Lena overlevde sykdommen, men da hun vendte tilbake til hverdagen var alt forandret

– Jeg kan skamme meg over at jeg ikke er mer takknemlig, sier Lena Ronge. I 2015 fortalte hun sin historie på TV 2. Nå forteller hun hvordan hun har hatt det siden da, i Vårt lille land – historien fortsetter.

Lena var alltid den livsglade og festlige i vennegjengen. Så kom alvoret inn i livet hennes.

Nå er det seks år siden var hun nær ved å dø.

I 2014 dro Lenas eldste datter Tora til Australia for å studere. Noen dager tidligere hadde Lena tatt en ultralydundersøkelse. Hun ante ingenting om den knusende beskjeden som ventet.

BEKYMRET: Datteren Tora var på andre siden av jordkloden da mamma Lena fikk beskjed om at hun måtte opereres for kreft.
BEKYMRET: Datteren Tora var på andre siden av jordkloden da mamma Lena fikk beskjed om at hun måtte opereres for kreft. Foto: Frank Melhus/TV 2.

Samtidig med at datteren Tora landet i Australia fikk Lena vite at legene hadde funnet en svulst på størrelse med en håndball i magen hennes. Datteren var på den andre siden av jordkloden. Og foran henne lå syv uker med usikkerhet og fortvilelse før hun ble operert på Radiumhospitalet, i september 2014.

TV 2-programmet «Vårt lille land» fortalte historien om de kritiske ukene for Lena, og datteren Tora, den gangen.

Se «Vårt lille land - Lena og Tora» her

Holdt på å dø

Lena gråter når hun igjen ser programmet som dokumenterte innleggelsen, og operasjonen.

– Jeg kjenner at jeg synes litt synd på meg selv.

– For der aner jeg ikke hva jeg skal gjennom. Det ble liksom så utrolig mye verre, sier hun stille.

STOR OPERASJON: Lena måtte gjennom en omfattende kreftoperasjon på Radiumhospitalet.
STOR OPERASJON: Lena måtte gjennom en omfattende kreftoperasjon på Radiumhospitalet. Foto: Frank Melhus/TV 2.

Lena har beskrevet den omfattende operasjonen på bloggen sin TenkTanken.com:

«Kirurgene fjernet milten, blindtarmen, livmoren, eggstokker, fettforklet. De skar bort hele bukhinnen. Som man fileterer en fisk, forklarte kirurgen. De skrapte tarmene fri for kreft. Leveren også. Til slutt fylte de buken med varm cellegift. Som et badekar, forklarte kirurgen.»

Operasjonen tok fjorten timer. En stor blodpropp i den ene lungen gjorde at tilstanden hennes var kritisk i ett døgn. Hun overlevde, men var ikke forberedt på den nedturen som kom i etterkant.

– Jeg tilbragte en måned på Radiumhospitalet. Deretter en måned på rehabilitering. Da jeg kom hjem, var alt forandret.

– Jeg skjønte jo at jeg var heldig, sier hun ettertenksomt.

– Men så gikk jeg helt ned i kjelleren, og den mørkeste perioden i mitt liv begynte.

Mistet jobben

Lena hadde jobbet som flyvertinne i SAS i 26 år. Hun elsket jobben sin – også gjennom tunge tider i selskapet.

Da oppsigelsen kom beskriver hun det som et knyttneveslag i magen, selv om hun var forberedt. Med et pennestrøk var det lange yrkeslivet over, hardt og brutalt.

– Alvoret kom med det. Jeg stod der som 52-åring og jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre, forteller hun.

MOR OG DATTER: Lena og Tora kom enda nærmere hverandre etter kreftsykdommen.
MOR OG DATTER: Lena og Tora kom enda nærmere hverandre etter kreftsykdommen. Foto: Privat.

Folk rundt kunne si at hun var heldig – tross alt. Hun hadde jo overlevd. «Det var jo så mange som døde av kreft».

– Jeg snakket dem litt etter munnen, kanskje. Og kunne si: «Ja, kjempeheldig», så tenkte jeg bare inne i meg; «De skulle bare visst». Fordi det føltes ikke helt sånn, alltid.

På bloggen skrev hun:

«Er det bare meg som tenker at alle går videre? At jeg fortsetter, men litt saktere, litt reddere, litt mer ensom».

Lena kunne kjenne på dødsangsten. Til tider var den lammende. Den kunne komme uventet og overrumple henne om natten. Eller dukke opp som følge, på vei til de jevnlige kontrollene.

«Er det bare meg som føler alt så sterkt. Som synes jeg burde være mer takknemlig for at jeg lever. Som skammer meg for at jeg ikke alltid er det. Er det bare meg som ikke klarer å legge dette bak meg?», skriver hun på bloggen.

– Kom som et sjokk

I tillegg til angsten, var det smertene. Og følelsen av å være så alene. Ingenting av dette hadde hun vært forberedt på.

– Det kom som et skikkelig sjokk, hvor vondt det var og hvor ensomt det var å være i en sånn situasjon. Jeg var bare helt alene. Det var en veldig fæl opplevelse.

Skrivingen ble stedet hvor det vonde får utløp, og som fikk trykket innvendig til å lette litt.

VED TASTATURET: Skriving ble en form for terapi for Lena.
VED TASTATURET: Skriving ble en form for terapi for Lena. Foto: Frank Melhus/TV 2.

– Etter at jeg hadde skrevet var det akkurat som en renselse. Sånn var det. Jeg klarte å sette ord på det.

Fra Lenas blogg TenkTanken.com:

«Jeg må ikke gjøre meg til et offer. Det får være måte på selvopptatthet, er jeg kanskje narsissist? Av skade blir man sterk, heter det seg.(...) Av skade blir man først og fremst skadet, skriver psykiater Finn Skårderud. Jeg har lyst til å gi Skårderud en klem».

Kan bruke alvoret

Skadeskutt og arbeidsløs lette Lena etter en ny mening i situasjonen. Årene som flyvertinne, møtene med mennesker, skrivegleden og de dyrekjøpte erfaringene ga henne ny retning.

I sitt nye arbeid som freelancejournalist bruker hun alt hun har erfart, i møtet med mennesker og deres historier.

Se hva Lena sier om sin nye tilværelse i «Vårt lille land – Historien fortsetter» i videovinduet øverst.

– Jeg kan møte mennesker med en litt annen forståelse. Kanskje fordi jeg har vært der, selv. Det gjør også at jeg kjenner meg litt mindre alene med det alvoret. Fordi jeg ser at jeg – og mennesker som har vært i en litt tilsvarende krise– vi har noe til felles.

Hun har lært å omfavne alvoret. Og hun har erfart at hun ikke har det så travelt lenger.

ERFARINGER: Lena bruker det hun har opplevd i sitt nye arbeid som frilansjournalist.
ERFARINGER: Lena bruker det hun har opplevd i sitt nye arbeid som frilansjournalist. Foto: Frank Melhus/TV 2.

– Jeg har opplevd noe som har vist meg at jeg er dødelig. Vi vet det jo, det er en sannhet. Men jeg har kjent det og jeg har skjønt det. Nå er døden blitt en del av meg. Og med den dype kjennskapen, så er det som om går livet litt langsommere. Jeg vil dvele litt mer, stoppe opp og tenke litt, avslutter hun.

Relatert