Joar var først på Utøykaia: – Noen var veldig skeptiske til oss

– Det har blitt en spesiell plass, det er rart å være her igjen, sier Joar Tolpinrud (44), mens han ser mot Utøya fra landsiden av Tyrifjorden.

22. juli 2011 hadde ambulansearbeideren og makkeren hans kommet tilbake til stasjonen etter et oppdrag, da oppkallet kom fra AMK-sentralen.

«Skyting pågår på Utøya».

Da hadde kollegene allerede fått med seg det som hadde skjedd i Regjeringskvartalet tidligere på dagen.

– Første tanken var at dette ikke kunne stemme, at det var en dårlig tid for å ha en øvelse, så det var det vi spurte AMK om; «er oppdraget reelt?». «Ja, det er det», fikk vi beskjed om.

Dermed satte Tolpinrud og makkeren kursen for Tyrifjorden.

– Det gikk en del tanker gjennom hodet. Hvor mange er det på Utøya på en sånn type leir? Det første anslaget vårt var at det kanskje var rundt 50-60 stykker der ute, men etter hvert fikk vi beskjed om at det var mange hundre, så da skjønte vi at ting var ganske mye større, sier han.

Følg markeringen av niårsdagen for 22. juli-terroren på TV2.no og TV 2 Nyhetskanalen.

Hørte skuddsalver

Når TV 2 møter Tolpinrud på Utøykaia, skinner solen fra en tilnærmet skyfri himmel. Den dagen i 2011 var det disig, regn i lufta og kjølig til å være en dag midt på sommeren, og da ambulansen kom frem, var det lyden av skuddsalver som møtte dem.

– Hva tenkte du da dere kom hit og hørte skudd fra øya?

– Det er ikke hverdagskost. Du skjønte for det første at det foregikk ting der ute som var veldig alvorlig, og når vi for det andre visste hvor mange det var der ute og vi hørte alle skuddene, er det klart at du fikk en del tanker i hodet om hvilke opplevelser de hadde og hvor skadde enkelte ble, sier han.

Tolpinrud og makkerens ambulanse var den første som ankom på landsiden ved Tyrifjorden. De kjørte helt ned til kaia, men ble stanset.

– Vi ble møtt av politiet og fikk beskjed om at vi måtte opp igjen til veien fordi det fortsatt pågikk skyting der ute, sier han.

Ambulansen rygget opp igjen til grusveien på andre siden av hovedveien, der planleggingen begynte.

– Det var tid vi brukte til å planlegge aksjonen vi skulle gjøre og hvor vi skulle sende pasienter, så den tiden ble veldig nyttig brukt, sier han.

Operativ leder

Da lyden av skuddsalvene hadde stilnet og politiet hadde fått kontroll på Utøya, fikk Joar Tolpinrud og ambulansearbeiderne komme helt ned til sjøen fra hovedveien.

Som første ambulanse på stedet, og den med lengst erfaring og mest utdanning, var det Tolpinrud som ble operativ leder for helse ved Utøykaia.

Han koordinerte samarbeidet med andre instanser, fikk ambulanser ned til kaia og sendte dem av gårde med pasienter og beskjed om hvilke sykehus de skulle til.

Makkeren stod oppe ved veien og førte journal over hvilke pasienter som reiste hvor, mens to andre ambulanser tok imot folk som måtte inn på helsebussen for å få et tørt og varmt sted å sitte og transport vekk fra stedet.

– Det var en del koordinering, og vi kunne ikke slippe inn ambulanser fra begge sider, for da hadde det blitt kaos og ingen hadde kommet noen vei, sier han.

– Lå i kø

I dag har plassen ved Utøykaia blitt bygget ut. I 2011 var det bare en smal og trang grusvei som ledet mellom hovedveien og kaia. Bare én og én ambulanse kunne rygge ned om gangen.

Samtidig lå det båter rundt hele Utøya og plukket opp folk, forteller Tolpinrud.

– De lå i kø her ute for å komme inn og legge til, og vi tok pasientene inn på brygga og på stranda, forteller han.

Han understreker at dette gjorde arbeidet lettere for helsearbeiderne på stedet, fordi pasientene kom i puljer.

– Da fikk vi tatt hånd om alle som kom inn, før det kom en ny bølge, sier han.

– Var i sjokk

For mange som kom inn med båtene, var det bare en rask undersøkelse som gjaldt, før de ble sendt til helsebussen som ventet ved hovedveien. Andre som kom inn var hardt skadd.

– Det er skader du ikke behandler til daglig, men vi vet godt hva vi skal gjøre med dem og prosedyrene er jo der, så vi kan det, sier han.

Tolpinrud forteller om mange forskjellige reaksjoner blant dem som kom inn til fastlandet.

– Noen folk var i sjokk, noen lo. Noen var veldig skeptiske til oss. De hadde jo sett han der ute i politiuniform som de ikke kunne stole på, så stod vi her i uniform sammen med politiet, sier han, og fortsetter:

– Men de skjønte etter hvert at de var i trygge hender da de kom på land. Noen gråt, noen skrek, noen greide så vidt å gå – ikke på grunn av skader, men på grunn av opplevelser. Det er vanskelig å sette seg inn i de opplevelsene de hadde der ute, det er vel noe vi som ikke var der aldri kan klare.

Krisesituasjon

Ambulansetjenesten samarbeidet med mange instanser, som politi, brannvesen, luftambulansen og sykehus den dagen.

– I tillegg var det alle de som kjørte båter her, de gjorde en kjempeinnsats, sier Tolpinrud.

Han trekker også frem de som jobbet på mottakssenteret som ble opprettet på hotellet på Sundvollen.

– Det var ambulanser, leger og andre som tok imot de som hadde opplevd det grusomme der ute, og pårørende som ventet på sine håpefulle. Den jobben de gjorde der borte var en viktig og veldig tøff jobb, sier han, og legger til:

– Når vi jobber på et skadested, er det det vi er trent til. Det er nok vanskeligere å jobbe med folk som er i en krisesituasjon, sånn som på hotellet hvor de ventet på sin datter eller sønn og ikke visste hva som hadde skjedd.

– Hvordan var det for deg som var på jobb?

– Nei det er akkurat det, vi var på jobb og hadde en jobb å gjøre. Det er klart det gjorde inntrykk, men vi var her i profesjonelt øyemed. Det kan ikke sammenliknes med de som var der ute på øya og opplevde det de gjorde. Men det er klart at det gjør inntrykk, det er noe du aldri glemmer, sier han.