt og drept en etter en, og om skyldfølelse.

SKYLDFØLELSE: Følelsen av skyld for å ha overlevd hang tungt over Sofie Tømmerås Lyshagen.
SKYLDFØLELSE: Følelsen av skyld for å ha overlevd hang tungt over Sofie Tømmerås Lyshagen. Foto: Magnus Nøkland / TV 2

– Du har en skyldfølelse for å ha overlevd. Hvorfor overlevde jeg og ikke de andre? Kunne jeg ha gjort noe mer? Samtidig så har du alle disse bildene og traumene av det du har sett. Det er mye å bearbeide. Det var en prosess som strakk seg over mange år, sier Sofie Tømmerås Lyshagen i dag.

Hun er krystallklar på spørsmålet om hun tror morens støtte var avgjørende for at hun overlevde de mørkeste stundene.

– Ja, helt klart. Hadde det ikke vært for mamma, så hadde jeg ikke vært her i dag.

I løpet av de ti årene som har gått har Sofie tatt livet tilbake steg for steg - gjennom deltidsstudier og deltidsjobbing, og i lokalpolitikken, som bystyrerepresentant i åtte år. Hun har nå tatt en bachelorgrad i internasjonal kommunikasjon, og jobber i sommer med kommunikasjon i Samferdselsdepartementet.

Når hun ser ut av vinduet på jobben, ser hun rett på den bomberammede Høyblokka i regjeringskvartalet. Det minner henne om hva fiendebilder, utenforskap, trusler og hatprat kan føre til.

– Grobunn for ekstremisme

– Vi har jo ikke blitt snillere med hverandre, om vi ser på det som blir skrevet i sosiale medier. Det er mer polarisering med «oss og dem», også når vi ser på hvilke verbale angrep som blir akseptert, sier Sofie.

Moren samstemmer i at det nå er viktig å ta et oppgjør mot konfliktskapende retorikk i kommentarfelt og medier.

– Det er jo nettopp dette som skaper grobunn for ekstremisme. Han som gjorde dette 22. juli for ti år siden, fikk jo næring fra et sted. Vi hører jo konfliktskapende retorikk som noen politikere bruker, og som de ofte vet er basert på feil informasjon. Og når vi bruker en slik «oss og dem»-retorikk, så skaper det grobunn for ekstremisme, sier Ane Sofie Tømmerås.

De er begge enige i at det viktigste er å lytte og inkludere, i stedet for å skyve meningsmotstandere fra seg.

– Vi har ikke vært gode nok på å lytte til de som er skeptiske eller redde for en utvikling. I stedet for å si «nei, det kan du ikke mene. Selvfølgelig må vi ha mangfold, er du rasist?», så er det bedre å lytte. For når de blir lyttet til av ekstreme, og det er der de får respons på tankene sine, ja, da forsvinner de den veien.

– Det er vel noe venstresiden i politikken også må ta til seg?

– Ja, helt klart, sier Ane Sofie Tømmerås.

Hun var selv en fremtredende stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet på 90-tallet. I dag driver hun eget advokatkontor.

Både mor og datter er engasjerte når de snakker om å bekjempe hatprat og trusler på nett.

HATPRAT: Både mor og datter Tømmerås frykter hatprat og trusler kan ende i ekstremisme
HATPRAT: Både mor og datter Tømmerås frykter hatprat og trusler kan ende i ekstremisme Foto: Magnus Nøkland / TV 2

Drapstruet

Sofie, som så vidt overlevde kuleregnet på Utøya, har også opplevd å bli truet på livet av fremmede som er uenig med henne i lokalpolitiske saker.

– Jeg må ha skjult telefonnummer og adresse, fordi jeg får drapstrusler, forteller hun.

– Hvorfor det?

– Fordi jeg var på Utøya. Det finnes folk som sier at jeg burde ha blitt tatt livet av. Og så er det grupper i samfunnet som jeg har stått opp for. I stedet for å få saklige henvendelser fra noen som er uenige i mitt syn, så får jeg drapstrusler i innboksen.

Moren hennes strever med å holde sinnet tilbake når hun hører datteren fortelle.

– Det er jo mange av de som overlevde Utøya, og også andre i det miljøet, som blir møtt med «du skulle blitt skutt, du» eller «du er så dum at du fortjener ikke å ha overlevd Utøya». Det kan starte med en uenighet, men det ender opp med en drapstrussel. Ordbruken er så hinsides!

Skolen har et ansvar

De mener det er viktig å sette hverdagslig ordbruk i sammenheng med potensialet for ekstreme tanker, og i ytterste konsekvens ekstreme handlinger.

Skolen har et spesielt ansvar for å snakke om det som er frøene som kan bli radikale tanker, som kan bli farlige om de omsettes i handling, mener de.

– Det kan kanskje for noen lærere være vanskelig å snakke om, men det er viktig å gjøre det, sier Ane Sofie Tømmerås.

– Ja, vi kan ikke glemme hvorfor det skjedde, da får vi ikke stanset det. For det kan skje igjen, sier Sofie Tømmerås Lyshagen.

Relatert