Ufrivillig barnløs – slik ble Cecilie (47) lykkelig igjen

GOD MORGEN NORGE (TV 2): Det finnes mange måter å få realisert babydrømmen på, men for noen skjer det aldri likevel. En dag måtte Cecilie Hoxmark (47) innse at den døren måtte stenges for godt.

– Å komme til den erkjennelsen, at noe du hadde ønsket deg så sterkt og jobbet for i over ti år ikke skulle bli noe av, det var beintøft, sier Cecilie til God morgen Norge.

I dag er 47-åringen på et godt sted i livet. Hun bor alene med hunden Scala og har kjæreste.

Men, hun husker årene der hun «jaktet» på en graviditet som nokså traumatiske. Hun mistet mye på veien, to nære forhold og - ikke minst - litt av seg selv oppi det hele.

Mistet trillinger

«Prosjekt familie» ble altoppslukende, og søken etter å bli en flokk endte altså med at Cecilie stod igjen helt alene - 40 år, ufrivillig barnløs og singel.

– I mitt siste forhold ble jeg faktisk gravid med trillinger. Da hadde jeg insistert så hardt på at legen skulle sette inn flere embryoer enn han syntes var forsvarlig. Jeg var så desperat etter å bli gravid.

Hun mistet trillingene, og ikke lenge etter havarerte forholdet. Det hadde blitt for mye. Oppi alt dette døde også Cecilies far.

Vendepunktet

– Den ensomhetsfølelsen var helt reell. Jeg var skikkelig alene - hadde ingen familie bak meg, og heller ingen familie i sikte. Den flokken jeg hadde sett for meg ble det aldri noe av. Da skjønte jeg at jeg måtte ta grep.

Dette ble et vendepunkt og starten på det Cecilie kaller sitt beste tiår hittil. Rett og slett fordi hun bestemte seg for at det skulle bli det.

TRAUMATISK KAMP PÅ PRIVATEN. «Skal du ikke ha barn?». Utover 30-årene kom spørsmålene stadig oftere. I ti år slet Cecilie desperat med å bli gravid. – Forventningene er så sterke. Man føler på utenforskap og at livet er ufullkomment uten barn, sier Cecilie. Foto: Privat
TRAUMATISK KAMP PÅ PRIVATEN. «Skal du ikke ha barn?». Utover 30-årene kom spørsmålene stadig oftere. I ti år slet Cecilie desperat med å bli gravid. – Forventningene er så sterke. Man føler på utenforskap og at livet er ufullkomment uten barn, sier Cecilie. Foto: Privat

– Jeg var i en dyp personlig krise, og når du befinner deg i en skikkelig dyp krise, må du hente frem noe ekstra du har på lager. Jeg slet med sorgen over de tre barna jeg mistet, over forholdene som ble ødelagt, men jeg måtte ta et valg og bestemme meg for at all min sårhet og bitterhet måtte byttes ut med noe annet. Det var ren overlevelse.

Idealet om barn

Selv om hun hadde bestemt seg, merket hun hvor sterkt idealet om barn og familie står - og ideen om at det er det som gjør et liv komplett.

– Da det ble slutt med samboeren min, kunne folk si: «Da kan du jo bare dra til Danmark!». Det hviler en sterk forventning om at vi skal ønske oss barn og få barn etter hvert i livet, sier hun, og fortsetter:

– Vi blir overøst med lykkelige familiebilder i sosiale medier, spørsmålet om når du skal ha barn eller om du har barn kommer stadig hyppigere utover i 30-årene. Mange av de sosiale aktivitetene i samfunnet har barna i sentrum.

Cecilie forteller at dette skaper en følelse av at det er noe mangelfullt over hennes liv og at det gir en følelse av utenforskap.

– Men jeg ville ikke ha barn alene, og jeg kunne ikke bare løpe rundt og finne meg en mann. Dessuten syntes jeg at jeg hadde blitt for gammel. Det er kanskje provoserende for mange å høre, men min mor fikk meg da hun var 40 år, og jeg følte alltid på den aldersforskjellen, så det ville jeg ikke.

– En befrielse å si at jeg ikke skulle ha barn

Cecilie brukte tid på å si høyt at hun ikke lenger ville prøve å få familie.

– Det måtte modnes og jeg måtte være helt sikker på at det var det jeg ville, men da jeg kom frem til det, gledet jeg meg til å fortelle. Jeg hadde ikke delt så mye før, men nå gledet jeg meg til å fortelle folk at jeg var inne i mitt beste tiår. Det var befriende for meg og helt sikkert for folk rundt også, som ikke helt visste hvordan de skulle «håndtere» min barnløshet. Mange lo nok litt av meg også, men det gjør ikke så mye.

– Hver morgen så jeg meg selv i speilet og sa: «Velkommen til ditt lykkeligste tiår hittil!», jeg smilte til meg selv, ga meg selv en tommel opp, strakte armene i været og øvde på takknemlighet. Det kommer ikke helt av seg selv. Noen ganger måtte jeg minne meg selv på det: «Husk, dette er jo ditt beste tiår». Men etter hvert, når man har bestemt seg for å ha det bra, så kommer det så mye gratis.

Nye muligheter

Og - som kjent - når én dør lukkes, åpnes andre.

Cecilie både så nye muligheter som hun ikke hadde vært mottagelig for før, og skapte seg nye muligheter. Hun oppsøkte nye sosiale arenaer, meldte seg på masse kurs, prøvde seg på klatring, maling, stand up, terrengsykling, yoga, skriving og hun tok mc-lappen. Hun dro også på fellesturer med DNT og Hvitserk.

– Det var ikke bare turen - det å bruke tid på seg selv, gleden over å dra på lange turer, mens jeg møtte mange mennesker som lever et annerledes liv. For meg var det en aha-opplevelse at det var mange andre som valgte å leve livene sine på andre måter enn innenfor den tradisjonelle familiestrukturen.

HVERDAGSLYKKE. Å ha fokus og nærvær nok til å se lykken i små ting rundt seg, har blitt Cecilies mantra. Hun føler fokuset på å bli gravid gjorde at hun mistet mye i de ti årene det pågikk. Foto: Ønskebarn
HVERDAGSLYKKE. Å ha fokus og nærvær nok til å se lykken i små ting rundt seg, har blitt Cecilies mantra. Hun føler fokuset på å bli gravid gjorde at hun mistet mye i de ti årene det pågikk. Foto: Ønskebarn

Cecilie forstår at mange synes det kan høres skummelt ut å dra på en tur alene.

– Det er mange som ikke tør å melde seg på en tur alene, men jeg møtte mange andre som var like meg, med felles interesser og livssituasjon, og som var genuint interessert i å bli kjent.

Selv om slike opplevelser kan utvide horisonten, er hun mest av alt opptatt av at gleden ikke trenger å koste.

– Noen av disse tilbudene og turene koster skjorta. Jeg er opptatt av hverdagslykken. Nå kan jeg gå i skogen og bli lykkelig av å se en liten fugl, og oppdage små ting jeg ellers ville gått glipp av hvis fokus var et annet sted. Fokuset mitt var så til de grader på prosjekt familie i mange år at jeg gikk glipp av mye annet.

Følelse av utilstrekkelighet

Etter at Cecilie vendte fokuset utover, bestemte hun seg også for å være en ressurs for andre som er barnløse.

– Jeg vet hvor belastende det er for parforholdet og ikke minst hvor mye skam og følelse av utilstrekkelighet det er knyttet til det å ikke få barn. Derfor bestemte jeg meg for å bidra med åpenhet om barnløshet som jeg selv hadde savnet da jeg strevde med å få barn.

I det hun har kalt «Prosjekt åpenhet» har Cecilie dykket ned i forskningen om barnløshet, hun har skrevet bok, laget podcast og holder foredrag, der hun deler sin historie og sine erfaringer for å spre kunnskap om tematikken.

– Dette er noe som er vanskelig å snakke om, både for den det gjelder og for de rundt, så man blir ofte stående alene med alle følelsene. Med min åpenhet håper jeg å kunne hjelpe andre i samme situasjon, sier Cecilie.

Nylig tok hun prosjektet enda et skritt lenger, da hun tok mot til seg og kontaktet Lene Conradi (H), som er ordfører i Asker, kommunen Cecilie bor i.

– Jeg ville fortelle henne hvordan det oppleves å være innbygger uten barn. Familier har automatisk mange sosiale arenaer gjennom barnehage, skole, barselgrupper. For unge voksne, eller voksne uten barn, må man streve litt mer for å finne seg til rette i lokalmiljøet.

– Det er mange aktiviteter som er familiefokusert eller barnevennlige, men hvor får man dekket behovet for å snakke med andre voksne uten at fellesnevneren er at man har barn?

– Det er hjelp å få

Cecilie forteller at ordføreren var lydhør, og sa at tankene hennes passet inn i hennes visjon om «medborgerskap» – at kommunen skal være et sted der alle kan trives.

I sommer skal Cecilie intervjue kjente og ukjente mennesker på bryggekanten til podcasten Barnløs - på godt og vondt .

– Vi må kunne snakke om barnløshet på en naturlig måte uten at det skal vekke vonde følelser og gjøre samtaler vanskelige. Og så håper jeg at åpenheten bidrar til at det blir litt lettere, mindre skam og at de som strever forstår at det er hjelp å få, sier hun.

Relatert