Sissel (53) spiste suppe i 26 år fordi hun var redd for å dø. Så møtte hun Ingvard (70)

Sissel (53) spiste suppe i 26 år fordi hun var redd for å dø. Så møtte hun Ingvard (70)
– Jeg ble veldig interessert, sier psykiater Ingvard Wilhelmsen (70), om det første møtet med Sissel.

Ingvard Wilhelmsen (70) sitter på det litt rotete kontoret sitt på Haraldsplass diakonale sykehus i Bergen.

Håret er blitt nesten like hvitt som legefrakken. Men selv om den litt atypiske psykiateren har passert 70 år jobber han fortsatt.

«Hypokonderlegen»

Wilhelmsen blir gjerne kalt «hypokonderlegen».

Og det er fra dette lille kontoret han driver sin såkalte «hypokonderklinikk», som han har drevet alene i over 20 år. Pasientene som henvises hit må ha utviklet sterkt helseangst og ha gått i terapi uten at de har blitt bedre.

«HYPOKONDERLEGEN»: Ingvard Wilhelmsen blir gjerne omtalt som «hypokonderlegen». Foto: Pål Schaatun/TV 2.
«HYPOKONDERLEGEN»: Ingvard Wilhelmsen blir gjerne omtalt som «hypokonderlegen». Foto: Pål Schaatun/TV 2.

Han har møtt og hjulpet utallige pasienter, men Sissel Monsen (53) er likevel noe for seg selv.

– Jeg liker jo folk som har hatt et problem lenge. Det ser jeg som en utfordring, sier Wilhelmsen.

I programmet «Vårt lille land» forteller Ingvard Wilhelmsen om møtet hans med Sissel.

Se «Vårt lille land» på TV 2 Sumo.

Sissel

Sissel Monsen tar i mot oss i en leilighet i Frekhaug noen mil utenfor Bergen. Det er ingenting som tyder på at livet hennes nærmest stod på vent i nesten tre tiår.

– I 26 år var jeg der, sier hun.

– Jeg spiste suppe i 26 år.

I dag ser hun det absurde i det.

– Jeg vet ikke om jeg skal le eller grine, smiler Sissel.

Men den gangen var det alvor.

Kjemperedd

Sissels problemer startet da hun en dag plutselig trodde hun var i livsfare. Hun følte at hun satte en bit av en hamburger i halsen, og at hun ble kvalt.

– Jeg ble kjemperedd. Jeg grein og hylte, minnes hun.

Sett utenfra virket hendelsen uskyldig. Men familien merket at Sissel endret atferd dramatisk etter hendelsen. Hun sluttet rett og slett å spise vanlig mat.

– Det kom gradvis. Først sluttet hun å spise kjøtt. Så sluttet hun å spise grønnsaker, forteller mamma Jorunn Taranger.

Til slutt ble det bare supper.

POSESUPPE: All mat måtte være flytende. Foro: Frank Melhus/TV 2.
POSESUPPE: All mat måtte være flytende. Foro: Frank Melhus/TV 2.

– Også begynte hun å sile suppene for å være sikker på at det ikke var noen klumper i den, sukker mamma.

Slik fortsatte det.

– Alt var flytende og gjennom silen for å være helt sikker på at det ikke var noe i som kunne stå fast i halsen.

Men hva var det du var redd for?

– Det var for å dø. Å bli kvalt.

– Så du var helt sikker på at hvis du spiste noe som ikke var silt, så kom du til å dø?

– Ja. Jeg var 110 prosent overbevist om det, sier Sissel.

– Hun ble jo tynnere og tynnere. Hun veide vare 42 kilo på det verste. Jeg var redd, sier mamma Jorunn.

TYNN: Sissel spiste kun suppe og ble tynnere og tynnere. Foto: Privat.
TYNN: Sissel spiste kun suppe og ble tynnere og tynnere. Foto: Privat.

Sissel ble tatt med på utallige legeundersøkelser. Det ble ikke påvist noe galt med halsen hennes.

Men det hjalp ikke. Sissel fortsatte å spise kun suppe.

Vil kontrollere døden

Psykiater Ingvard Wilhelmsen har spesialisert seg på mennesker som Sissel. Mennesker som tror de har en lidelse eller en sykdom de kommer til å dø av. Men som i virkeligheten ikke har det.

Dette er mennesker med helseangst. De som litt folkelig blir kalt hypokondere.

– Med en gang du blir så opptatt av helse og liv og død, at du prøver å kontrollere de ukontrollerbare tingene - da blir det et problem. Det fører ofte til veldig sterk angst, forklarer Wilhelmsen.

HYPOKONDERLEGEN: I 20 år har Ingvard Wilhelmsen har drevet sin egen «hypokonderklinikk». Foto: Frank Melhus/TV 2.
HYPOKONDERLEGEN: I 20 år har Ingvard Wilhelmsen har drevet sin egen «hypokonderklinikk». Foto: Frank Melhus/TV 2.

Han fortsetter.

– Du kan ikke kontrollere hvilke sykdommer du får og du kan ikke kontrollere døden, sier Wilhelmsen.

– Du behøver ikke å like å dø. Det spør gjerne hypokonderne om: Skal vi like å dø? Er det liksom livets høydepunkt? Det har ingenting med det å gjøre. Jeg tror det er helt normalt å ikke ville dø.

Ingvard Wilhelmsen smiler.

– Bare aksepter, legg deg flat og si jeg får ikke gjort noe med det.

Dårlige bein gir kred

Noe av det første pasientene oppdager i møte med Ingvard Wilhelmsen er at han har dårlige bein og nesten ikke kan gå. Han har levd halve livet med disse problemene, etter at han for 35 år siden fikk transvers myelitt – noe han selv kaller «en sjelden greie».

Men han bedyrer at han aldri har brukt særlig mye tid på å tenke over de dårlige beina.

– Det er mye du kan gjøre med dårlige ben, smiler Wilhelmsen.

KRED: Ingvard Wilhelmsen har dårlige bein og går med stokk. Han tror det gir han litt kred når han snakker til pasientene sine.
KRED: Ingvard Wilhelmsen har dårlige bein og går med stokk. Han tror det gir han litt kred når han snakker til pasientene sine.

Han humper seg inn på kontoret sitt med stokk i den ene hånden.

– Jeg bruker det ikke så mye i terapi. Men jeg har jo tenkt av og til at det kan gi litt kred, sier Wilhelmsen.

– Jeg mener at det jeg sier kan hvem som helst si. Det er kanskje lettere å ta imot budskapet ettersom jeg har et problem med beina selv. Men det burde ikke være slik. Man må jo kunne si ting som er sant selv om man går helt normalt, synes jeg da, ler han.

– Du kan ikke forlange at alle psykiatere skal halte.

«Det er ikke mer synd på deg enn på andre»

Lenge før Sissel Monsen møtte Ingvard Wilhelmsen var hun hun i terapi hos ulike psykologer og psykiatere. De forsøkte å finne årsaken til spiseproblemene, og Sissel fortalte mye om en vanskelig barndom der en voldelig far terroriserte familien.

ANGST: Sissel Monsen slet med angst i nesten 30 år. Foro: Frank Melhus/TV 2,
ANGST: Sissel Monsen slet med angst i nesten 30 år. Foro: Frank Melhus/TV 2,

– Og da fikk jeg beskjed om at: «Det er jo ikke rart at du er syk, med denne oppveksten», forteller Sissel.

Wilhelmsen mener det kan være problematisk om personer som går i terapi blir behandlet som et offer.

– Det og synes synd på folk, det kan vi lett gjøre hvis de har opplevd fæle ting. Men det hjelper jo ingen, sier Wilhelmsen.

– Jeg sier ikke at du skal glemme det som har skjedd. Men skal du virkelig bære det med deg videre i en offerrolle. For offerrollen, den har jo det ved seg at det blir et tilleggsproblem i tillegg til opprinnelig traume.

Wilhelmsen skrev for noen år siden en bok om fenomenet. Boken fikk den litt provoserende tittelen:

«Det er ikke mer synd på deg enn på andre.»

– Den tittelen kan jo være litt tøff. Du skulle jo ikke tro at noen kjøpte den boken, eller ga den i gave til jul, ler Wilhelmsen.

Så blir han mer alvorlig.

– Jeg forstår jo at det er varierende grad av synd på folk. Men det er bare det at denne offerrollen og selvmedlidenheten, er den positiv i livet ditt? spør han.

Innlagt

Sissel Monsens nærmeste merket at hun ble mer og mer krevende.

– Vi måtte legge opp livet etter Sissel. Vi kunne ikke reise bort noen plass. Hun måtte ha oss i nærheten, forteller mamma Jorunn.

– Hun var veldig egoistisk. Det var bare henne det handlet om. Hun hadde det selvsagt vanskelig, men det hadde jo resten av familien også.

INNLAGT: Familien måtte til slutt få Sissel innlagt på Sandviken psykiatriske sykehus. Foto: Privat.
INNLAGT: Familien måtte til slutt få Sissel innlagt på Sandviken psykiatriske sykehus. Foto: Privat.

I perioder måtte de få Sissel innlagt på Sandviken psykiatriske sykehus for å få en pause.

– Første gang jeg fikk henne lagt inn så lå jeg på sofaen i tre døgn. For da følte jeg at jeg var bare helt, helt, helt tom. Jeg var helt ferdig.

Møte med «hypokonderlegen»

Etter 25 år med kun suppe på menyen, kom Sissels nye fastlege med et forslag.

– Hun spurte meg om jeg hadde hørt om Ingvar Wilhelmsen. Hun forklarte det at han hadde en såkalt «hypokonderklinikk», forteller Sissel.

Sissels mor husker datterens reaksjon godt.

– Hun var skeptisk. For hun var jo ikke noe hypokonder, sier mamma Jorunn.

– Men hun gikk nå i hvert fall.

Sissels skepsis ble ikke mindre da hun kom inn på det beskjedne kontoret til Ingvar Wilhelmsen.

MAMMA: Jorunn Taranger brukte mange år av sitt liv for å forsøke å hjelpe datteren. Foto: Stian Servoss/TV 2
MAMMA: Jorunn Taranger brukte mange år av sitt liv for å forsøke å hjelpe datteren. Foto: Stian Servoss/TV 2

– Jeg fortalte om barndommen min, og de opplevelsene jeg har hatt. Slik som jeg alltid har gjort når jeg har gått i behandling. Men han stoppet meg ganske raskt, husker Sissel.

– Jeg vet ikke hvordan jeg ordla meg akkurat. Men det jeg vet at jeg pleier å tenke er at, hvis du har hatt en vanskelig barndom og oppvekst, da må vi hvert fall sørge for at du får et godt voksenliv, forklarer Wilhelmsen.

– Jeg visste at hun hadde gått utrolig mye i terapi, så jeg behøvde jo ikke bearbeide en eneste sak. Når du har gått så mye i terapi - så er det ingenting som er usagt når det gjelder den barndommen. Det er ikke det som ville løse noe som helst. Da hadde det vært løst for lenge siden.

«Hvem er du?»

Wilhelmsens avvisning kom bardust på Sissel.

– Jeg ble paff og tenkte: «Hva skjer nå? Hvem er du? Hvordan kan du hjelpe meg hvis du ikke vet?»

Wilhelmsen var mer interessert i at Sissel skulle forklare hvorfor hun mente at hun ikke kunne spise annet enn suppe.

– Det var jo ganske åpenbart at hun kunne ikke ha noen fysisk lidelse. Dette måtte være angst. Og angst det vet jeg at du kan gjøre noe med, sier Wilhelmsen.

Sissel var ikke i stand til å komme med en forklaring på suppespisingen som Wilhelmsen aksepterte.

– Det kom aldri noen sånne argumenter eller som gjorde at jeg kunne si at: «Åh, men da må du bare fortsette å spise suppe da». Tvert imot. Hun hadde ikke ett eneste godt argument, bortsett fra at hun var blitt redd en gang som ung. Og det kan da ikke være nok til å spise supper et helt liv.

Sissel ble sittende å nærmest måpe i stolen. Wilhelmsen fortsatte.

– Du kan ikke velge om det er trygt å spise eller ikke. For det er ikke 100 prosent trygt å spise. Folk kan jo sette kjøttbiter i luftrøret og dø. Men det skjer jo svært sjelden. Og de fleste går ikke rundt og tenker på det hele tiden.

Hjemmeleksen ble et forsøk på å spise.

– Skal du velge å tro at du er helt ok fysisk? Men du har en angst for å spise? For dersom du har en angst for å spise, så er det jo egentlig unødvendig å ikke spise. Da kan du jo egentlig bare spise akkurat hva du vil.

Sint

Da Sissel kom hjem etter møtet med «hypokonderlegen» var hun tydelig opprørt, minnes mamma Jorunn Taranger.

– Hun var veldig sint på ham. Han skjønte jo ingenting. Han hadde jo sagt at han ikke forstod hvorfor hun ikke kunne spise som vanlige folk. Det var bare å spise.

Etter først å ha vært rasende på den frekke «hypokonderlegen» var det likevel noe som begynte å endre seg i Sissel etter møtet.

– Det er veldig vanskelig for meg å forklare hva som skjedde, det er en ommøblering i hodet. For angsten er jo ikke noe logisk, sier Sissel.

Wilhelmsens tydelige budskap hadde nådd fram.

– Den måten han forklarte meg det på, den måten han møtte meg på og det at han stilte mer krav til meg, det gjorde at det skjedde et eller annet, forklarer hun.

– Det var et veldig spesielt øyeblikk faktisk. Det var sånn; «Hva skjedde nå?»

Snudde livet

Ikke lenge etter forsøkte Sissel å spise noe annet enn suppe. Det var tøft.

– Det var grusomt. Jeg har panikkanfall på panikkanfall. Men jeg hadde bestemt meg for at dette skal jeg prøve, sier Sissel.

– Og det snudde livet mitt.

For da hun møtte «hypokonderlege» Wilhelmsen for andre gang etter en måned hadde hun til og med spist raspeballer.

Wilhelmsen forklarer:

– Det er jo ikke noen som har angstlidelser fordi at de vil ha det. Det er bare noe man glir inn i fordi et eller annet skremmer livet av deg.. Men det er ikke så lett å gli ut av det, da må du velge deg ut av det. Da må du ta noen oppgjør og velge.

– Det er mange som sier: Ja, men hvis det tilsynelatende er så enkelt som du sier, at jeg bare kan velge. Hvorfor har jeg ikke gjort det før? Er jeg helt dum? Nei, du er ikke dum, men du er redd - du er livredd. Og det er noe helt annet å være dum enn livredd, sier Wilhelmsen.

Sissel hjelper andre

Sissel vært frisk i mange år. Nå prøver hun å hjelpe andre som sliter på samme måte som hun gjorde i over 20 år, som erfaringskonsulent.

– Jeg bruker mine erfaringer som jeg gjorde da jeg valgte å bli frisk. Jeg prøver å lære bort de verktøyene som trengs for å komme seg ut av det angsthelvete som utrolig mange er i. Flere av dem har blitt friske, forteller hun.

GOD STEMNING: I dag kan Ingvard Wilhelmsen og Sissel Monsen le av det. Etter deres første møte ble Sissel kjempesint. Foro: Pål Schaatun/TV 2.
GOD STEMNING: I dag kan Ingvard Wilhelmsen og Sissel Monsen le av det. Etter deres første møte ble Sissel kjempesint. Foro: Pål Schaatun/TV 2.

– Det gir veldig mye og jeg er sjeleglad for at jeg får den muligheten.

– Det å kunne bruke en så lang sykehistorie, til å hjelpe andre med lignende problemer, det er jo fantastisk, sier Ingvard Wilhelmsen.

Han smiler igjen.

– For når det var håp for Sissel – så er det håp for alle.

Lik TV 2 Nyhetene på Facebook