Psykolog: – Måtte be Angelica ta pauser så jeg ikke skulle kaste opp

– KAN DU TÅLE MEG?: Et overgrepsoffer vil ofte være redd for at ingen vil ha med dem å gjøre om de forteller historien sin. Første gang Angelica møtte psykolog Atle Austad, var hun fylt med skepsis.
– KAN DU TÅLE MEG?: Et overgrepsoffer vil ofte være redd for at ingen vil ha med dem å gjøre om de forteller historien sin. Første gang Angelica møtte psykolog Atle Austad, var hun fylt med skepsis. Foto: Frank Melhus/TV 2
Angelica Kjos' beskrivelser av det hun ble utsatt for i barndommen, ble til tider for sterkt for terapeuten hennes. Nå forteller de sammen hvordan 29-åringen ble i stand til å oppleve kjærlighet.

Hvor begynner man når man skal hjelpe et menneske som har vært utsatt for så grove overgrep at det ikke orker å leve lenger?

Psykolog Atle Austad er ingen lettvekter på jobb. I 25 år har han møtt overgrepsofre og noen av landets verste sexforbrytere om hverandre, men selv han ble rådvill da han møtte Angelica Kjos.

– Hun er uten tvil det mest traumatiserte mennesket jeg har truffet, forteller Austad om det første møtet med Angelica for snart 15 år siden.

I Vårt lille land-episoden «Et løfte til en fremmed» på TV 2 på søndag, fikk vi høre historien til Angelica Kjos, som etter en brutal oppvekst, fant en morsfigur i Frp-politiker, Kari Kjønaas Kjos.

Ved siden av Kari, har Angelica fått profesjonell hjelp av Atle Austad til å bearbeide traumer etter overgrep, for å gjøre henne i stand til å kunne dele nærhet og intimitet med en partner.

Terapien de har vært gjennom har vært krevende. Opplevelsen var så spesiell, at da de var ferdige, bestemte de seg for å dele det de har lært. Denne uken gir de derfor ut boka «Slipp meg fri!», der de lar andre få innblikk i forholdet og samtalene mellom psykolog og klient gjennom en tung terapiprosess som varte i nesten ti år.

ÅPNER TERAPIROMMET. Angelica Kjos og Atle Austad gir et unikt innblikk i forholdet mellom klient og terapeut i boka «Slipp meg fri!». Terapiprosessen var svært krevende og varte i ti år.
ÅPNER TERAPIROMMET. Angelica Kjos og Atle Austad gir et unikt innblikk i forholdet mellom klient og terapeut i boka «Slipp meg fri!». Terapiprosessen var svært krevende og varte i ti år. Foto: Jon Gustavsen

– Så skummel ut

15 år gamle Angelica var under barnevernets beskyttelse da hun møtte Atle første gang. Hun hadde kommet til Norge fra Irak som flyktning da hun var fire år. Hun beskriver hjemmet hun vokste opp i som ekstremt voldelig, og forteller at hun ble utsatt for grusomme overgrep og tortur av sin egen stefar, andre familiemedlemmer og folk i deres nettverk.

Da barnevernet til slutt grep inn var hun 11 år. Da hadde hun så store problemer at ingen lyktes særlig i å hjelpe den unge jenta.

Atle husker godt det første møtet.

– Det eneste som stod i hodet hennes var selvskading og rus. Likevel oppfattet jeg henne som svært intelligent med en enorm kraft i seg. Men når et menneske er så traumatisert som hun var, så får man lav funksjonsevne. Det kan folk misforstå med at man har manglende evner, sier han.

Og Angelica hadde møtt psykologer før. Flere ganger. Men denne gangen var det annerledes.

– Herregud, tenkte jeg da jeg så ham, forteller Angelica.

Han var en høy langhåret fyr med skjegg og tatoveringer. Hun husker at hun syntes han så farlig ut.

Hun hadde fått vite at han også jobbet med kriminelle som hadde forgrepet seg mot barn, blant andre Baneheia-drapsdømte Viggo Kristiansen. Angelica var veldig usikker på om hun ville klare å snakke med ham i det hele tatt.

– Jeg var redd for at han var en som ville ta overgriperne i forsvar, bakgrunnen hans tatt i betraktning, sier Angelica.

Prøvde å ta livet sitt som sjuåring

Arrene på kropp og sjel var dype og virket umulige å reparere. En av de groveste opplevelsene fra oppveksten var da hun ble skåret med kniv av stefaren. Hun var sju år. Like etter det prøvde hun å ta livet sitt for første gang.

Med alt hun hadde vært gjennom, var det få som trodde at den unge jenta noen gang skulle kunne leve et godt liv.

Da Angelica og Atle begynte å treffes, var hun også redd for at han ikke ville tåle historien hennes. At han ikke ville tåle henne.

– Jeg satte meg i stolen, fylt med skepsis. Alle instinktene mine fortalte meg at han kom til å svikte meg, slik som alle andre hadde gjort. Jeg var egentlig ikke klar for å prate om det vonde jeg opplevde eller hadde opplevd i livet. Selv ville jeg jo helst glemme, skriver Angelica i boken.

– Viktig å fortelle alt

Men Atle hadde tenkt å tåle. Han mener at noe av det viktigste når man skal hjelpe mennesker som har opplevd sterke traumer er å gå så detaljert inn i traumene som mulig. Slik kan et offer ta tilbake kontrollen over livet sitt.

– Det handler om å ta tilbake regien over seg selv og sitt eget liv og da må man konfrontere det man har vært gjennom, sier han.

– En som er utsatt for overgrep vil føle at de har blitt frarøvet en del av seg selv, sin kropp og seksualitet. Da må de klare å finne tilbake til den de egentlig skulle bli før det livet ble forkludret av overgriperen.

Skadet seg for å kjenne at hun var i live

Overgrepene fra stefaren hadde etterlatt Angelica med en følelse av nummenhet.

– Jeg klarte ikke å forholde meg til at jeg hadde et underliv. Og lidelsene jeg var blitt påført gjorde at jeg ikke lenger kjente min egen kropp.

Selvskadingen ble hennes måte å kjenne at hun var i live.

– Jeg ville få en bekreftelse på at jeg eksisterte og var fysisk i live, og det skjedde når jeg så blodet mitt renne nedover kroppen, eller når jeg kjente smerten etter å ha brent meg, forteller hun.

SKADET SEG SELV. Angelica skar seg med glass og kniver for å kjenne at hun var i live. Selvskadingen begynte da hun var bare sju år gammel.
SKADET SEG SELV. Angelica skar seg med glass og kniver for å kjenne at hun var i live. Selvskadingen begynte da hun var bare sju år gammel. Foto: Frank Melhus/Vårt lille land

– Språket mitt var ikke godt nok utviklet til å gjenkjenne og uttrykke det jeg følte. Jeg skadet ikke meg selv for å få oppmerksomhet, selv om mange oppfattet det slik. De ba meg slutte med det tullet.

Måtte kaste opp

Likevel, det var noe med Atle som gjorde at hun klarte å finne ordene, litt etter hvert.

– Han viste tidlig hva han følte, husker Angelica.

– Før jeg traff ham hadde jeg opplevd terapeuter som nøytrale eller nøkterne til det jeg fortalte. Det fikk meg til å føle at det jeg hadde vært gjennom var normalt. Det at Atle reagerte - noen ganger kraftig, på det jeg fortalte, var en bekreftelse på at det jeg hadde vært utsatt for var jævlig, forteller Angelica.

Som psykolog hadde Atle hørt det meste før. Likevel var noe av det Angelica fortalte så oppsiktsvekkende grusomt at han reagerte fysisk på det.

– Jeg husker spesielt en time hvor Angelica fortalte detaljer fra et overgrep som var så grotesk at jeg fikk behov for at hun skulle stoppe (...) Jeg hadde fysisk sterke brekningsfornemmelser og måtte gå på toalettet for å kaste opp, forteller han i boken.

Første steg: – Kan du tåle meg?

SKAM OG SELVFORAKT. Angelica trodde ikke noen ville orke å holde ut med henne med alt hun hadde i bagasjen.
SKAM OG SELVFORAKT. Angelica trodde ikke noen ville orke å holde ut med henne med alt hun hadde i bagasjen.

Hver gang ba han henne likevel fortsette, for noe av det viktigste for Atle som terapeut var å vise Angelica at han orket å forholde seg til henne og hennes historie.

Det beskriver han som det første viktige steget i å hjelpe et overgrepsoffer.

– Først vil de teste deg om du tåler å høre. Så kan neste steg være: ok, du tåler å høre, men blir du? Og så til slutt: kan du tåle meg om du hører hele historien min?

– Historien vil komme frem i små drypp. Idet man deler blir det lettere, men det tar tid å bygge tillit. Når Angelica stolte på at jeg orket å høre det hun fortalte, kunne vi komme et steg videre.

– Hva følte du underveis?

Neste steg i prosessen er å tørre å gå lenger inn i tematikken. Det er en stor jobb å avdekke nyanser i det som har skjedd, forklarer Atle.

– Man må bryte ned opplevelsen og finne ut- hva var det egentlig jeg følte underveis? Og så må man sortere: Hva var skrekk, hva var smerte, hva var godt?

Atle mener at det er viktig å få oversikt over opplevelsene man har hatt for å kunne forstå og anerkjenne hvordan man reagerte og gi aksept for at det er naturlig det man har følt.

– Angelica fikk jo ikke lov til å reagere av stefaren. Hun fikk ikke lov til å gråte eller reagere. Alle reaksjoner var feil. Hun trengte først å finne en følelse av verdi, ta regi over livet sitt og oppleve at hun kunne påvirke verden rundt. Først da kan man begynne med å oppdage sin egen seksualitet, finne ut hvordan overgrepene har påvirket den og jobbe med skammen.

Dusjet med undertøy på

I likhet med mange overgrepsofre hadde Angelica et svært anstrengt forhold til sin egen kropp.

– Jeg ville bare dusje med undertøy på for å slippe å forholde meg til kroppen min. Det var så mye skam knyttet til den at jeg orket ikke, forteller Angelica.

Atle sier det er helt vanlig hos de som er utsatt for overgrep.

– Ofte vil et overgrepsoffer ha et svært problematisk forhold til sitt eget kjønnsorgan. Det er noe skitten og vondt og kun forbundet med et annet menneskes overgrep, forteller Atle.

Da han følte hun var klar sendte han henne til gynekolog for å få oversikt over skadene på underlivet, slik at de kunne gå videre i behandlingen.

Konkrete øvelser

I begynnelsen opplevde hun det som svært vanskelig å bli kjent med egen kropp igjen.

– Jeg hadde stengt av kroppen min helt og skammen jeg kjente ved å utforske og bli kjent med følelsene i kroppen min, var veldig utfordrende. Jeg hadde aldri tillat meg ikke å kjenne etter. Tidlig i behandlingen tenkte jeg at dette kommer ikke til å gå uansett, at jeg var for ødelagt.

– Det er en langsom og gradvis prosess å finne ut av egen seksualitet, sier Atle. Det tar tid å erfare noe annet enn de opplevelsene man har hatt og man må gå mange runder for å endre kroppsopplevelser.

Angelica forklarer hvordan de jobbet med traumene hennes i trygge omgivelser.

– Atle lærte meg å bli kjent med pusten min og puste med magen. Øvelsene var helt konkrete. Han gikk nær meg til jeg sa stopp, så jeg skulle bli bevisst hvor grensene mine går. Han fikk meg til å tenke på hvordan berøring, eller visse handlinger kunne trigge meg negativt. Det er viktig å være klar over hva det er som gir negative assosiasjoner, så man kan jobbe med det eller kommunisere det i et forhold. Han sa at det kan være ting jeg aldri skal gjøre fordi det er forbundet med overgrepene, forteller Angelica.

–TOK TILBAKE LIVET. Angelica hadde behov for å fortelle sin overgriper at han ikke hadde eierskap til henne. Bare slik kunne hun kunne komme seg videre, mente hun.
–TOK TILBAKE LIVET. Angelica hadde behov for å fortelle sin overgriper at han ikke hadde eierskap til henne. Bare slik kunne hun kunne komme seg videre, mente hun.

Ville møte overgriperen

Angelica hadde tidlig en idé om at det var viktig for henne å konfrontere sin overgriper for å komme videre i livet. Hun ønsket å møte ham i fengselet.

På det punktet var hun og psykologen svært uenige.

– Jeg var ikke bare skeptisk til det, jeg var veldig negativ, sier Atle.

– Den gang var hun jo bare en ung jente på 16 år og med den makten han hadde hatt over henne og hans voldsomme kraft så tenkte jeg at det var en dårlig idé.

Den irakiske stefaren sonet på det tidspunktet en fengselsdom på åtte år for grove seksuelle overgrep og incest mot et annet mindreårig familiemedlem og for grov vold mot Angelica.

– Tiltalen om de seksuelle overgrepene mot Angelica var blitt henlagt fordi det ikke forelå bevis. Hun var 12 år da saken pågikk og Angelica hadde hadde fått beskjed om at hun ikke trengte å forklare seg i avhør, forteller advokaten hennes, Inger Lise Sætren.

Angelica overtalte likevel Atle om at hun ville møte stefaren i fengselet. Det var viktig for henne å ta fra ham følelsen av at han eide henne og hun ville gjerne ha med seg Atle i fengselet når hun skulle treffe ham.

Brukte rollespill

Atle gikk til slutt med på Angelicas ønske - på en betingelse; at de forberedte seg godt.

– Jeg har jo jobbet med den type menn og jeg visste hva som kunne komme, så vi la en strategi. Vi brukte rollespill der jeg sa ting som jeg antok kunne komme og spilte ut reaksjoner som hun kunne tenkes å få.

Angelica reagerte veldig på den ideen.

– Jeg syntes det var en syk ting og veldig skremmende i starten. Rollespillet vekket mange av de gamle følelsene og frykten i meg som stefaren min hadde skapt. Men jeg skjønte jo hvorfor vi gjorde det.

– Fikk voldsom reaksjon

Og da dagen endelig kom for å treffe stefaren var Angelica klar. I taxien på vei til fengselet var det stille mellom Atle og henne, og da de kom frem låste Angelica seg inn på toalettet og ble der lenge.

– Jeg fikk en voldsom reaksjon og måtte kaste opp. Etterpå la jeg meg på gulvet jeg på gulvet og ruset meg, Jeg ble der til jeg kjente effekten av tablettene. Til slutt måtte Atle banke på og hente meg ut.

– Det var ganske spesielt, forteller Atle. Jeg visste jo hvilket kaos hun hadde på innsiden, men da hun kom ut fra badet fremsto hun som rolig og fokusert.

Stefaren ble hentet ut og måtte sitte bak en glassvegg. Atle mente det var best at de var adskilt.

– Jeg husker da jeg så ham for første gang på lenge. Det var en sykt sterk følelse. Ansiktet hans og måten han så på meg på var akkurat det samme som før. Det var jeg ikke helt forberedt på.

– Men så kjente jeg at jeg ble rak i ryggen. At jeg ble selvsikker, jeg visste hva jeg måtte gjøre.

– Modig og rolig

Atle satt helt stille gjennom hele møtet.

– Hun var kjempemodig. Hun gjorde noe som jeg aldri har sett maken til. Hun viket ikke en millimeter, forteller han.

– Jeg fortalte ham stille og rolig at jeg ikke var hans datter lenger og hva hun mente om det han hadde gjort mot meg. At hans gud ikke ville godtatt at han misbrukte barn.

– Det var viktig for meg å si de ordene og gjøre det jeg gjorde så jeg ikke skulle bli sittende i en offerrolle overfor ham. At jeg fikk fortelle ham at skammen ikke lå hos meg, men hos ham. Jeg visste at jeg måtte gjøre dette for å komme meg videre, sier Angelica

– De aller fleste vil jo ikke forholde seg til sin overgriper, men hun skulle ta tilbake livet sitt. Og innrømmer at jeg tok feil. Det viste seg å være en positiv og viktig opplevelse for henne.

– Vendepunkt i livet

Da Angelica dro derfra viste hun stefaren fingeren og visste at hun aldri skulle se ham mer i sitt liv.

– Det var en enorm lettelse, jeg skjønte nesten ikke hva som skjedde, men det var et stort vendepunkt i livet mitt.

Det er tretten år siden nå. I dag har Angelica skapt sin egen familie og et nytt liv. Hun har vært kjæreste med Espen i fire år og sammen fikk de datteren Alma Eline i desember i fjor. Det er et liv hun aldri hadde sett for seg var mulig.

BLE MAMMA. Angelica trodde aldri hun skulle kunne oppleve nærhet etter den traumatiske barndommen. Nå har hun og samboeren Espen har vært sammen i fire år og i desember i fjor ble de foreldre til lille Alma Eline.
BLE MAMMA. Angelica trodde aldri hun skulle kunne oppleve nærhet etter den traumatiske barndommen. Nå har hun og samboeren Espen har vært sammen i fire år og i desember i fjor ble de foreldre til lille Alma Eline.

– Jeg så ikke for meg at jeg skulle kunne stole på en mann, og da jeg traff Espen brukte jeg veldig lang tid på å date ham. Det at han var så tålmodig var utrolig viktig for meg, det var avgjørende for at jeg har våget å stole på ham.

– Jeg føler han støtter meg uansett og at vi elsker hverandre, sier Angelica lykkelig.

Forventer kritikk

Angelica jobber i dag i barnevernet. Hun reiser rundt i landet og forteller sin historie. Det gir mening å bruke de dårlige erfaringene til å hjelpe andre.

– Jeg vet at det føles umulig for mange å skulle be om hjelp. Slik var det også for meg. Men nå vet jeg at det fins mange terapeuter der ute som står klare for å hjelpe. Mange tror sikkert at det er så ille at det ikke finnes håp. Derfor håper jeg at min historie kan bidra til håpet. Når jeg kunne klare det, så kan andre også klare det. Det er derfor vi ville dele denne historien.

Atle er enig, men tror at meningene i fagmiljøet vil være delte.

FAMILIE PÅ TRE. Angelica nyter livet som mamma og
FAMILIE PÅ TRE. Angelica nyter livet som mamma og Foto: Frank Melhus/Vårt lille land, TV 2

– Jeg forventer egentlig to typer tilbakemeldinger. Det er de som vil synes at denne åpenheten er bra. Så er de de andre- kanskje halvparten- som vil si at man i et profesjonelt forhold ikke skal vise hva man tenker og føler. For meg er ærlighet er viktig. Det var viktig å vise meg som et menneske, vise hva jeg følte og hvordan jeg reagerte på det hun fortalte. Det var en anerkjennelse av at det hun hadde opplevd var viktig, at hennes reaksjoner var forståelige. Slik bygges tillit, etter min mening, og jeg er ikke redd for å vise hva jeg føler. Hva er galt med det?

– Det viktigste denne boken kan bidra med er å gi håp til andre.

"Slipp meg fri!" av Angelica Kjos og Atle Austad kommer ut 6. november.

Trenger du hjelp?

Alarmtelefonen for barn og unge: 116 111

Støttesenter mot incest og seksuelle overgrep: 23 31 46 50

Hjelpetelefonen til Mental Helse: 116 123

Politiet: 112

Eller kontakt ditt lokale krisesenter

Lik TV 2 Nyhetene på Facebook