var øyenvitne til ubåtdrama:

– Bildene lar seg ikke viske ut

Stein Lihall var øyenvitne til at atomubåten Komsomolets sank i Barentshavet. Nå forteller han for første gang om inntrykkene fra dramaet.

Etter 50 år med kald krig og våpenkappløp var det våren 1989 så vidt begynt å bli tøvær mellom øst og vest.

Men i Barentshavet pågikk fortsatt daglig en farlig katt- og muslek mellom ubåter og fly fra NATO-landene og Sovjetunionen.

– Alt gikk til helvete

7. april 1989 var atomubåten Komsomolets ute på hemmelig oppdrag like sør for Svalbard.

K-278, som den også ble kalt, var Nordflåtens nyeste og aller mest hemmelige tilskudd.

Den var stillegående og rask, og hadde dobbelt titanforsterket skrog. Dette gjorde den i stand til å dykke til enorme havdyp. Rekorden så langt var over 1000 meter, dypere enn noen vestlig ubåt kunne gå på den tiden.

Denne dagen gled den stille gjennom vannet 380 meter under havoverflaten, i det noe gikk fryktelig galt.

– Vi fikk en kortslutning. Det var for mye oksygen i lufta og dermed gikk alt til helvete, forteller det tidligere besetningsmedlemmet Aleksander Kozjanov til TV 2.

Mareritt i dypet

En brann i neddykket tilstand er ubåtfolks største mareritt. Men det var akkurat det som inntraff ombord på K-278 denne formiddagen.

Giftig røyk og flammer spredte seg raskt gjennom det 110 meter lange skroget. Kapteinen ga til slutt ordre om å gå til overflaten.

Aleksander og resten av mannskapet fikk ordre om å hoppe på sjøen.

Ingen hadde overlevelsesdrakter, og mannskapet på 69 hadde bare én enslig redningsflåte på deling. I vannet lå temperaturen på 3-4 grader. Det var iskaldt, forteller Aleksander Kozjanov.

– Jeg husker at kulden brant på huden. Jeg kunne ikke føle beina mine. Og jeg visste at så langt nord kunne man overleve maks 10-15 minutter i vannet.

OVERLEVDE: Aleksander var en av 27 som overlevde ubåtbrannen i Barentshavet
OVERLEVDE: Aleksander var en av 27 som overlevde ubåtbrannen i Barentshavet Foto: Foto: Aage Aune

Desperat redningsinnsats

Mens ubåten langsomt begynte å synke, innså Aleksander at situasjonen var mer enn desperat. Den virket håpløs. Havaristedet rett sør for Bjørnøya lå 900 kilometer fra hjemmebasen på Kolahalvøya. Det ville ta 19 timer for redningsfartøyene å nå frem.

Det norske fastlandet var nærmere, men den russiske marineledelsen var for stolt til å be om hjelp derfra. Mannskapet på ubåten hadde ikke engang radioer som var i stand til å kommunisere med den vestlige redningstjenesten, forteller de overlevende.

Redningsflåten var alt for liten til å romme alle, og Aleksander måtte trå vannet mens han holdt seg fast i et tau på utsiden av flåten.

I lufta over seg hørte de plutselig lyden av et fly. Et norsk Orion overvåkingsfly hadde fanget opp at en sovjetisk ubåt var i trøbbel.

En av dem ombord, 29-åringen Stein Lihall, ble sjokkert over det han så.

VONDE MINNER: Stein Lihall bevitnet ubåtdramaet i Barentshavet for 30 år siden, og forteller nå for første gang sin historie til TV 2.
VONDE MINNER: Stein Lihall bevitnet ubåtdramaet i Barentshavet for 30 år siden, og forteller nå for første gang sin historie til TV 2. Foto: Aage Aune/TV 2

– Det jeg så var folk som klamret seg til flåten, mennesker som var i nød og som forsøkte å overleve. Det gjorde veldig inntrykk.

Hjelpeløse hjelpere

Orionflyet begynte å sirkle over havaristedet i lav høyde.

Lihalls jobb var å ta bilder av fartøyer og hendelser de observerte fra lufta, og fra sin plass like bak kapteinen knipset han i vei.

Men innvendig hadde han det vondt. Det var ingen ting de kunne gjøre for å hjelpe russerne som kjempet for livet i det iskalde vannet.

Nordmennene håpet likevel at deres tilstedeværelse i lufta ville gi russerne der nede en følelse av håp om at hjelpen var på vei.

– Jeg så ikke på dem som fiender eller folk man hadde et problem med. Det kunne like godt vært mine egne besetningsmedlemmer som lå i vannet. Det gjorde like mye inntrykk som om det hadde vært nordmenn som lå der, forteller Lihall til TV 2.

– Kamera ga meg en mulighet til å ha et filter. Det jeg så gjennom linsa ga meg litt mer distanse enn å se det med egne øyne.

Drepende kulde

To russiske overvåkningsfly var nå også kommet til området. Russerne forsøkte å kaste ned flere redningsflåter til sine skipbrudne kamerater, men den sterke vinden gjorde at gummiflåtene blåste bort og forsvant i det frådende havet.

Etterhvert som stadig flere livløse kropper ble å se på sjøen der nede, begynte Orion-maskinen å gå tom for drivstoff. Kapteinen bestemte at de skulle returnere til basen på Andøya.

Lihall og de de andre ombord var ikke særlig optimistiske når det gjaldt russernes sjanse til å overleve.

På turen hjem var alle sterkt preget og satt i egne tanker.

– Vi var stille. Det gjorde veldig inntrykk på alle som var ombord, forteller Lihall.

– Det var tungt å tenke på at de menneskene lå for døden. Og at det lå døde mennesker i vannet.

Lurte døden

Lihall og de andre bearbeidet aldri opplevelsene de hadde den dagen. Selv har han båret på minnene i 30 år uten å fortelle om dem.

– Bildene står der i hodet uansett. De lar seg ikke viske ut.

Det norske flymannskapet fikk heller aldri vite hvordan det gikk med russerne.

Men Aleksander Kozjanov og 26 andre klarte faktisk å lure døden den dagen. Uten overlevelsesdrakter klarte de seg i det iskalde vannet i over halvannen time. Da kom en russisk tråler endelig frem til havaristedet.

Kozjanov vet selv ikke hvordan dette var mulig.

– Men her står jeg. Jeg tenkte hele tiden på at jeg bare måtte overleve.

– Hvorfor det?

– Fordi jeg hadde en liten sønn hjemme på fem år. I dag er jeg bestefar og i høst skal jeg få enda et barnebarn, forteller han rørt mens han minnes de 42 kollegene som aldri kom tilbake.

– De var unge, friske og velutdannede menn. Det er sørgelig. Men jeg er glad for at jeg og mange andre overlevde.

Norsk ekspedisjon

30 år etter Komsomolets-ulykken setter Havforskningsinstituttet ut på en større ekspedisjon til området der Komsomolets sank.

Ombord på ubåten fins fortsatt en atomreaktor og to atomtorpedoer som lekker radioaktivitet ut i havet.

Årets ekspedisjon blir den mest omfattende kartleggingen av miljøfaren fra ubåten noen sinne. Blant annet skal en norsk-konstruert miniubåt ta høyoppløselige videobilder av vraket.

Mange av de overlevende og pårørende håper Komsomolets en dag blir hevet, slik at de kanskje kan få svar på hva som gikk galt.

– Det er viktig å minnes katastrofen slik at det ikke skjer på nytt. Slik at vi lærer av våre feil, sier flaggkommandør Boris Koljada, som var høyeste offiser ombord.

Men 30 etter Komsomolets har den russiske marinen fortsatt en sikkerhetskultur som fører til ulykker.

Senest denne uken omkom 14 russiske sjøfolk da en annen atomubåt begynte å brenne utenfor Kolahalvøya.

Lik TV 2 Nyhetene på Facebook