Da Daniel-Andrè Tande (25) vant VM i skiflygning rømte han gråtende fra TV-kameraene. Nå forteller han hvorfor

TÅRENE I OBERSTDORF: Rett etter at han hadde vunnet VM-gull flyktet Daniel-Andrè Tande unna TV-kameraene. Foto: NRK.
TÅRENE I OBERSTDORF: Rett etter at han hadde vunnet VM-gull flyktet Daniel-Andrè Tande unna TV-kameraene. Foto: NRK.
Tårene som kom etter VM-seieren var ikke gledestårer.

Oberstdorf 20. januar 2018.

Medaljeseremonien må utsettes. Publikum i den store bakken venter utålmodig. TV-seerne forstår ikke hva som skjer.

Daniel-Andrè Tande (25) har akkurat blitt verdensmester i skiflyvning. Men i stedet for å juble, rømmer han bort fra kameraene og har siden det vært borte. Lenge.

– Jeg ble sittende i garderoben og gråte, forteller Daniel.

Utenfor står tv-teamene i kø for å få det første intervjuet med verdensmesteren. På NRK prøver Karen Marie Ellefsen å holde det gående mens de venter. Minuttene går. Men akkurat der han sitter i garderoben, klarer ikke Daniel å slutte å gråte.

– For den første tanken min var jo at jeg skulle ønske han kunne ha vært der, sier han.

Lillebror Håkon

Den Daniel skulle ønske at var der, var Håkon. Lillebroren som hadde tatt sitt eget liv fire måneder tidligere.

I programmet «Vårt lille land» på TV 2 forteller Daniel og resten av familien nå om tapet av Håkon, som bare ble 18 år.

Se hele programmet på TV 2 Sumo.

Håkon-Kristoffer Tande hoppet også på ski. Han hadde vært med Daniel i bakken helt siden han kunne gå.

Daniel smiler når han beskriver lillebroren.

– Han hadde mye energi. Krevde mye aktivitet, fra han var veldig ung, sier han.

I HOPPBAKKEN: Lille Håkon fulgte etter storebror Daniel i hoppbakken helt fra han var liten. Foto: Privat.
I HOPPBAKKEN: Lille Håkon fulgte etter storebror Daniel i hoppbakken helt fra han var liten. Foto: Privat.

– Håkon var humoristisk. Typisk sånn gledesspreder. Han kom alltid med de morsomste vitsene og utsagnene. I tide og i utide, forteller han.

Talent

De to brødrene Tande reiste land og strand i pappas bil for å konkurrere i skihopp allerede da de var små.

– Det var en veldig fin periode. Vi dro rundt i hele Norge og hoppet konkurranser både sommer og vinter. Håkon var i 10-meter'n og jeg var i 20- eller 40-meter'n.

I likhet med Daniel utmerket lillebror Håkon seg tidlig. Det ble fortalt at NRKs mangeårige hoppguru, Arne Scheie, en gang hadde sagt at Håkon, etter hans mening, var et større talent enn storebror Daniel.

TALENTER: Begge brødrene Tande utmerket seg tidlig som talenter i hoppbakken. Foto: Privat.
TALENTER: Begge brødrene Tande utmerket seg tidlig som talenter i hoppbakken. Foto: Privat.

Uansett om det er sant eller ikke – begge hadde tidlig store ambisjoner.

– Fra vi var små så var jo alltid målet å bli de nye brødrene i verdenscupen. På den tiden hoppet de to finske brødrene Hautamäki i verdenscupen. Det var det som var det store målet, at vi begge skulle hoppe i verdenscupen samtidig.

Funnet i skogen

Men slik skulle det ikke gå.

Sent på kvelden den 6. september 2017 ringte mamma Trude og fortalte at noen hadde funnet Håkon i et skogholt. Lillebroren hadde forsøkt å ta sitt eget liv. Han var på vei til Ullevål sykehus i Oslo i helikopter.

Daniel, som bor i Oslo, var på sykehuset før helikopteret med lillebroren hadde kommet fram.

– Jeg husker ikke så mye, for å være helt ærlig. Alt er litt uklart. Du er liksom ikke helt til stede, samtidig som du er det, sier han.

Så kom legene for å oppdatere familien på situasjonen. Den var kritisk.

– Under den første praten med legene, så fikk vi beskjed om han måtte legges i koma, for å prøve å hindre hevelsen til hjernen. Da var det bare håpe på det beste. Håpe på at det ikke hadde gått for lang tid, forteller han.

Familien nærmest flyttet inn på sykehuset de neste dagene. Det eneste de kunne gjøre var å vente.

I begynnelsen virket det som legene var optimistiske. De ga uttrykk for at de trodde det kunne gå bra. Men etter at Håkon hadde ligget noen dager i koma, endret det seg.

– Sånn jeg tolket det så virket det som det ble mindre og mindre positivt for hver dag som gikk, sier Daniel.

Etter ni dager måtte legene gi opp.

– Til slutt så får man jo beskjed om da at det er ikke mer de kan gjøre. Og så stopper de maskinen, hvisker Daniel tydelig preget.

PREGET: Det er fortsatt vondt å snakke om dagen da lillebror Håkon døde. Foto: Frank Melhus/TV 2.
PREGET: Det er fortsatt vondt å snakke om dagen da lillebror Håkon døde. Foto: Frank Melhus/TV 2.

Trene, trene, trene

Dagene etter var kaotiske. I stedet for å være sammen med familien i sorgen, rømte Daniel bort fra alt det det vonde – og opp i hoppbakken. For å trene.

– Jeg husker jeg kjente litt på det de andre i familien kanskje synes det var dårlig av meg at jeg dro og trente, sier han.

Daniel var i treningsstudio eller i bakken. Han trente mer enn noen gang.

– Jeg trente for å prøve å få tankene vekk. Skihopping har alltid vært fristedet mitt. Når jeg trener så klarer jeg å legge vekk mer eller mindre alt annet.

STENGTE DET UTE: Daniel trente mer enn noen gang etter at broren døde for å holde de vonde tankene på avstand. Foto: Frank Melhus/TV 2.
STENGTE DET UTE: Daniel trente mer enn noen gang etter at broren døde for å holde de vonde tankene på avstand. Foto: Frank Melhus/TV 2.

Han forstod at det ikke var bra å stenge sorgen og de vonde tankene ute. Men han klarte ikke å forholde seg til det.

Ville ikke snakke

Bare en måned etter at lillebroren døde, dro Daniel på samling med hopplandslaget. Der fikk trenere og lagkamerater klar beskjed om at lillebrorens selvmord ikke var noe tema.

Daniel ville trene. Ikke snakke.

– Da jeg kom tilbake på samling, så sa jeg klart og tydelig fra om at dette her prater vi ikke om. Nå er vi på samling og da er vi her for å hoppe og trene.

– Du ville ikke prate om det?

– Nei. Jeg tok skylappene på, sier Daniel.

– Det var nok ikke lett for lagkameratene mine heller.

Treningen ble som en vegg mellom Daniel og virkeligheten.

– Det ble enda viktigere for meg å trene, sier Daniel.

– Jeg måtte det.

– Du måtte?

– Ja.

– Hvorfor måtte du det?

– Jeg hadde lyst til å hoppe bra for ham.

Unngikk Kongsberg

Lillebror Håkon bodde fortsatt i barndomshjemmet i Kongsberg da han døde. Etter begravelsen unngikk Daniel helt bevisst å reise dit.

UNNGIKK BARNDOMSHJEMMET: Daniel orket ikke dra hjem til Kongsberg etter brorens død. Foto: Frank Melhus/TV 2.
UNNGIKK BARNDOMSHJEMMET: Daniel orket ikke dra hjem til Kongsberg etter brorens død. Foto: Frank Melhus/TV 2.

– Jeg prøvde alt jeg kunne for å unngå det. For da må du jo innse at han ikke er der da, forklarer han.

– Du vet jo hva som har skjedd, men du greier ikke helt å skjønne det likevel. Så du forventer på en måte å møte han når du kommer hjem, men så er han ikke der. Det synes jeg var vondt. Det var veldig vondt.

Problemer

Lillebror Håkon hadde alltid slitt på skolen. ADHD gjorde det vanskelig å konsentrere seg om skolebøkene. Etter en kraftanstrengelse det siste året på ungdomsskolen, kom han likevel inn på toppidrettsgymnaset med skihopp i Drammen, samme skole som Daniel hadde gått på noen år tidligere.

SKOLEPROBLEMER: Håkon hadde helt fra 1. klasse hatt problemer med å konsentrere seg om bøkene på skolen. Foto: Privat.
SKOLEPROBLEMER: Håkon hadde helt fra 1. klasse hatt problemer med å konsentrere seg om bøkene på skolen. Foto: Privat.

Men han slet nesten umiddelbart med å henge med på det faglige på videregående, og droppet til slutt ut midtveis i det andre skoleåret.

Daniel tror det var et nederlag som var tøft for lillebroren.

– Om du hadde spurt Håkon selv, så hadde han nok sagt at det ikke var noe problem. Men selvfølgelig var det tungt.

Det siste halvåret han levde gikk Håkon stort sett hjemme. Han forsøkte å holde kontakten med hoppmiljøet ved å følge treningene til Kollenhopp i Oslo.

Daniel har i ettertid tenkt mye på at lillebroren endret seg litt i denne perioden.

– Det var jo litt flere tilfeller hvor han på en måte var irritert og sur da. At han hadde litt kortere lunte.

– Men du tenkte ikke at han var deprimert?

– Nei. Egentlig ikke.

HÅKON: Håkon hadde venner overalt forteller familien. Bildet er tatt ikke lenge før han døde. Foto: Privat.
HÅKON: Håkon hadde venner overalt forteller familien. Bildet er tatt ikke lenge før han døde. Foto: Privat.

Lillebror Håkon hadde ifølge Daniel venner overalt. Og han kunne snakke med folk fra alle miljøer.

– Hvis du møtte han så ville du sagt at han var en selvsikker fyr, sier Daniel.

Men;

– Han søkte aksept overalt og hele tiden.

Akkurat det har Daniel tenkt en god del på i tiden etterpå.

– For meg så kan jo det tyde på at han var veldig usikker på seg selv. «Er den jeg er nok?» Jeg tror kanskje han følte litt på det.

Daniel ser ned.

– Men det er sjelden bare én grunn til at man er såpass langt nede.

Sammenlignet

Ettersom de begge hoppet på ski og Daniel tidlig gjorde det bra på resultatlistene, var det uunngåelig at de to brødrene ble sammenlignet. Daniel har i ettertid tenkt en god del på hvordan dette opplevdes for lillebror Håkon.

– Han har jo sikkert fått høre mye «at han er broren til», ikke sant. I stedet for å bli kjent igjen som deg selv, sier Daniel stille.

– Det er jo ikke noe man får gjort på en måte da.

– Det høres ut som du har bebreidet deg selv?

– Ja.

Daniel innrømmer at et vanskelig og vondt spørsmål har dukket opp i hodet hans etter at Håkon valgte å ta sitt eget liv for to år siden.

– Hadde det vært bedre om jeg aldri hadde vært god i skihopping? spør han.

– Det får vi jo aldri svar på.

Brøt sammen

Tilbake til skiflygningsbakken i Oberstdorf 20. januar 2018.

Idet VM-seieren er et faktum og lagkameratene kommer for å hylle han kommer reaksjonen.

– Da jeg møter hele laget som kommer for å omfavne meg – da brøt jeg sammen, da klarte jeg ikke mer, sier Daniel.

OBERSTDORF: TV-seerne trodde tårene etter VM-gullet var gledestårer. Det var de ikke. Foto: NRK.
OBERSTDORF: TV-seerne trodde tårene etter VM-gullet var gledestårer. Det var de ikke. Foto: NRK.

Etter at han i måneder har holdt de vonde følelsene på avstand med trening og skihopp var det som om all sorgen, savnet og selvbebreidelsen skyllet over han.

– Da ble det for mye å skyve bort, sier Daniel.

– Ting jeg skulle ønske jeg hadde gjort annerledes. Ting jeg skulle sagt annerledes. Ting jeg skulle ønske jeg hadde sagt i det hele tatt.

Tilbake til Kongsberg

Tapet av Håkon gjør fortsatt vondt. Men nå, to år senere, har Daniel begynt å snakke om lillebroren igjen og dele minner.

– Jeg har begynt å nevne ting han gjorde, og å prate om han med andre, forteller han.

– Alle jeg kjenner synes jo Håkon var en fin fyr. Så alle har gode historier å komme med. Det er godt å høre andre sine historier med han, og å dele litt. Og begynne å jobbe med å innse virkeligheten.

Trenger du noen å snakke med?

Mental Helses hjelpetelefon: 116 123 (døgnåpent)

Kirkens SOS (hele døgnet) telefon 22 40 00 40

LEVE Landsforeningen for etterlatte ved selvmord Tar imot henvendelser på e-post: post@leve.no eller telefon 22 36 17 00 (hverdager 9-15)

Se «Vårt lille land» på TV 2 søndag kl. 22.15 eller på TV 2 Sumo

Lik TV 2 Nyhetene på Facebook