Bestevenninnene forsvant sporløst – så dukket det opp et kamera med 90 mystiske bilder

15. mars 2014 lander nederlandske Kris Kremers (21) og Lisanne Froon (22) i Panama.

De er endelig ferdige med studiene, og dette skal de feire med et friår og en seks uker lang rundtur i eksotiske Panama.

For å spare penger, har de jobbet et halvt år på en kafé.

Nå er de klare for språkkurs, sol, eksotiske opplevelser og å få jobbe noen uker som frivillige for vanskeligstilte barn.

Men, bare to uker etter at bestevenninnene har ankommet Panama, er de sporløst borte.

Når politiet omsider finner spor etter dem, kommer de over et kamera som inneholder 90 bisarre bilder.

Noen dager senere finner de en tursko som inneholder restene av Lisannes fot.

Kun hunden kommer tilbake

De to første ukene Lisanne og Kris er i Panama, loffer de rundt fra landsby til landsby.

De går turer, bader, går på barer, soler seg og deler ut bamser og dukker til fattige barn.

Til slutt flytter de inn hos vertsmor Miriam Guerra i den lille fjellbyen Boquete, hvor de har avtalt å jobbe som frivillige på en barneskole.

I seks år har Miriam Guerra tatt imot internasjonale frivillige arbeidere, og hun gir Lisanne og Kris et rom i underetasjen.

Rommet er enkelt, med to senger og én pult.

Plutselig får de unge kvinnene beskjed om at de likevel ikke kan få jobbe på barneskolen før til neste uke. Dermed står de uten noen planer de kommende dagene.

De rusler rundt i byen, og blir kjent med eieren av en nærliggende restaurant. 1. april spiser Kris og Lisette lunsj der sammen med to unge menn fra Nederland, som også er i byen.

Etter lunsjen bestemmer kvinnene seg for å slå ihjel tiden de plutselig har fått til overs ved å ta på seg turskoene og gå tur med restauranteierens hund, Azul.

Turstien El Pianiste ligger kun én kilometer utenfor byen, og går opp langs fjellryggen på vulkanen Baru.

Baru er et kjent landemerke, og et yndet mål for turgåere fra inn- og utland.

Vulkanen er omgitt av vakker regnskog og bitte små landsbyer med urbefolkning, men også dype juv, elver med sterk strøm, slanger, giftige krypdyr og farlige, vinglete broer.

Bestevenninnenes mål er å komme seg halvveis opp på vulkanen for å nyte utsikten.

Turen dit skal ta litt over fire timer.

Timene går, og vertsmoren begynner å bli bekymret. Bestevenninnene fortalte henne at de skulle komme tilbake før sola går ned.

Men, når mørket har falt på, står rommet deres fortsatt tomt.

Plutselig kommer hunden Azul løpende hjem til restauranten, men Lisanne og Kris er ikke med.

Sender inn letegrupper

Dagen etter, 2. april, lager vertsmor Miriam frokost til gjestene, som hun har gått utifra stakk på byen etter turen sin.

Hun banker på kvinnenes dør, men ingen svarer.

Når Kris og Lisanne heller ikke møter opp til en avtale med den lokale turistguiden Feliciano Gonzalez rundt lunsjtider, slår Miriam full alarm.

Gonzalez forteller henne at han har lovet å vise kvinnene rundt i nærområdet, og å ta dem opp nettopp El Pianiste.

Miriam ringer politiet og sier at hun frykter at Lisanne og Kris trolig fortsatt befinner seg i regnskogen.

Timene går, og det er ingen tegn til at kvinnene kommer tilbake. Ingen av dem svarer når politiet ringer.

Når de heller ikke kommer tilbake dagen etter, blir det igangsatt en stor leteaksjon.

Livredde familier

Mens et redningshelikopter svirrer over den tette regnskogen, blir det sendt inn flere letegrupper i håp om at de unge kvinnene blir funnet.

Hjemme i Nederland sitter det to livredde familier.

Helt siden de dro, har Kris og Lisanne daglig sendt foreldrene sine meldinger på WhatsApp for å fortelle om reisen.

Nå er det blitt helt stille.

Tar med seg en hærskare

Foreldrene synes at det lokale politiet i Boquete gjør en slapp jobb med å finne kvinnene. Derfor bestemmer de seg for å selv dra til Panama for å lete.

6. april ankommer foreldrene Boquete sammen med det som ifølge BBC er en hærskare av nederlandsk politi, frivillige fra redningsgrupper, redningshunder og etterforskere.

Foreldrene sier til nettstedet at de først trodde at døtrene deres hadde gått seg vill, men at de nå tenker annerledes og at det haster med å finne dem.

– I økende grad antar vi at de er blitt utsatt for en kriminell handling, sier de.

Dag og natt i ti dager leter 50 personer fra panamansk og nederlandsk politi, samt letegruppene, med lys og lykte etter kvinnene.

De finner ikke et eneste spor – ikke engang et fotspor.

Skyhøy dusør

3. april oppretter Kris og Lisannes familier en Facebook-side, hvor de ber om hjelp til å finne bestevenninnene.

«Vi klarer ikke å få kontakt med dem angående deres nåværende oppholdsted. Hvis du har sett Lisanne og/eller Kris i det siste, så gi oss beskjed,» skriver Lisannes bror, Martijn Froon.

Familien utlyser deretter en dusør på 300.000 kroner til den som kan finne kvinnene.

300.000 er en enorm sum i Panama. For 300.000 kroner kan man kjøpe seg både ei tomt, et hus og en bil i landet.

Men, til tross for den skyhøye dusøren som får lokalbefolkningen til å saumfare den enorme regnskogen, er det ingen som finner kvinnene.

Blå ryggsekk dukker opp

8. april prater vertsmor Miriam med pressen. Hun beskriver kvinnene som hjelpsomme, rolige og hyggelige.

Mens politiet gir uttrykk for at Kris og Lisanne var uforsiktige og dumme da de la ut å tur uten en lokalkjent guide, sier bestevenninnenes foreldre at døtrene deres aldri hadde funnet på å gjøre noe dumdristig.

Foreldrene er sikre på at døtrene er blitt utsatt for noe kriminelt.

Vertsmor Miriam forteller at nesten alt Kris og Lisanne hadde med seg til Panama, fortsatt er på rommet hun ga dem.

Det eneste som mangler, er en blå ryggsekk og et pass.

– Jeg aner ikke hva de la i ryggsekken, fordi jakkene deres er her, lommebøkene deres er her, Kris sitt pass er her, men Lisannes pass er ikke her, sier hun til El Siglo.

14.juni, altså etter et to måneder langt søk etter Kris og Lisanne, finner en kvinne fra Ngäbe-folket den blå ryggsekken langs elva Culebra.

Ryggsekken ligger like ved en risåker i landsbyen Alto Romero.

Risåkeren er mange kilometer unna vulkanen bestevenninnene skulle til.

Kvinnen leverer sekken til politiet, og sier at hun er helt sikker på at sekken ikke var der dagen i forveien.

Nesten umulig å komme seg dit

Politiet klør seg i hodet. Det er umulig at Kris og Lisanne har kommet seg til Alto Romero på egenhånd.

Landsbyen ligger minst en tolv timer lang gåtur unna Boquete. For å komme seg dit, må de ha karret seg gjennom åtte kilometer med tett regnskog, klatret opp klipper, svømt over elver med kraftige strømmer og skarpe steiner, og tillegg klatret opp og ned dype juv som krever både klatrekunnskaper og -utstyr.

Og, hvis de klarte det, hvorfor i alle dager er den blå ryggsekken ren og tørr, og uten en eneste flenge?

«#Breaking Gjennombrudd i etterforskningen #Panama. #Telefoner, forsikringskort og kameraet til #KrisogLisanne er funnet,» skriver bestevenninnenes foreldre på Facebook samme dag.

Ryggsekken inneholder to par solbriller, 83 dollar, Lisannes pass, Kris' forsikringskort, en vannflaske, et digitalkamera, to BH-er og begges mobiltelefoner.

Alt er tørt, pent sortert og i god forfatning.

Nærmere undersøkelser viser at det er 30 fingeravtrykk på sekken. Men, siden politiet ikke brukte hansker da de undersøkte den, gir de blaffen i å analysere fingeravtrykkene.

De antar at fingeravtrykkene er deres egne.

Ringer 77 ganger til nødnummeret

Politiet analyserer kvinnenes mobiltelefoner, og ser at kvinnene ringte nødnummeret bare tre timer etter at turen startet.

Klokken 16.39 ringer Lisanne det internasjonale nødnummeret, 112. Deretter ringer hun Panamas nødnummer, 911.

Siden det ikke er dekning i denne delen av regnskogen, får de ikke kontakt med noen.

Ett av Lisannes 911-anrop går gjennom, men blir brutt etter bare to sekunder. Deretter blir mobiltelefonen slått av.

Dagen etter, 2. april, forsøker kvinnene å ringe nødnummeret klokka 06.58, 08.14, 10.54 og 13.56.

Tre dager senere er Lisannes telefon tom for strøm. Kris' telefon blir derimot slått av og på flere ganger – men kun på dagtid.

6. april blir det tastet inn en rekke feil PIN-koder på Kris' telefon, og den blir derfor ikke åpnet for bruk til annet enn å ringe nødnummeret.

De fire påfølgende dagene blir det forsøkt ringt 77 ganger til nødnummeret.

Klokken 11.56 den 11. april, altså ti dager etter at bestevenninnene la ut på tur, blir Kris' telefon slått av for siste gang.

Var det Lisanne som forsøkte å komme seg inn på den hardt skadede eller døde Kris' sin telefon uten å kunne PIN-koden? Eller var det en tredjeperson?

Politiet og familien sitter igjen med mange spørsmål etter at mobiltelefonene er analysert.

90 mystiske bilder

Politiet analyserer også Lisannes kamera, som er stappfullt av bilder fra reisen til Panama.

På bildene ser man først at Lisanne og Kris har tatt flere selfier under gåturen langs vulkanen, og at de strekker armene i været, gir tomler opp og smiler fra øre til øre.

Bildene blir merkeligere og merkeligere.

På et bilde ser man en alvorlig Kris posere i regnskogen med ei hånd på hofta.

På et annet bilde bøyer Kris seg ned med det som ser ut som sammenknyttede håndledd på ryggen.

Etter et bilde av Kris som går ned mot en bekk, blir det bokstavelig talt mørkt.

På kameraet ligger det 90 bilder som er tatt i stummende mørke.

Alle de 90 bildene blir tatt på bare tre timer i tidsrommet mellom klokka 01.00 og 04.00 natt til 8. april.

Bildene blir altså tatt seks dager etter at kvinnene er blitt meldt savnet – og samtidig som store letemannskaper og familiene deres leter etter dem i regnskogen.

På bildene ser man noe som kan være ei elv.

Andre bilder viser en kvist med plastikkposer på, og godteripapir lagt oppå en stein.

Et bilde viser lange strimler med toalettpapir, en rem og et speil.

Politiet lurer på om kvinnene har skrevet «SOS» med toalettpapiret.

Et annet bilde viser Kris' bakhode. Håret er rufsete og knusktørt, til tross for at det har regnet i mange timer.

Analysen av minnekortet viser at ett av bildene som ble tatt i mørket er blitt slettet manuelt.

Politiet påstår at de ikke har klart å gjenopprette det.

Tror ikke på politiets forklaring

– Hvis bildet ble slettet på kameraet, hadde bildet mest sannsynlig befunnet seg på minnekortet, sier den rettsmedisinske fotografen Keith Rosenthal til The Daily Beast.

Amerikaneren stusser på hvordan bildet er blitt slettet – og av hvem.

– Jeg er av den oppfatning av at det å slette et bilde er inkonsekvent, sammenlignet med måten kameraet ble brukt på feriebildene. Det var mange dårlige bilder som ikke ble slettet, så det er rart at ett bilde blir slettet bare fordi de ikke likte det, sier han.

Politiet stusser på hvorfor ingen av bildene som er blitt tatt i mørket seks dager etter at de forsvant, utenom bildet av Kris' bakhode, viser de unge kvinnene.

Kan det ha vært drapsmannen som tok bildene? Brukte bestevenninnene kameraets blits som lyskilde? Brukte de blitsen til å signalisere at de trengte hjelp, eller kanskje for å skremme bort ville dyr?

Var bildene Lisannes forsøk på å markere hvor den hardt skadede eller døde Kris lå, eller ble kvistene, plastposebitene og toalettpapiret brukt for å unngå at de gikk rundt i sirkler i regnskogen?

Pent sammenbrettet shorts

Etter ryggsekkfunnet, reiser politiet til Alto Romero for å se etter de unge kvinnene.

Langs elva Rio Culebra et par kilometer unna stedet ryggsekken ble funnet, finner de Kris sin denimshorts.

Shortsen ligger pent sammenbrettet på en stein litt unna elva, og glidelåsen er blitt trukket opp.

Politiet saumfarer området, og kommer over en svart og rosa tursko.

Inni den er det rester av en fot som senere skal vise seg å være Lisannes.

Dynket i kjemisk materiale

Fem måneder etter at bestevenninnene forsvant, blir det funnet 33 små beinrester i regnskogen.

Beinrestene er spredt på et flere kilometer langt område langs elvebanken som tidligere er blitt saumfart.

Politiet klør seg igjen i hodet, for hvorfor har benene plutselig dukket opp nå?

I slutten av juni får Kris og Lisannes foreldre ifølge BBC beskjeden de har fryktet:

DNA-analyser bekrefter at foten i skoene tilhører Lisanne. Benrestene langs elva tilhører både henne og Kris.

Samme dag legger bestevenninnenes foreldrene ut et Facebook-innlegg, hvor de ber om ro i denne tunge tiden.

Skjønner ikke hvordan det er mulig

Mens Lisannes beinrester fortsatt har hud på seg, er Kris' benrester kritthvite og tilsynelatende bleket av et kjemisk materiale.

Det kan ha vært solen som bleket benene, men de ble funnet i tett, mørk regnskog.

Ingen skjønner hvorfor forråtnelsesprosessen har vært så annerledes på de to kvinnene, og ingen aner hvorfor benene er blitt delt opp i så små biter, uten at de er blitt påført noen riper eller skraper.

– Det er ingen mistenkelige skraper på noen av benene, verken av naturlig eller unaturlig opprinnelse. Det er ingen merker på beina i det hele tatt, sier en panamansk rettsmedisinsk antropolog ifølge The Daily Beast.

Til tross for en storstilt leteaksjon, klarer politiet og letemannskapet ikke å finne kvinnenes hodeskaller.

Bestialsk rituale?

Saken er et hett tema på nettforumer og i pressen.

Utenlandske medier spekulerer på om urbefolkningen kan ha drept bestevenninnene under et bestialsk rituale og tatt vare på hodeskallene.

Andre lurer på om kvinnene ble kidnappet, voldtatt og drept, mens andre tror at de kan ha blitt drept av et narkotikakartell.

Frykter turistkrise?

Mellom seks og syv prosent av Panamas bruttonasjonalprodukt kommer fra turisme, og landet tjener altså gode penger på tilreisende.

I 2010 besøkte hele 1,7 millioner turister landet.

Til tross for en rekke søk i regnskogen, finner ikke politiet flere svar på hva som skjedde med Lisanne og Kris.

Syv måneder etter at bestevenninnene forsvant, beslutter Panamas riksadvokat Betzaida Pitti at etterforskningen skal stanses.

Hun mener at myndighetene har gjort alt i sin makt for å løse saken, og konkluderer med at bestevenninnene ved et uhell druknet i elva.

Den kjente og frittalende La Estrella-skribenten Adela Coriat raser, og påstår at myndighetene har avsluttet etterforskningen for å redde turistnæringen.

Coriat mener at politiet gjorde slett arbeid da de undersøkte kvinnenes eiendeler uten å bruke hansker, og at de 30 fingeravtrykkene som ble funnet på ryggsekken aldri ble undersøkt videre.

Hun langer også ut mot politiets behandling av kvinnenes eiendeler og levninger.

Hvordan kunne kvinnenes mobiltelefoner og kamera være i god behold hvis begge falt i elva? Hvorfor klarte ikke politiet å gjenopprette bildet de mente var blitt manuelt slettet?

Hva var det egentlig på det bildet som ble slettet?

– Myndighetene må gjøre jobben sin

– Det er trist, men en seriøs etterforskning ble aldri utført. Alt måtte bli neddysset for å beskytte turismen. Jeg ønsker også at turister skal komme til Panama, men myndighetene må gjøre jobben sin. Ofrene fortjener rettferdighet, og familiene fortjener å vite hva som skjedde, skriver Coriat.

Kris og Lisannes foreldre går ut og beskylder myndighetene for å ha trenert saken og legge lokk på den for å unngå turistkrise.

– Den offisielle versjonen av hendelsen henger ikke på greip, sier Kremers-familiens advoka Enrique Arrocha under en pressekonferanse.

Nytt søk og nye svar

I mars 2015 sender Kris Kremers familie ut en pressemelding.

De skriver at et team bestående av rettsmedisinske spesialister, letegruppa RHWW, samt panamanske myndigheter, i januar reiste sammen til Boquete for å gjøre et siste søk.

Målet var å finne så mange levninger som mulig, og å forhåpentligvis få svar på hva som egentlig skjedde med de unge kvinnene.

«Teamet med rettsmedisinske spesialister har, sett bort fra søket etter levninger, gjennomført en grundig og detaljert analyse på flere steder som virker sannsynlige,» skriver de.

De etterlatte forteller at både de selv og teamet har gått El Pianiste-løypa, undersøkt laviner, juv, elvebanker og fossefall, og til slutt endt opp ved den samme elva Kris og Lisannes eiendeler ble funnet.

På grunn av høy og kraftig vannstand, mener de at levninger og eiendeler mest sannsynlig er blitt skylt bort for lenge siden.

Til slutt konkluderer også dette teamet med at kvinnene ikke ble utsatt for noe kriminelt.

Desperate forsøk

Én av det nederlandske teamets teorier er at Kris trolig ble utsatt for en ulykke, og at Lisanne løp for å skaffe hjelp.

Lisanne forsøkte å ringe nødnummeret fra begges telefoner, men kom ikke gjennom. Når hennes telefon gikk tom for strøm, prøvde hun desperat å låse opp Kris' telefon for å se om det var mulig å sende tekstmeldinger.

Deretter skal også hun ha blitt utsatt for en ulykke. Den rettsmedisinske undersøkelsen av foten i skoen viser at ankelen hennes trolig knuste etter et fall fra stor høyde.

«De geografiske forholdene, sosiale forholdene og tekniske fakta som har dukket opp gjennom etterforskningen viser at en kriminell handling, som et ran, seksuelt over grep, vold eller kidnapping er lite sannsynlig,» skriver de.

Spørsmålet alle sitter igjen med er dette: Hvem tok de 90 bildene om natta, og hvorfor?

Fikk se bildene for første gang

Videre skriver familiene at de har pratet med en person som er lommekjent i området, og som første gang har fått sett de 90 mystiske bildene kvinnene tok.

«Han konkluderte med at stedet disse bildene er blitt tatt på, er nøyaktig samme sted som rettsmedisinske eksperter mente at en fatal ulykke kan ha skjedd,» skriver de.

Med andre ord kan bildene ha blitt tatt for å dokumentere hvor dem begge, eller kanskje bare én av dem, befant seg.

Familien skriver i pressemeldingen at Kris og Lisanne kan ha falt ned et juv som det var umulig å komme seg opp fra uten klatreutstyr.

Endelig svar på spørsmålene

I pressemeldingen skriver Kris' etterlatte at de har slått seg til ro med at det hele var en tragisk ulykke, og at de er glade for å endelig ha fått en forklaring som høres sannsynlig ut.

«Som familie er vi svært lettet over at vi, etter all denne tiden som har gått, har funnet et plausibelt svar på alle spørsmålene vi hadde angående dødsfallet til vår kjære datter Kris,» avslutter de.