En tur i parken med en fremmed forandret hverdagen til Eirik (38)

Å gå en tur og snakke med en fortrolig kan gjøre underverker for kropp og sjel. Det fikk Eirik Lundblad selv erfare for fem år siden.

I 1992, da Eirik Lundblad (38) var ni år gammel, mistet han moren sin til lymfekreft. Hun døde hjemme med alle barna til stede. Pappaen til Eirik, som jobber som prest, ønsket nemlig å involvere ungene i prosessen. Dette er noe Eirik er takknemlig for i dag.

Likevel er det ingen tvil om at det å miste mammaen sin i ung alder er en livsomveltning av de voldsomme, som har preget han hele livet.

– Jeg var eldste gutt i søskenflokken og jeg husker at jeg trengte å skåne resten av familien for mine følelser, for de hadde nok med sitt, sier han til God morgen Norge, før han fortsetter:

MAMMA: I 1992 døde moren til Eirik av lymfekreft. Foto: Privat
MAMMA: I 1992 døde moren til Eirik av lymfekreft. Foto: Privat

– Jeg lærte tidlig det å kapsle inn det som var vondt og tøft. Også har det vært mitt mønster opp gjennom. Jeg har presentert det som er trygt og det jeg har kontroll på, også har jeg pakket inn alt det andre og heller løpt i skogen og kjeftet på et tre. Først når livet er tilbake i flytsonen, har jeg kommet tilbake.

Se hele intervjuet øverst i saken!

Ute i felt

Gjennom årene har Eirik jobbet ute i felt i kriserammede land gjennom Røde Kors og Leger uten Grenser.

Han har blant annet jobbet i Sierra Leone under ebola-krisen, på Filippinene i forbindelse med tyfonen og i Pakistan, da landet sist ble flomrammet.

PÅ JOBB: Eirik har blant annet jobbet for Røde Kors i kriserammede områder rundt omkring i verden. Foto: Privat
PÅ JOBB: Eirik har blant annet jobbet for Røde Kors i kriserammede områder rundt omkring i verden. Foto: Privat

38-åringen sin evne til å skru av følelsene har både vært en styrke og svakhet, ifølge han selv.

– I situasjonen er det nok en styrke det å klare og tenke jobb og operativt, og ikke la seg bli overveldet av følelsene. Men når jeg da ikke evner å debriefe etterpå, men lar de opplevelsene jeg har hatt ute på oppdrag bygge seg opp, så det blir tøft å være hjemme etterpå.

Dro på vandring

Det var først for fem år siden, da Eirik ble tipset om en vandrepsykolog, at dette skulle endre seg.

Forfatter og psykolog, Aksel Inge Sinding, var i januar 2016 mellom to jobber. Ettersom han hadde noen uker til disposisjon, ønsket han å prøve noe nytt for å hjelpe andre. Det var slik Vandrepsykologen ble født, som nå er forankret i Institutt for Psykologisk Rådgivning, der han jobber.

Han la ut en annonse, der han tilbød to gratis samtaler til mennesker som ikke hadde hatt tid, penger eller tilgang på psykolog tidligere. Eneste premisset var at det måtte foregå gående og ute. Responsen var enorm og i løpet av tre uker la han bak seg 23 turer, 200 000 skritt og 1400 minutter i minusgrader.

Det var da Eirik møtte Aksel i Frognerparken i Oslo og begynte å vandre.

– Det å møtes i den settingen var veldig komfortabelt for min del – det kjente jeg raskt. Det var ikke den terapi-rommet-følelsen, der man sitter innestengt og må ha øyekontakt og alt det jeg var redd for med en psykolog.

De kunne være stille uten at det ble kleint. For Eirik var denne turen en ufarlig inngang til veien videre.

– Det hjalp meg med å se at jeg absolutt hadde ting jeg med fordel kunne tygge litt på. Også har jeg gått i vanlig terapi og parterapi senere.

HJALP FORHOLDET: I dag går Eirik til både vanlig terapi og parterapi. Det har hjulpet på forholdet med samboeren Marianne. Foto: Privat
HJALP FORHOLDET: I dag går Eirik til både vanlig terapi og parterapi. Det har hjulpet på forholdet med samboeren Marianne. Foto: Privat

Før dette måtte han ha på kalendervarsel på telefonen, der det stod; «Husk å spørre Marianne hvordan hun har det». Hun er samboeren til Eirik og sammen har de to barn. Så lenge ting ikke ble tatt opp, tenkte han at alt var fint. Og når Marianne fanget opp at ting ikke var på topp hos Eirik, erkjente han det ikke selv uten videre.

– Jeg tror jeg var veldig klar for det. Jeg har møtt meg selv litt døra med samboeren, men også barna. En ting er å streve litt med å takle andres følelser, fordi jeg ikke er så vant med å konfronteres av mine egne, men når jeg opplever barn på to og fire år som «barnslige» og sliter med å tåle det, så tenker jeg at det er meg det ligger hos og ikke de og da trenger jeg å jobbe med mine greier.

Reagerer med sinne

Psykologen Aksel forteller at det er flere fordeler med å møtes ute på denne måten.

– Det er en tanke om at terapi skal foregå bak rommets fire vegger, men det å ta det utendørs gjør noe med samtalen. For det første er det å gå ute og slippe øyekontakt følelsesnedregulerende. Det gjør det ofte lettere å snakke om vanskelige ting. Det å være i bevegelse og aktivitet gjør også at vi blir mer kreative, forteller han.

Men hvorfor sliter så mange menn med å snakke om hva som skjer på innsiden? Ifølge Aksel er det et komplekst tema.

– For det første må vi anerkjenne at vi er ulike. Menn og kvinner er forskjellige, og vi har forskjellig biologi med oss. Gjennom evolusjonen, rollene vi har hatt, instinkter, hormoner vi har i kroppen vår – som også virker inn på vårt temperament og vårt følelsesliv – også er det masse kultur og samfunn i tillegg.

HAR SAMTALER MED MENN: Psykolog ved IPR, Aksel Inge Sinding, hjelper menn med å takle følelsene sine bedre. Foto: God morgen Norge
HAR SAMTALER MED MENN: Psykolog ved IPR, Aksel Inge Sinding, hjelper menn med å takle følelsene sine bedre. Foto: God morgen Norge

Han mener at veldig mange menn, inkludert han selv, kan kjenne seg igjen i «store gutter gråter ikke»-kulturen. Det er vanlig å skamme seg over å være trist eller redd og det er for eksempel vanskelig å si unnskyld, fordi det gjør vondt å bære.

– Man blir sint over mer sårbare følelser. Man er egentlig trist, lei seg eller har skyldfølelse, også blir man heller sint og rasende, og det er da du ser du mer de aggressive sidene som ikke er sunne. Så istedenfor å si: «Jeg trenger det», sier de heller: «Ha deg vekk».

Håper på en endring

Til tross for at kvinnene, ifølge psykologen, har flere selvmordsforsøk, er det mennene som topper selvmordsstatistikken. Nå håper både Aksel og Eirik at flere menn åpner seg opp – enten til en utenforstående eller med familie og venner.

– Det er viktig å klare og fristille seg litt fra tanken om at det er svakhet som kommer til uttrykk når man deler ting som er vanskelig, men at det heller er modig og styrke å gjøre det, sier Eirik og fortsetter:

– Jeg har merket at det styrker vennskapsbåndene mine. Vennene blir nærmere og de deler mer, fordi jeg gjør det, Marianne føler seg sett, hørt og verdsatt og det gjør noe med oss som par. Det er veldig mange positive ringvirkninger ut av det å bare lufte litt hva som rører seg.

Relatert