Odd Steinar (48) bråvåkner hver natt av det samme marerittet: - Jeg får ikke fred

Hver natt, mellom klokken 03.50 og 04, våkner han med et rykk.

Det samme marerittet og bildet på netthinnen. Frykten og redselen i samboeren Ann-Maris ansikt, mens hun holder datteren Victorias hånd og roper: Huset raser! Vi må ut!

Det har gått fem uker siden den skjebnesvangre natten på Ask i Gjerdrum. Natten der grunnen raste og tok med seg ti menneskeliv.

Tre av dem er ennå ikke funnet.

Odd Steinars datter og samboer er to av dem.

– Det aller verste er å gå rundt og vente. Vente på at de skal bli funnet. Jeg får ikke fred før jeg har en grav å gå til, sier Odd Steinar Sørengen til TV 2.

Mistet alt

Fortsatt pågår søket etter de tre savnede: Ann-Mari Olsen-Næristorp (50), Victoria Emilie Næristorp-Sørengen (13) og Rasa Lasinskiene (49).

– Det er så ufattelig vondt at de ikke blir funnet, sier Odd Steinar mens en tåre triller nedover kinnet.

Ikke bare har han mistet samboeren og sin yngste datter, han har også mistet alt han eide.

– Ting er ikke viktig i forhold til menneskeliv. Men det såreste er at jeg har mistet alt av minner og bilder av Victoria. Bilder fra hun ble født og fram til nå. Alt er tapt, sier han.

Bildene lå på en harddisk på Victorias rom.

– Jeg har sagt til politiet at harddisken betyr mye for meg, og jeg gjerne vil ha den dersom de finner den, sier han.

Nylig ble Odd Steinar kontaktet av faren til en av Victorias nærmeste venninner. Jentene har vært venninner siden de var tre år.

– Han fortalte at han har en del bilder av Victoria, som jeg kan få. Det varmer. Da har jeg i alle fall noen minner med meg videre, sier han.

Bråvåknet

Det var en koselig julehelg som gikk mot slutten.

Odd Steinar (48) og samboeren Ann-Mari (50) satt oppe lenge denne kvelden, lille nyttårsaften.

De så tilbake på fine dager hvor de alle hadde vært samlet i leiligheten på Ask, datteren Victoria (13), Odd Steinars to barn fra et tidligere forhold, Emil (17) og Ida (19), Odd Steinars mor og Ann-Maris mor.

De følte seg heldige.

Denne kvelden var det bare tre av dem i leiligheten.

Victoria var ikke helt i form og ville at moren skulle sove inne hos henne. Chihuahuaen Chanel lå som alltid tett inntil 13-åringen på hodeputa.

Odd Steinar la seg ved 01-tiden. Tre timer senere bråvåknet han.

– Ann-Mari røsket opp døra til soverommet. Hun var hvit i ansiktet og jeg så redselen i øynene hennes. Hun ropte: «Huset raser! Vi må komme oss ut!», sier Odd Steinar.

Alt raste

Mens Ann-Mari sprang foran, og holdt Victoria i hånden, bykste Odd Steinar ut av senga og la på sprang bak dem.

Han var midt i trappa da det skjedde.

Hele huset ristet og trappa forsvant under føttene hans.

– Jeg ble kastet ned i det som tidligere var yttergangen og priset meg lykkelig for at Victoria og Ann-Mari hadde kommet seg ned trappa og ut døra.

Han havnet inne i et lite hulrom i ruinene av et hus. Han skimtet utgangsdøren, men den var sperret av raset. På den andre siden var det en liten åpning, men den var for liten til å komme gjennom.

Da hørte han det raste på nytt.

Han kravlet besatt mot den lille åpningen og håpet det neste raset ville gjøre åpningen større. Heldigvis var det nettopp det som skjedde. Han var ute.

Rundt han lå rester etter det som var huset deres. Det var knust til pinneved. Han reiste seg fortumlet og tok et skritt. Han måtte finne Victoria og Ann-Mari.

Gjørmekaos

Han tråkket uti og fikk kvikkleire og gjørme opp til låret. Han skjønte fort at han ikke kom seg noen sted.

Han ropte av all sin kraft «Victoria!» «Ann-Mari!». Men var stille. Helt stille.

Odd Steinar var bare ikledd en stillongs, føttene nakne. Det vart rundt null grader og lett snø i luften. Han skalv av frost, men hodet kokte.

– Hva hadde skjedd? Hvor var Victoria og Ann-Mari? Kommer jeg til å bli reddet?

Den svarte nattehimmelen ble etter hvert farget blå av nødetatenes blinkende lys.

Han vet ikke hvor lenge han satt der. Det kom til et punkt hvor han ikke lenger ble kaldere, han begynte å miste følelsen i beina.

– Jeg ble døsig og litt apatisk til hele situasjonen, trolig begynte jeg å miste bevisstheten. Plutselig sto en oransjekledd person foran meg. Jeg ble heist opp i helikopteret, før alt ble svart, sier Odd Steinar.

Han kom til seg selv igjen da han ble båret fra helikopteret og over i sykebilen. Da hadde han en kroppstemperatur på 30 grader.

Ingen livstegn

– Det var først på sykehuset jeg skjønte at de hadde slått full krisealarm. Det sto 20 senger på rad og ventet i ankomsthallen. Først da gikk omfanget av katastrofen opp for meg.

Han spurte alle pleierne om de hadde sett datteren eller samboeren hans. Ingen kunne gi han noen svar.

– Hver gang døren åpnet seg og det kom noen inn, snudde jeg meg for å se om det var Victoria eller Ann-Mari som ble fraktet inn. Men de kom aldri, sier han og blir stille.

De neste dagene er han i en slags tåke.

Totalt 10 personer er savnet etter skredet og letearbeidet i skredgropa pågår for fullt. Han har telefonen med seg over alt. Han skvetter når den ringer.

Fredag, to dager etter skredet, blir den første av de ti savnede funnet omkommet.

De neste dagene finner letemannskapene stadig flere. Alle omkommet. Men Odd Steinar får ingen nyheter om sine kjære.

Et håp ble tent

Mandag 4. januar, fem dager etter skredet gikk, får han en telefon som tenner et håp.

Familiens lille chihuahua, Chanel, ble funnet i live.

– En redningsmann hadde flyttet på en planke, da hoppet hun opp i armene hans fra et hulrom. Det tente et håp hos meg, men også hos redningsmannskapene, sier Odd Steinar.

Dessverre gikk det bare timer før håpet sloknet.

Et nytt skred gikk nede i skredgropa og redningsmannskapene ble trukket ut.

Syv av de ti var funnet omkommet. Politiet opplyser at det ikke lenger var håp om å finne overlevende.

– På en måte føles det som om de ikke helt er døde, før jeg får bekreftelsen om at de er funnet. Det er det aller vanskeligste nå. Alt står på vent. Sorgprosessen også, sier han.

Venninnesmykke

48-åringen innrømmer at noen dager er forferdelige, men andre er litt bedre. Midt oppi sin egen sorg og fortvilelse blir han imponert over hvordan lokalsamfunnet støtter opp rundt han og hans familie. Mange av Victorias venninner tar kontakt for å høre hvordan det går.

– Jeg visste ikke at det fantes så mye omsorg i alle disse tenåringene. De har selv mistet en god venn, likevel klarer de å løfte blikket og se meg og mitt tap.

Victoria hadde mange venner i nærområdet, men også spredt rundt i hele landet. I romjula ønsket hun å sende en forsinket julehilsen til to venninner hun hadde blitt kjent med gjennom sosiale medier.

– Jeg ble med henne på butikken og vi kjøpte tre like halssmykker, ett til Victoria, ett til en venninne på Hamar og ett til en venninne i Finnmark. Venninnesmykkene kom fram i posten noen dager etter raset, sier Odd Steinar og blir stille.

Sprudlende jente

Han synes det er både godt å vondt og tenke på sin yngste datter. Hun skulle ha fylt 14 år forrige uke.

– Hun var så sprudlende, snill og god. Hun elsket ukene da alle tre barna mine var hos oss, da var det fullt av liv og røre her og hun ble dullet med av storesøskene sine.

Odd Steinar er glad for at han overlevde skredet, men han klarer ikke å ta innover seg gleden.

– Savnet og sorgen overskygger alt. Jeg var så inderlig glad i dem. Man skal ikke måtte oppleve å overleve sin egen unge.

I sorgen og fortvilelsen holder han på de gode minnene og håpet om at politiets leting snart skal gi resultater.

– Jeg lever i håpet og tør ikke tenke tanken om det motsatte. Men i verstefall, om de ikke blir funnet, vil jeg aldri få fred.

– Et krevende søkearbeid

Politiet opplyser til TV 2 at de nå søker etter de tre savnede i et område hvor det er størst mulighet for funn.

– Søket pågår i områder hvor etterforskningsinformasjon, sammen med resultat av hundesøk, grunnga et aktivt søk, sier leder Anders Mansaas for taktisk seksjon i Øst politidistrikt til TV 2.

Politiet opplyser at det nå blir benyttet gravemaskin for å kunne fjerne tyngre bygningsrester, før det blir gjennomført manuelt søk med personell.

NVE har anslått at skredet er 300 meter bredt og 700 meter langt, og at det er funnet bløt leire ned på 15 meters dybde.

Politiet regnet med å bli ferdige med søkearbeidet i dette området i løpet av fredagen. Men nå har de besluttet å fortsette søket i én uke til.

- På bakgrunn av nye vurderinger torsdag ettermiddag, har vi funnet det riktig å utvide søkeområdet noe. Dette medfører at søkearbeidet i skredgropen vil fortsette i neste uke, sier den taktiske lederen.

Blant annet er det flere bygningsrester de ønsker å undersøke, før de aktuelle områdene vurderes som ferdig gjennomsøkt.

– Vi anslår at vi vil trenge inntil én uke ekstra på dette arbeidet, sier Mansaas.

Når politiet er ferdig med de aktuelle søkeområdene har de ikke umiddelbart noe nytt område hvor vi vil sette inn aktivt søk.

De vil da gå over i en sonderingsfase, der de igjen vil se på informasjonen som er innhentet. Deretter vil de følge opp ledesporene som informasjonen gir dem. Mansaas opplyser at denne fasen vil kunne ta tid.

– Det er et krevende søkearbeid som nå pågår. Skredområdet er veldig stort og dypt, men vi håper selvsagt at alle de savnede vil bli funnet, sier Mansaas.