døden i dypet:

Mens den brennende atomubåten sank, møtte Viktor Gud på over 1000 meters dyp

Den var Sovjets stolthet. Titanubåten som kunne overleve atomkrig. Likevel gikk det grusomt galt en kald aprilmorgen i 1989 utenfor Bjørnøya.

Komsomolets var ubåten som ikke kunne synke. Da katastrofen likevel inntraff en vårdag utenfor norskekysten var mannskapet totalt uforberedt.

Sovjets vidundervåpen

Viktor husker det som om det var i går. Den dagen i 1984 da han fikk jobb om bord på Sovjetunionens mest avanserte krigsmaskin.

– Det gikk gjetord om denne ubåten. Den var den eneste av sitt slag, forteller Viktor mens han med blanke øyne stirrer på gamle fotografier i svart-hvitt.

Komsomolets var en 117 meter lang, kullsvart sylinder av rent titan – med egenskaper og våpen som ville endre maktbalansen på verdenshavene, håpet den sovjetiske ledelsen.

Ubåten, som i NATO-landene gikk under kodenavnet «Mike», hadde tatt 20 år å bygge og kostet tre ganger mer enn en ordinær ubåt. Dens viktigste fortrinn var at den kunne dykke dypere enn noen annen ubåt – mer enn 1000 meter under havet.

Den rekorden står fortsatt.

Ubåtens egenskaper ville komme godt med den dagen det ble krig mot amerikanerne, mente sovjetledelsen på midten av 1980-tallet.

USAs torpedoer virket nemlig ikke på større dyp enn 600 meter og ryktene ville derfor ha det til at Politbyrået ønsket å bruke Komsomolets som sitt siste skjulested på havets dyp den dagen både USA og Sovjet var blitt til rykende radioaktive ruiner.

SPESIELL: Komsomolets var eneste versjon av ubåttypen som i NATO gikk under kodenavnet "Mike". Foto: 333 Skvadron.
SPESIELL: Komsomolets var eneste versjon av ubåttypen som i NATO gikk under kodenavnet "Mike". Foto: 333 Skvadron.

Prestisjejobb

Men 21-årige Viktor hadde også en personlig motivasjon for å søke jobb på nettopp denne ubåten.

Tjenesten på Komsomolets ble ansett som så krevende, at hvis han holdt ut til han ble 33, kunne han pensjonere seg og selv velge hvor kona og han ville bosette seg i det vidstrakte sovjetiske imperiet. Dette var på den tiden regnet som nesten ufattelige frynsegoder i kommuniststaten.

– 28. februar 1989 dro vi ut på en seilas som skulle vare i tre måneder, minnes Viktor.

– Jeg tror det var en fredag. Dette var uvanlig siden vi sjøfolk er overtroiske og vet at man ikke skal gå på havet på en fredag.

PREGET: Viktor Slusarenko er fortsatt preget av opplevelsene utenfor norskekysten for 30 år siden. Foto: Aage Aune, TV2.
PREGET: Viktor Slusarenko er fortsatt preget av opplevelsene utenfor norskekysten for 30 år siden. Foto: Aage Aune, TV2.

Men når det gjaldt nettopp Komsomolets, førte ikke dette til protester.

– At noe skulle skje med ubåten var noe som aldri falt meg inn, fordi alle hadde forsikret oss om at denne ubåten kunne ikke synke.

Slurvet med sikkerheten

Besetningens tillit til den avanserte krigsmaskinen de hadde fått i oppdrag å håndtere, gjorde at man så gjennom fingrene med sikkerheten.

Redningsvester, for eksempel, skulle ikke ligge rundt slik at de var lett tilgjengelig, hadde båtsmannen bestemt. De skulle gjemmes bort, muligens fordi noen mente at også disse kunne bringe ulykke.

De to redningsflåtene, som i prinsippet kunne romme hele mannskapet på 69 hadde ingen fått opplæring i å bruke.

OPPSTILLING: Dette er det siste bildet av besetningen på Komsomolets, tatt bare fem dager før det skjebnesvangre toktet i 1989. Foto: Privat.
OPPSTILLING: Dette er det siste bildet av besetningen på Komsomolets, tatt bare fem dager før det skjebnesvangre toktet i 1989. Foto: Privat.

Video-overvåkningssystemet, som på den tiden var det ypperste av høyteknologi i kommuniststaten, skulle gjøre at kapteinen til enhver tid skulle kunne se at det ikke var tekniske problemer av noen art i ubåten.

Men systemet hadde aldri virket ordentlig, og ingen brydde seg om å reparere det.

– Båten var i virkeligheten full av konstruksjonsfeil og mangler, har Viktor skjønt i ettertid.

Men oppdraget gikk likevel bra. Så lenge det varte.

På TV 2 Sumo kan du nå se hele den utrolige historien om dramaet i norskehavet i dokumentaren Døden i dypet.

Katt og mus i Atlanteren

Typisk for den kalde krigen, så vel som i dag, hadde Komsomolets fått i oppgave å snike seg inn på ulike amerikanske fartøyer i Nord-Atlanteren.

– Dette kalles en katt- og muslek. De forsøkte å slippe unna. Vi fulgte etter, forteller Viktor.

Deres viktigste bytte så langt hadde vært en stor amerikansk atomubåt, fullastet med ballistiske missiler.

Så gode hadde de vært, at amerikanerne etter 18 timers forfølgelse hadde flyktet inn i norsk farvann for å slippe unna. Komsomolets fikk da en klapp på skulderen av marineledelsen hjemme, og ordre om å sette kurs østover mot Barentshavet.

DYBDEREKORD: Komsomolets regnes fortsatt som den ubåten i verden som har dykket dypest. Under et prøvedykk i 1984 stoppet dybdemåleren på 1020 meter. Foto: 333 Skvadron.
DYBDEREKORD: Komsomolets regnes fortsatt som den ubåten i verden som har dykket dypest. Under et prøvedykk i 1984 stoppet dybdemåleren på 1020 meter. Foto: 333 Skvadron.

På morgenen den 7. april 1989 befant ubåten seg 350 meter under vann, like sør for Bjørnøya. Ingen ting spesielt var på gang og Viktor hadde bestemt seg for å droppe frokosten og heller ta seg noen ekstra timer i køya. Det var da det fatale skjedde.

Alarmen går

– Havarialarmen gikk. I tillegg til sirenen, sa de på høyttaleren at det ikke var en øvelse, husker han.

Det trange metallrøret som var hans hjem ble omdannet til en bikube av hektisk aktivitet. Folk løp frem og tilbake for å komme seg på post, sirenen ulte, men ingen hadde panikk.

Da Viktor kom til broa, som for å melde seg til tjeneste, ga kapteinen ordre om å gå til overflaten.

Det var brutt ut brann helt akterut i sjuende seksjon.

Ingen visste omfanget og bare noen minutter senere skjønte alle at det var alvor. Flammene hadde spist seg gjennom isolasjonsmaterialet som beskyttet trykkluftsystemet.

– Trykkluften vi hadde ombord ble sprøytet inn i sjette og sjuende seksjon og ubåten ble til en glødende smelteovn. Temperaturen økte med mer enn 1000 grader. Skroget ble raskt fylt av giftig røyk.

Det fantes oksygenmasker ombord, men ikke nok til alle. Mesteparten av mannskapet ble beordret opp på dekk, men Viktor ble værende på broa sammen med kapteinen og de andre offiserene.

– En vegg av vann

Den ene ulykken fulgte den andre.

Atomreaktoren fikk ikke lenger kjøling, og stengte seg selv ned. Batteriene ga ikke nok strøm, og snart sluttet det elektriske systemet å virke.

Temperaturen bak i ubåten steg stadig, og til slutt klarte ikke titanskroget mer.

En flenge åpnet seg og sjøvann begynte å flomme inn.

Siden høyttalersystemet ikke virket, hørte ikke Viktor ordren om at alle måtte forlate skipet. Da han kikket opp leideren som gikk til dekk, hevet baugen seg og iskaldt sjøvann fosset inn mens akterstevnen sakte gled ned i det dype mørket.

– En vegg av vann trengte ned gjennom luken mot meg. I det øyeblikket forsto jeg at jeg kom til å dø.

Mens livet passerte revy og vannet steg, begynte 26-åringen å tenke på kona hjemme i Ukraina.

– Jeg tenkte at nå når jeg ble borte, kom hun sikkert til å gifte seg på nytt. Dette klarte jeg ikke tanken på. Derfor bestemte jeg meg for å holde ut og overleve.

Med ny energi og pågangsmot, kom Viktor til å tenke på at det kanskje fantes en vei ut. Komsomolets var utstyrt med en redningskapsel - en slags ubåt inne i ubåten, som kunne frigjøres fra moderskipet dersom man var fanget under vann, og det var dit han nå satte kursen så fort som han kunne.

Ubåten Komsomolets, slik den i dag ligger på 1700 meters dyp sør for Bjørnøya. Foto: Havforskningsinstituttet
Ubåten Komsomolets, slik den i dag ligger på 1700 meters dyp sør for Bjørnøya. Foto: Havforskningsinstituttet

Fanget i dypet

Til sin overraskelse fant han fire andre inne i kapselen, som heller ikke hadde rukket å komme seg ut før ubåten sank.

Mens de skalket lukene, hørte de hvordan ubåtskroget skrek og hylte under trykket fra vannet utenfor.

– Det var mer som et sammenhengende hyl til slutt, minnes Viktor. Nå hastet det med å koble redningskapselen fra ubåten, før den nådde bunnen.

Vel hadde Komsomolets dykket til 1000 meter før, men Viktor hadde sett av sjøkartene at det kunne være dobbelt så dypt på stedet der de nå befant seg.

Mekanismen som koblet kapselen løs lot til å ha kilt seg.

Snart ville de bli knust av det enorme trykket her nede i det mørke og kalde vannet.

– Jeg trøstet meg med at når trykket knuste oss, ville vi slippe å pines. Det ville gå fort. Det ville komme et smell, og det var det. Og straks etter hørte de et smell; en enorm eksplosjon nede fra dypet av ubåten under dem.

Viktor antok at det var noen av våpnene som gikk i lufta, eller kanskje batteriene i bunnen av båten.

Usynlig gift

Rystelsen var så kraftig at redningskapselen løsnet, og de skjønte at den var på vei opp.

Men nå truet en annen fare. Uten at de merket det, var kapselen blitt fylt av giftig og usynlig kullos fra brannen.

Viktor så at de fire skipskameratene rundt seg begynte å få rare blikk.

En besvimte, en annen sluttet å puste.

Det var da han fikk sin åpenbarelse.

– Jeg så en sky foran meg. En tykk sky der inne i kapselen, som straks etter forsvant. Så hørte jeg en stemme som sa: «Alle må ta på surstoffmasker».

HJELP FRA OVEN: Viktor er i dag overbevist om at det var Gud som viste seg for ham i redningskapselen. Foto: Fra dokumentaren Døden i dypet.
HJELP FRA OVEN: Viktor er i dag overbevist om at det var Gud som viste seg for ham i redningskapselen. Foto: Fra dokumentaren Døden i dypet.

Viktor gjorde som stemmen sa, men skjønte etterpå at ingen av de andre kunne ha kommet med advarselen.

De var allerede bevisstløse.

Det var Gud som talte til ham, forteller han, mens han brister i gråt.

– I Bibelen står det at Gud pleide å vise seg som en sky. Hadde jeg ikke sett denne skyen og hørt stemmen, hadde jeg aldri tatt på surstoffmasken.

Kjempet for livet i sjøen

Mens alt dette skjedde, hadde de øvrige besetningsmedlemmene måttet hoppe på sjøen.

Få hadde redningsvester, og ingen hadde visst hvordan de skulle utløse redningsflåtene.

Som ved et mirakel hadde en av flåtene som var plassert inne i ubåtens tårn likevel løst seg ut, men denne hadde havnet opp ned i den sterke vinden og var nå i ferd med å fylles med vann.

Desperat trådte de vannet mens de holdt seg fast i flåten og bet tennene sammen mot den lammende kulden. En etter en slapp de taket, etterhvert som de bukket under.

OVERLEVDE: 27 personer overlevde ubåtkatastrofen i Norskehavet. 42 mistet livet. Foto: 333 Skvadron.
OVERLEVDE: 27 personer overlevde ubåtkatastrofen i Norskehavet. 42 mistet livet. Foto: 333 Skvadron.

Da redningskapselen brøt overflaten, var det innvendige trykket så stort at luken i toppen eksploderte. Viktor ble slynget ut i det frådende havet.

Over bølgetoppene i det fjerne kunne han se de av skipskameratene som fortsatt var i live.

Han kunne høre dem synge ubåtens egen kampsang for å holde motet oppe:

Stå opp kamerater, alle på plass

Den siste parade er kommet.

Vårt mannskap vil aldri gi våpnene opp

Og vil aldri søke om nåde.

STOLTHET: De sovjetiske sjøfolkene hadde en stolt tradisjon, og var opplært til aldri å sende ut SOS hvis de kom i havsnød. De skulle heler gå ned med skipet enn å få hjelp fra fienden. Foto: Aage Aune, TV2.
STOLTHET: De sovjetiske sjøfolkene hadde en stolt tradisjon, og var opplært til aldri å sende ut SOS hvis de kom i havsnød. De skulle heler gå ned med skipet enn å få hjelp fra fienden. Foto: Aage Aune, TV2.

Hjelpen kommer

Igjen var han i en tilsynelatende håpløs situasjon.

Alene i vannet, som holdt to grader, uten annet å hjelpe seg med enn vrakgods som fløt rundt.

I luften over ham kretset et norsk Orion-fly, men maskinen kunne ikke lande på vann og hadde intet utstyr ombord for å hjelpe russerne.

Viktor husket at ryggen verket og at han ikke kunne føle beina sine. Kanskje hadde han fått dykkersyke under den ville ferden til overflaten.

Til slutt var det bare armene han kunne bruke for å holde seg flytende, mens kreftene stadig ebbet ut. I det øyeblikk så han en mast på horisonten.

En sovjetisk industritråler hadde fått ordre om å dra til havaristedet for full maskin, og nå var den fremme.

Da Viktor ble halt ombord i en lettbåt noen minutter senere skjønte han hvor heldig han hadde vært.

– Hadde ikke hjelpen kommet da, ville jeg nok ikke ha holdt ut mer enn 10 minutter til.

Faren ikke over

På vei hjem til Murmansk samme kveld, kunne ikke de 30 overlevende fatte at de hadde overlevd forliset, og de påfølgende 90 minuttene i det iskalde vannet.

Men det skulle straks vise seg at faren ikke var over. Etter å ha blitt varmet opp med suppe, tepper og russisk brandy bestemte tre av ubåtfolkene seg for å feire med en røyk på dekk.

– Ikke før hade de tatt sine første drag av sigarettene, før de falt om, forteller Viktor.

– Kroppene deres hadde ingen reserver igjen. Da de fikk i seg giftstoffene fra sigarettene, kollapset kroppen. Det var en idiotisk måte å dø på.

GODT BEVART: Havforskningsinstituttet gjennomførte i sommer en grundig kartlegging av tilstanden til vraket. Til tross for at det lekker radioaktivitet, er det ingen umiddelbar fare for livet i havet, mener forskerne. Foto: Havforskningsinstituttet.
GODT BEVART: Havforskningsinstituttet gjennomførte i sommer en grundig kartlegging av tilstanden til vraket. Til tross for at det lekker radioaktivitet, er det ingen umiddelbar fare for livet i havet, mener forskerne. Foto: Havforskningsinstituttet.

– Umulig å forklare

De neste ukene ble de 27 gjenværende ubåtfolkene grundig undersøkt av sovjetiske leger.

Ingen eksperter kunne gi en forklaring på hvordan det hadde vært mulig å overleve så lenge i vannet, som bare hadde holdt to grader.

Og Viktors forklaring om skyen i kapselen trodde de ikke på.

Selv er han i dag blitt dypt religiøs, og har flyttet hjem til sitt opprinnelige hjemland Ukraina.

Få, om noen andre på kloden kan skryte av å ha klart å redde seg ut fra et synkende vrak på over 1000 meters dyp – og deretter overleve nesten én time i iskaldt sjøvann.

Men i tillegg til hjelpen han mener han fikk fra oven er Viktor opptatt av å formidle at mye avhenger av en selv.

Det er mulig å overleve nesten alt, dersom man bare ikke gir opp og mister håpet, mener den pensjonerte sjømannen.

– Viljestyrken er det som betyr noe. Hvordan du ser på tilværelsen. Hvis du er innstilt på å overleve og ikke tenker på å dø, har du mye større sjans til å klare deg gjennom alt.

Lik TV 2 Nyhetene på Facebook