Tidligere TV 2-profil lever med uhelbredelig kreft

Eli Strand har fått tilbakefall og lever med uhelbredelig kreft. Nå ønsker hun å dele sin historie for å skape mer åpenhet blant de som ikke blir friske.

I 2017 fikk tidligere God morgen Norge-programleder, Eli Strand (50), diagnosen livmorshalskreft.

Hun gikk gjennom en operasjon i 2017 og ble kort tid senere friskmeldt.

– Jeg var til og med her å fortalte om hvor fornøyd jeg var med alt og alle. Og den livsgleden jeg hadde etter 2017; dette skulle feires og dette var bra. Det var ikke i mine vageste tanker at noe skulle skje med meg, for jeg var frisk og alt var operert bort, så hvorfor skulle jeg være redd?, sier hun til God morgen Norge.

PROGRAMLEDER: Eli strand var programleder sammen med Jan Øyvind Helgesen i flere år.
PROGRAMLEDER: Eli strand var programleder sammen med Jan Øyvind Helgesen i flere år. Foto: Bjørn Sigurdsøn/ NTB

I 2019 begynte Eli å ikke føle seg så bra. Ettersom hun nærmet seg 50 år, tenkte hun at det var en naturlig del av overgangsalderen. Så oppdaget hun at det ene benet var tykkere enn det andre. Hun kontaktet fastlegen.

– Da gikk alarmen der. Men det visste ikke jeg, så da jeg var på CT hos Radiumhospitalet, tenkte jeg at jeg kanskje hadde en blodpropp, og det er jo overkommelig. Men så ønsket de at jeg skulle kjøres gjennom CT-maskina en gang til, men selv da tenkte jeg at det var ingenting.

Får dødsdommen

En lege kommer inn og Eli blir bedt om å bli med inn på et eget rom. Så fikk hun den brutale beskjeden – rett før jul i 2019.

Eli hadde fått tilbakefall av kreft, og i hennes tilfelle var det kun fire prosent sjanse for at hun skulle få denne diagnosen etter det hun hadde vært gjennom.

– Da gikk verden i svart, slik som jeg kjenner den. Jeg husker bare vagt de neste dagene, hvor jeg ble undersøkt nærmere. De sa: «Du blir aldri frisk. Men du kan få cellegift og det kan forlenge livet ditt, og det kan gi deg et godt liv mens du lever». Det var det som kom ut av det.

50-åringen sier at hun rett og slett har hatt uflaks.

– Det er ikke det at jeg hadde vært uforsiktig eller gjort noe galt i den perioden. Det er bare at jeg var én av de fire prosentene som havnet til de grader på feil side av statistikken.

Ønsker mer åpenhet

Eli har vært gjennom flere cellegiftkurer. Siste runde var i april 2020. Nå går hun til kontroll hver tredje måned – en kontroll det er knyttet mye følelser til.

– Det er prega av veldig mye angst. Senest på søndag følte jeg at jeg måtte ha hjelp til å puste, for jeg får angstanfall iblant. Jeg ser for meg at kreftsvulsten vokser igjen, så det er veldig preget av opp- og nedturer. Samtidig kan jeg i det neste øyeblikket legge ut et bilde jublende fra en fjelltopp eller fra en vinkveld med jentene, sier hun og fortsetter:

NYTER LIVET: Eli elsker å gå på fjellet, og prøver å nyte livet så lenge kroppen tillater det.
NYTER LIVET: Eli elsker å gå på fjellet, og prøver å nyte livet så lenge kroppen tillater det. Foto: Privat

– Men det å leve med at du hver tredje måned, resten av livet, kan få en potensiell dødsdom ... Klart det er ekstremt tøft. Og den koden for hvordan man skal klare å leve livet sitt med de tre månedens intervallene, har jeg ikke knekt ennå.

50-åringen åpnet først opp om tilbakefallet på sin egen Facebook-profil. Hun forteller at det har vært viktig for henne å stå fram med sin historie.

– Jeg ønsker å være en stemme for de som bærer på en stor livssorg, som du kan kalle det. Det å hele tiden ha tenkt at jeg skal se få gutten min, som er 15 år, gifte seg en dag og få barnebarn. Dette er ikke lenger drømmer som er realistiske, selv om jeg likevel må ha håp.

Etter beskjeden i 2019, har hun måttet omorganisere hele livet sitt. Hennes ønske er at flere skal tørre å snakke om denne sorgen kreft bringer med seg – selv når man ikke blir frisk.

– I media og på sosiale medier, leser man om kampene som er vunnet og du ser smilefjes, tommel opp og heiarop. Og det støtter jeg. Men det er noen av oss som har fått utrolig dårlig kort tildelt, og da må du spille med de kortene du har. Det er noen av oss som ikke blir friske, og det fører til en sorg som vi bærer på. Og den sorgen synes jeg det skal være plass til.

Lever fortsatt i håpet

Ifølge prognosene til Eli, kan det se ut som at sønnen Olav (15) har mamma på lånt tid. Hun forteller at han er veldig sterk, og en skikkelig god gutt.

– Han synes at det har vært tøft, men han har et fantastisk nettverk rundt seg med familie, og spesielt søstera mi har fulgt opp han veldig godt etter at dette skjedde. Så han har funnet trøst både der, hos søstrene sine, faren sin og resten av familien.

Og selv om det ser mørkt ut, har ikke Eli og resten av familien tenkt å gi seg uten en kamp. De har fortsatt håp.

VIL VISE VIRKELIGHETEN: – Her har jeg gått på en beinhard cellegiftkur i over tre måneder, jeg har kastet opp, vridd meg i smerte, mistet håret, øyenbryna, øyevippene og jeg er proppa full i kortison. Men dette er den beste selfien jeg har tatt, for det er sånn ser kreft ut.
VIL VISE VIRKELIGHETEN: – Her har jeg gått på en beinhard cellegiftkur i over tre måneder, jeg har kastet opp, vridd meg i smerte, mistet håret, øyenbryna, øyevippene og jeg er proppa full i kortison. Men dette er den beste selfien jeg har tatt, for det er sånn ser kreft ut. Foto: Privat

– Den som har sagt det flest ganger til meg er min far, som jeg har regna som den største pessimisten i verden. Men han sier; du må ha håp, Eli, for uten håpet er vi ingenting.

50-åringen er fortsatt i jobb, og nå er de små tingene i livet som er hennes største prioritet. Som for eksempel de dagene hun er frisk nok til å hente mel hos naboen for å lage hjemmelaget pizza, eller å ta en øl i sola med noen gode venner.

– Det er fordi det er alle de små detaljene som er livet, sier hun og utdyper:

– Jeg må leve livet med begge hendene og gripe alt som er. Det er de små tingene som teller, og det er jobb som har vært min medisin. Det har jeg sagt hele tiden. Jobb har gitt meg energi og har og gjort at jeg ikke har ligget hjemme og tenkt på døden. Av og til, i gode stunder, glemmer jeg at jeg har kreft og det er utrolig viktig.

Relatert