Jan (67) mislikte homofile. Så fant han et brev fra sønnen på kjøkkenbordet

BREVET: For 20 år siden fikk Jan Øyan (67) et brev fra sønnen. Foto: Frank Melhus/TV 2.
BREVET: For 20 år siden fikk Jan Øyan (67) et brev fra sønnen. Foto: Frank Melhus/TV 2.
– Det kom som lyn fra klar himmel, forteller Jan Øyan (67) om brevet fra sønnen.

Selv om det er mange år siden, er det vanskelig for Jan Øyan (67) å snakke om.

En morgen i 07-tiden, for 20 år siden, kom han inn på kjøkkenet sitt. På bordet lå det et brev. «Til mamma og pappa» stod det på konvolutten.

Jan så med en gang at det var sønnen Jon Reidars håndskrift.

Hjemmet deres ligger ytterst i havgapet på Trøndelagskysten.

I den lille bygda Moltua i Snillfjord kommune er det bare rundt 20 fastboende – og det er langt mellom husene.

Jan Øyan tenkte aldri på at sønnen kunne være annerledes da han var liten.

– Han virket som en helt vanlig guttunge, det må jeg si.

Livredd

I dag er Jon Reidar Øyan (38) en erfaren politiker i Arbeiderpartiet og nyvalgt representant i bystyret i Oslo. Da han begynte på skolen, oppdaget han at han skilte seg litt ut fra de andre guttene.

– Jeg husker at vi drev og løp etter jentene, og jentene løp etter guttene. Jeg løp jo jeg også, men jeg skjønte ikke helt hvorfor jeg skulle drive og springe etter de jentene, forteller Jon Reidar.

Den gangen var han en usikker gutt som var livredd for hva som ville skje nå som hemmeligheten hans var avslørt.

I programmet «Vårt lille land» på TV 2 forteller han om redselen han følte på da brevet var levert til faren.

– Jeg tenkte at jeg kommer til å miste vennene mine, jeg kommer til å miste familien min, jeg kommer til å miste alle da som betyr noe for meg.

BARNDOMSHJEMMET: Hjemgården ligger i Snillfjord kommune på kysten av Trøndelag. Foto: Frank Melhus/TV 2.
BARNDOMSHJEMMET: Hjemgården ligger i Snillfjord kommune på kysten av Trøndelag. Foto: Frank Melhus/TV 2.

Skam

Han oppdaget etter hvert at han rett og slett var mer interessert i gutter enn jenter.

– Jeg var jo veldig usikker. Og så følte jeg en helt enorm skam, knyttet til at jeg hadde de følelsene. Jeg ville bare at de følelsene skulle gå bort. Hva skal til for at de skal gå bort?

På dette tidspunktet skjønte Jon Reidar ikke helt hva dette var.

USIKKER: Jon Reidar som usikker konfirmant. Foto: Privat.
USIKKER: Jon Reidar som usikker konfirmant. Foto: Privat.

– Det var jo ingen homofile rollemodeller som var så kjent at de nådde gjennom til en guttunge på 15 år i Snillfjorden, sier han.

«Jeg elsker hvem jeg vil»

En dokumentarfilm på NRK skulle gjøre at Jon Reidars liv ble totalt forandret i løpet av et øyeblikk. Dokumentaren het «Jeg elsker hvem jeg vil» og fortalte historien til flere unge homofile.

– I løpet av den dokumentaren skjønte jeg at det jeg har følt som er feil, det heter «homo».

– Jeg følte en sånn lettelse da jeg satt der i sofaen og så at her er det andre mennesker som lever helt fint med det å være annerledes.

Pappa Jan sitter i det andre hjørnet av sofaen. Han ser også på tv. Reaksjonen hans lar ikke vente på seg særlig lenge.

– I et øyeblikk var det to gutter som kysset hverandre på tv-skjermen.

Og da bryter han ut: «Æsj! Så jævlig! Fy faen.»

«JEG ELSKER HVEM JEG VIL»: Dokumentarfilmen ga Jon Reidar tro på et liv som homofil. Foto: Frank Melhus/TV 2.
«JEG ELSKER HVEM JEG VIL»: Dokumentarfilmen ga Jon Reidar tro på et liv som homofil. Foto: Frank Melhus/TV 2.

– Det var akkurat som om noen slo en knyttneve i magen på meg. For da skjønte jeg jo at det her kan jeg aldri si til en levende sjel.

Ingen homofile

I lille Snillfjord var det ingen som var åpent homofile på denne tiden.

– De som var sånn de holdt det vel for seg selv. De visste jo at vi aksepterte det ikke, sier Jan.

– Vi likte det ikke, vi gjorde ikke det, sukker han.

– Han brukte å si at hvis man ikke har lyst til kvinnfolk, da måtte man gå til doktoren, sier mamma Mary Øyan.

Aversjon

Hjemme på gården kunne unge Jon Reidar høre svært grove karakteristikker i omtalen av homofile.

FORTVILELSE: Jon Reidar følte mye fortvilelse i denne perioden. Foto: Frank Melhus/TV 2.
FORTVILELSE: Jon Reidar følte mye fortvilelse i denne perioden. Foto: Frank Melhus/TV 2.

– Jeg tolket jo at han følte en aversjon mot homofile. At dette var noe han ikke aksepterte. At dette ikke var greit. Og da tenkte jeg jo at da synes han jo det er enda mindre greit, hvis sønnen sin er det, sier Jon Reidar.

– Det var mye fortvilelse. En følelse av å være mislykket. Jeg tenkte mye på hvordan det skulle gå.

Jon Reidar begynte så på videregående skole og bodde de neste årene på hybel.

Linda

I klassen på videregående treffer han en jente i klassen, Linda, som er lesbisk.

På kort tid blir de to gode venner.

På hybelen etter flere glass rødvin blir Linda det første mennesket Jon Reidar deler sin store hemmelighet med.

GODE VENNER: På Orkdal videregående skole traff Jon Reidar sin gode venninne Linda. Foto: Privat.
GODE VENNER: På Orkdal videregående skole traff Jon Reidar sin gode venninne Linda. Foto: Privat.

Med hjelp og støtte fra sin nye venninne bestemmer han seg for at han på et tidspunkt må fortelle det til foreldrene.

Tre år etter at han og faren satt sammen i sofaen og så dokumentaren på tv bestemmer han seg for å skrive et brev til foreldrene.

– Jeg vet ikke om det var noe sånn en utløsende faktor for at det ble brev.

Men det var veldig mange følelser og tanker som jeg hadde behov for å utbrodere da.

Brevet

Det er vanskelig å finne de riktige ordene. Skrivingen av brevet tar flere måneder. Det er blitt slutten av september når han bestemmer seg for at han ikke kan utsette det lenger. Jon Reidar reiser hjem på helgebesøk. Hjemme på gården er de iferd med å høste inn, og bladene på trærne er i ferd med å gulne.

Tidlig mandag morgen står Jon Reidar grytidlig. Han legger igjen brevet på kjøkkenbordet og drar til skolen.

(Les hele Jon Reidars brev til foreldrene her – link)

LES HELE JON REIDARS BREV TIL FORELDRENE

Hvorfor akkurat meg?

Dere har sikkert mange ganger tenkt dere spørsmålet:

«Hvorfor har Jon Reidar aldri hatt dame over lengre tid?»

Egentlig er dette spørsmålet en like stor gåte for meg som for dere. Det handler om følelser … Følelser som kommer fra hjertet og som jeg ikke har styring over selv. Følelser som jeg i mange år har fornektet, følelser som jeg etter beste evne har prøvd og fortrengt ...

Hvorfor så enkelt, men likevel så JÆVLIG vanskelig? Tankene slår salto i hodet mitt. Hadde det vært opp til meg hadde jeg selvsagt vært sammen med en jente nå! Det ville vært helt fantastisk, det hadde vært det desidert enkleste. Og det har vært mitt høyeste ønske i mange år!! Men «dessverre» sier hjertet mitt at jeg liker gutter bedre enn jenter.

Jeg har gått gjennom en jævlig prosess for å innrømme dette overfor meg selv, så jeg har meget stor forståelse for at dere også trenger tid til å forstå ... Kanskje klarer dere å akseptere der etter hvert? Håper det.

For selv om jeg «dessverre» liker gutter bedre enn jenter, er jeg akkurat den samme gutten som dere ble kjent med før dette brevet. Jon Reidar vil alltid være Jon Reidar. At dere ble litt skuffet nå forstår jeg godt, jeg er skuffet selv også!!

Hvorfor i helvete liker jeg gutter bedre enn jenter? Hvorfor akkurat meg ... ?

Jeg hater å innrømme det. Men tårene strømmer nedover kinnene på meg nå. Føler meg mislykket. Jeg gråter for meg selv, men også på deres vegne … For å si det rett ut. Tankemessig har jeg gått igjennom et helvete den siste tiden, og du verden jeg har vært langt nede … Kanskje uten at dere har merket det. Skal innrømme at jeg har oppført meg som en dritt. Har vært sur og gretten for ingenting. Må ta pause nå pga at jeg bryter sammen i gråt ...

Hadde jeg kunne valgt selv hadde jeg naturligvis vært 100% hetero. Men jeg kan dessverre ikke velge selv. Følelser styres som kjent av hjerter. I flere år klamret jeg meg fast til håpet om at mine følelser overfor andre gutter bare var en fase i livet mitt, og at jeg ville bli kvitt «faenskapet».

Jeg prøvde mitt ytterste å bli glad i en jente, men det viste seg at følelsene var sterkere overfor en gutt. Dere aner ikke hvor mange ganger jeg har hatet meg selv for akkurat dette.

Det verste med å innrømme dette er all feiloppfatningen folk har om personer som liker personer av sitt eget kjønn. Mange tror at det kun handler om sex, og at de liker absolutt alt og alle uansett alder og utseende.

DET ER SKAMMELIG FEIL!!!

Som hos alle andre er utseende og personlighet avgjørende når det gjelder å forelske seg og bli glad i en person. På grunn av uvitenhet ser man for seg det verste når man tenker på to gutter sammen, men jeg kan skrive under på at det er mange myter og feiloppfatninger ute og går!! Selvfølgelig ergrer det meg grenseløst at akkurat jeg skulle like gutter bedre enn jenter, men jeg må bare godta at jeg gjør det.

Alt dette har fått meg til å analysere meg selv: «Vil jeg basere livet mitt på en løgn, eller vil jeg være 100 % ærlig overfor dere og håpe at dere vil akseptere meg». Jeg valgte det siste, så derfor dette brevet. Livet skal visst ikke være enkelt …

Jeg vet at det kommer til å bli en tøff tid for oss alle en stund etter dette. Det er vel derfor jeg også har holdt dette skjult, slik at dere ikke skulle få det vanskelig. Men jeg fant etter hvert ut at jeg er for glad i dere til at jeg til stadighet skal gå og lyve overfor dere. Dessuten tar det på å gå rundt og til stadighet være redd for å bli «avslørt».

Det blir vanskelig for dere mamma og pappa. Mange av de dere kjenner hater sikkert alt som har med homofili å gjøre og synes sikkert det er helt på tryne at to av samme kjønn kan like hverandre. Jeg skjønner også den. Men alle er jo redde for ting som er ukjent, og for ting som man ikke har kunnskap om og erfaring med. Når det tok meg mange år å innrømme det overfor meg selv, kan man ikke vente at andre skal forstå dette over natta. (Dessuten trenger ikke alle å vite om dette på ei stund – det prater vi om senere!)

Det vil ta tid før dere klarer å innrømme at dere har en sønn som er homo. Men etter en stund håper jeg at dere kan bli glad i meg igjen. Bare ta dere den tiden dere trenger! Etter hvert håper jeg dere klarer å se at jeg er akkurat den samme gutten! En gutt som er glad i sine foreldre, og som nå tar til tårene igjen pga at jeg vet hvor vanskelig dette må være for dere … Men ikke legg noe skyld på dere selv. Homofil er ikke noe man blir, men noe man er.

Det blir sikkert vanskelig for mange andre som står meg nær også. Og det blir kanskje vanskelig for meg selv, både på skolen, senere i jobbsammenheng og i andre sammenhenger. Jeg vil nok en gang understreke at dette ikke er noe jeg har valgt! Men jeg har valgt å følge følelsene mine, som styres fra hjertet. For jeg vil ikke basere livet mitt på en løgn.

Dette er ingen enkel innrømmelse. Men jeg er klar for å takle denne «utfordringen», selv om det naturligvis kommer til å bli vanskelige perioder noen ganger. Men «That`s life»!

Jeg vet at mange setter pris på meg, jeg vet at mange er glad i meg, og jeg vet at mange har mye fint å si om meg. Fremtida får vise om de virkelig er glade i meg, og om de virkelig mener det de har sagt. En ting er i hvert fall sikkert: Jeg vil alltid være den samme gutten uansett om folk snur ryggen til meg, eller har forståelse for min situasjon.

Kanskje mister jeg noen venner og bekjentskaper pga dette, men det er jeg eventuelt forberedt på. Hvis jeg gjør det, sier det mer om dem enn om meg. Jeg vil naturligvis bli såret om jeg gjør det, men livet er ikke alltid like lett!

Selv om det for meg følelsesmessig har vært en stor påkjenning å skrive dette brevet, sitter jeg også med en god følelse. Endelig har jeg klart og stukket hull på ballongen som har vokst seg større og større den siste tiden. Noe blir sikkert vanskeligere, men mye vil nok bli enklere.

Tror nok at dere har hatt en følelse og mistanke om dette, men dere har vel vært like redde som meg for å komme inn på det … Verden blir ikke snudd opp ned fordi om jeg liker personer av mitt eget kjønn. Hverdagen blir forhåpentligvis den samme …

Vit at jeg setter pris på dere, og at jeg er glad i dere!

Klem fra Jon Reidar!

PS. Les gjerne brevet en gang til! Etterpå vil jeg gjerne ha det tilbake.

Håper dere kan ringe meg først, hvis dere vil det igjen da … Jeg takler ikke å ringe dere.

Litt over klokka sju står pappa Jan opp som vanlig. Da han kommer inn på kjøkkenet er brevet første han legger merke til. «Til mamma og pappa» står det på konvolutten. Han ser med en gang at det er sønnens håndskrift. Jan kjenner på en uro i det han åpner konvolutten og leser de mange sidene med sønnens innerste tanker.

– Jeg fant jo fort ut hva det handlet om, så jeg bladde raskt gjennom for å se hva konklusjonen hans var - at han ikke hadde noen selvmordstanker, sier Jan.

Etter å ha lest brevet en gang gikk han opp til kona Mary for å fortelle om brevet.

– Hun ble jo også skremt. Men så sa jeg jo at han er jo bare.. homofil da, sier pappa Jan.

STERKT: – Det var sterkt å lese brevet, sier mamma Mary Øyan. Foto: Frank Melhus/TV 2.
STERKT: – Det var sterkt å lese brevet, sier mamma Mary Øyan. Foto: Frank Melhus/TV 2.

– Det var sterkt å lese, sier Mary.

– Jeg tenkte på at han hadde holdt dette for seg selv i så lang tid og at jeg ikke hadde fått lov til å hjelpe han, sier hun mens tårene renner.

Pappa Jan er også tydelig preget.

– Jeg tenker på hvordan han har hatt det og at jeg har vært så ufin som jeg har vært, sier Jan.

– Jeg skjønte jo det at det plaget han sånn som jeg har oppført meg tidligere.

PREGET: Jan Øyan skjønte at han hadde såret sønnen. Foto: Frank Melhus/TV 2.
PREGET: Jan Øyan skjønte at han hadde såret sønnen. Foto: Frank Melhus/TV 2.

– Beklager

Jon Reidar kommer aldri til å glemme øyeblikket da foreldrenes bil kjører inn på gårdsplassen utenfor hybelen.

– Fattern står med armene i kors ved siden av bilen og ser på meg når jeg kommer gående. Så gir han meg en kjempestor bamseklem, som bare en far kan gjøre.

Og så sier han:

«Jeg beklager hvis jeg har sagt noen ting i oppveksten som har såret deg», forteller Jon Reidar.

Pride

20 år etterpå har Jan fortsatt dårlig samvittighet for alle de stygge kommentarene han har kommet med mot homofile tidligere.

STOLT PAPPA: – Jeg har lært og er et bedre menneske, sier Jan Øyan. Foto: Frank Melhus/TV 2.
STOLT PAPPA: – Jeg har lært og er et bedre menneske, sier Jan Øyan. Foto: Frank Melhus/TV 2.

– Det er jo uvitenhet. Når du ikke har det nære innpå deg, så setter du deg ikke inn i situasjonene kanskje. Og det er jo jæklig dumt da når det er menneskelige følelser du holder på å tråkke over.

– Så jeg har lært mye og mener selv jeg har blitt en mye finere person overfor alle grupper og folk da, og hvordan de er da, sier Jan.

Noen å snakke med? Ring Ungdomstelefonen 400 00 777

Se VÅRT LILLE LAND på TV 2 søndager kl. 22.15 eller på TV 2 Sumo.

Lik TV 2 Nyhetene på Facebook