Drakk to flasker med cava hver dag:

«Ida» (33): – Det var ikke før vi slo opp at jeg skjønte at jeg var problemet

«Ida» er 33 år gammel. I tillegg til å jobbe fulltid, er hun også fulltidsstudent. Som 14-åring smakte hun på alkohol, og som 16-åring drakk hun seg full for første gang. Plutselig mistet hun kontrollen.
«Ida» er 33 år gammel. I tillegg til å jobbe fulltid, er hun også fulltidsstudent. Som 14-åring smakte hun på alkohol, og som 16-åring drakk hun seg full for første gang. Plutselig mistet hun kontrollen. Foto: Colourbox
Hver tiende nordmann er en storforbruker av alkohol. TV 2 har møtt to personer som begge mistet kontrollen over sitt eget liv.

I 2016 ble det registrert 336 alkoholutløste dødsfall i Norge, ifølge Folkehelseinstituttet.

«Lars» og «Ida» var farlig nær å havne i denne statistikken.

«Lars» er 44 år gammel. Han har to barn, samboer og en bra jobb.

«Ida» er 33 år gammel. I tillegg til å jobbe fulltid, er hun også fulltidsstudent.

De har begge svært travle dager. Men flere ganger i uken tar de seg tid til og møtes i en kjeller i Oslo. Her holder nemlig «Primary Purpose» til. En gruppe for Anonyme Alkoholikere.

TV 2 møter dem begge en mandag i desember. Ukens første møte er nettopp ferdig.

Drepte tankevirksomheten

«Lars» vokste opp med en far som var alkoholiker. Han beskriver en oppvekst som var preget av usikkerhet, frykt og vold. Han visste aldri hva dagene kom til å bringe - om det ble himmelen eller helvete idet han kom hjem fra skolen.

Første gang «Lars» drakk seg full var han 14 år. Han forteller at han ble dårlig av alkohol og at hans prefererte rusmiddel ble hasj i en alder av 16 år. Likevel er han ikke i tvil om at han er en alkoholiker. For hver gang han drakk, klarte han ikke å stoppe. Han forteller at drikkingen var hans måte å drepe tankevirksomheten på.

– Jeg slapp å tenke og gnage på ting. Jeg slapp den konstante følelsen at jeg ikke var bra nok, forteller han til TV 2.

Rusproblemet til «Lars» bygde seg opp over tid. Han etablerte seg en familie og han hadde alltid hatt en bra jobb. Han aldri var ruset på jobben, for han kunne klare hva som helst på dagen, så lenge han fikk sin lille lomme på kvelden.

44-åringen levde et dobbeltliv i nærmere ti år før han omsider oppsøkte hjelp.

– Jeg innså at jeg hadde et problem lenge før jeg oppsøkte hjelp, men det er så mye skam knyttet til det. Jeg prøvde å slutte mange ganger, og jeg visste at det jeg holdt på med ikke var bra for hverken meg selv eller de rundt meg, sier han og fortsetter:

– Det er ikke et problem da det starter, for da er det en løsning. Men til slutt blir løsningen et problem. For meg endte det med at jeg var konstant redd. Så kom det til et punkt hvor jeg sa til samboeren min at jeg trengte hjelp. Jeg ga opp.

Utilpass

Også «Ida» har en lignende historie som «Lars». Hun er alenebarn og vokste opp med en mor som var emosjonelt utilgjengelig. Hun forteller at de ikke hadde mye familie, og hun følte seg mye ensom.

– Jeg husker at jeg følte meg utilpass som liten. Da jeg var tolv år husker jeg at jeg tenkte at det var noe galt med meg. Jeg sa til mamma at jeg ikke følte meg bra og at jeg trengte å snakke med en psykolog. Men det ble nedstemt, for hun mente at det bare var gale folk som snakket med psykologer, og at vi var normale, sier hun.

«Ida» forteller at hun alltid har vært en ressurssterk jente. Hun gjorde det bra på skolen og hadde mange venner. På ungdomsskolen hang hun både med de skoleflinke og de som stjal i butikker og dopet seg ned. Hun følte seg ikke hjemme noen av stedene.

Som 14-åring smakte hun på alkohol, og som 16-åring drakk hun seg full for første gang, slik som veldig mange andre gjør i den alderen. Hun forteller at alkoholen ikke var et problem, men at hun følte at hun var problemet.

I ungdomsårene slet hun med å håndtere følelsene sine, og oppsøkte derfor ulike metoder for å takle dette på. I perioder sluttet hun derfor å spise og i andre perioder ble alkohol løsningen.

Men det var først i midten av 20-årene at hun innså at disse løsningene hadde utviklet seg til å bli et problem.

– Jeg var sammen med en person som alltid drakk mer enn det jeg gjorde, så jeg endte alltid opp med å ta vare på personen. Det var ikke før vi slo opp, og jeg satt i leiligheten min alene og åpnet cavaflaske nummer to for kvelden, at jeg skjønte det ikke var den andre sitt alkoholforbruk som var problemet, det var mitt eget, sier hun.

Første møte med AA

Alkoholisme

  • Alkoholbrukslidelser er de hyppigste rusbrukslidelsene i Norge.
  • 12-månedersforekomst av skadelig bruk eller avhengighet av alkohol er om lag 8 prosent for menn og 3 prosent for kvinner.
  • Pasienter med rusbrukslidelser har ofte også andre psykiske lidelser og kroppslige sykdommer.
  • På verdensbasis er det estimert at forekomsten av rusbrukslidelser øker.
  • I Norge ble det i 2016 registrert 336 alkoholutløste dødsfall og 282 narkotikautløste dødsfall.

Kilde: Folkehelseinstituttet

Både «Lars» og «Ida» oppsøkte hjelp for å komme seg ut av det. «Lars» la alle kortene på bordet og fortalte arbeidsgiveren om hva som foregikk.

Han bestemte seg for å legge seg inn på en klinikk i åtte uker, med arbeidsgiver sin fulle støtte. Det var der han for første gang ble introdusert for AA.

44-åringen skjønte fort at dette programmet var noe han kom til å bli helt avhengig av. For selv om han ikke var redd da han var innlagt, visste «Lars» at han ikke kom til å takle hverdagen så fort han ble skrevet ut.

Han minnes at han både var redd og usikker før sitt første gruppemøte.

– Men den frykten jeg kjente på da jeg gikk ned trappa, var ingenting i forhold til den dritten jeg satt med når jeg var alene. Den frustrasjonen, selvmedlidenheten og skuffelsen over seg selv. Da jeg kom dit var det bare et rom fylt av kjærlighet og fantastiske mennesker, sier han.

«Ida» bodde i en annen by da hun oppsøkte hjelp for første gang. Hennes førsteinntrykk av AA var noe annerledes enn «Lars» sitt.

– Møtet var i en kirke og alle var så sykt snille og blide. Jeg tenkte: «Shit, dette er en sekt! Hva har jeg rotet meg borti nå?». Jeg hadde bare lyst til å gå. Men jeg er så glad for at det var et eller annet inne i meg som fikk til å bli, sier hun.

Selv om dette møtet ble holdt i en kirke, påpeker de begge at programmet til AA ikke er religiøst, men at det handler om troen på at noe er større enn dem selv.

Tilbakefall

Under «Ida» sin første periode som rusfri hadde hun planer om å slutte på disse møtene så fort hun lærte seg å drikke normalt igjen.

Etter et par år følte «Ida» at hun hadde det bra, at livet var blitt håndterlig igjen og at drikkingen var under kontroll.

Hun sluttet på møtene og bestemte seg for å ta et glass med alkohol. Til hennes store begeistring gikk det overraskende bra. Men gleden ble kortvarig.

– Etter to måneder hadde det ene glasset blitt til to flasker cava hver dag igjen. Jeg burde ha gått tilbake til møtene da, men jeg tenkte at jeg kunne klare å snu dette selv. Jeg brukte to år på å skjønne at jeg ikke klarte det. Jeg er veldig glad for at jeg kom tilbake, sier hun.

Elleve år som edru

«Ida» har nå fire måneder som edru bak seg.

Under møtet i desember fikk «Lars» mynten for å ha vært edru i elleve år. Han forteller at det er flere grunner til at han fortsatt går på disse møtene.

– Den ene grunnen er programrelatert. Vi bruker et tolvtrinnsprogram, og tolvte og siste trinn handler om å spre budskapet videre. Det er ikke noe som er AA. AA er alle som er her, for vi har ingen administrasjon. Hvis alle de som kommer hit stikker så fort de har fått det de trenger, så har vi ingen til å føre det videre, sier han og fortsetter:

– Den andre grunnen er fordi jeg ikke tør å ikke gjøre det. Det finnes mange historier om folk som har vært edru i 20 år, og som tror at de ikke trenger programmet lenger. Så begynner de å drikke igjen. Alkoholisme er en sykdom, så det å gå på møter, jobbe med programmet og bringe budskapet videre er litt min medisin.

En livsfarlig sykdom

Så lenge «Lars» fortsetter å gå på møtene, er han ikke redd for å falle tilbake til gamle vaner. Dersom han har noen dårlige dager, vet han med sikkerhet at et glass med alkohol vil være som å helle flere liter med bensin på bålet.

– Alkohol som løsning fungerer ikke lenger. Det er kanskje litt dramatisk å si, men jeg tror jeg heller hadde tatt livet av meg enn å begynne og drikke igjen, sier han.

«Ida» på sin side er livredd for å ty til flaska igjen.

– Jeg er kjemperedd for å begynne å drikke igjen. Når jeg ikke har vært på et møte på 48 timer, så begynner hodet mitt å komme på masse gode grunner til hvorfor jeg ikke bør gå på møtene. Jeg jobber fulltid og jeg har fulle studier, men jeg har ryddet plass i timeplanen min for å kunne gå hit. For selv om jeg ikke har tid til å gå hit, så har jeg ikke tid til å havne å på fylla igjen, forteller hun.

– Jeg forsøkte å ta mitt eget liv når jeg drakk, så jeg vet at jeg kommer til å dø dersom jeg begynner å drikke igjen. Enten ved et fatalt uhell eller ved at jeg tar livet mitt. For det å leve på denne måten, er et sant helvete, fastslår 33-åringen.

Åpne om lidelsen

Alle møtene til «Primary Purpose» er åpne. Familiemedlemmer, venner, kolleger, presse og ukjente er velkomne til å delta.

«Ida» og «Lars» har valgt å være anonyme i denne artikkelen med hensyn til gruppen og deres prinsipper. Men selv om de er anonyme her, er de ikke like anonyme i hverdagen.

– Jeg kan egentlig fortelle hvem som helst at jeg er alkoholiker, jeg er ikke noe redd for det. Jeg har fortalt det i flere jobber jeg har hatt, og jeg har hjulpet arbeidsgiver med noen som hadde drikkeproblemer. Jeg har aldri møtt noen som har tatt det ille opp, det er vel heller det motsatte, sier «Lars».

«Ida» har en liten familie. Moren hennes vet at hun ikke drikker lenger og at hun går på noen møter.

– Alle mine nærmeste vet om mine problemer. Men jeg har ikke sagt det til så mange på skolen og på jobben, for det har ikke kommet opp, sier hun og fortsetter:

– Jeg har en kjempefin kjæreste som synes det er fint at jeg er her. Han var med på et møte for noen måneder siden. Han har vært veldig imøtekommende og spurt om han skal slutte å drikke, men han drikker med måte, og da synes jeg det bare er hyggelig hvis han vil kose seg med ett glass eller to.

Skylder på seg selv

Det er lett å tenke at dersom enten skolen, helsevesenet, familien eller arbeidsplassen hadde sett dette tidligere, hadde kanskje ikke «Lars» eller «Ida» sittet her de er i dag. Og i noen tilfeller stemmer nok det. Derimot har de begge tatt et bevisst valg på å ikke bruke energi på disse tankene.

– Jeg tror at man aldri kan finne et svar med to streker under svaret på hvorfor ting har blitt som det har blitt, så det å grave for mye i det er ikke særlig konstruktivt. Jeg kan finne mange å skylde på, men det hjelper ikke meg. Til syvende og sist er det fortsatt jeg som sitter her i denne stolen med de problemene jeg har, sier «Lars».

– Jeg skulle ønske at jeg kunne si at: «Ah, hadde bare skolen sett meg, så hadde jeg ikke vært her», men jeg tror at det ikke er noe noen kunne ha gjort for å stoppe min destruktive ferd mot bunnen. Jeg måtte oppleve at alt gikk til helvete, fortsetter «Ida».

Likevel har de begge et håp om at flere åpner øynene.

– Det er kjempeviktig at det finnes masse informasjon og hjelpetilbud tilgjengelig, slik at folk vet at det finnes hjelp, og at det ikke er vanskelig å finne fram til disse rommene, helsesøster eller helsetjeneste på jobben, sier 33-åringen.

– Sett ned foten!

I AA bruker de også et uttrykk som heter «medavhengig». Begrepet går ut på at de pårørende til en avhengig også blir syke ved at de følger den avhengiges opp- og nedturer følesesmessig.

Ifølge «Lars» kan denne medavhengigheten i enkelte tilfeller gjøre ting verre.

– Mange pårørende, enten det er venner, familie eller arbeidsgiver, prøver å hjelpe og avlaste den avhengige. Spesielt i familierelasjoner prøver man å skjule og tette de hullene som oppstår. De fikser, mikser og trikser. De har gode intensjoner, men det nytter ikke å hjelpe noen som ikke vil ha hjelp, sier han og forklarer:

– Det beste man kan gjøre er å sette ned foten, slik at vedkommende får flere konsekvenser. For det er gjerne ikke før du har nok konsekvenser, at man innser at du må gjøre en endring.

En ny hverdag

– Hvordan har dere det i dag?

– I forhold til hvordan det var, så vil jeg beskrive livet mitt som fantastisk. Jeg svever ikke på en rosa sky hver dag, og livet kan fortsatt være kjipt, men sånn er det for de fleste, sier «Lars».

– Jeg har det ikke spesielt bra. Men så må man huske hvor jeg startet for fire måneder siden. Jeg venter fortsatt på at ting skal bli enda litt bedre, sånn at jeg kan føle på det å ha det fint igjen, sier «Ida».

Til tross for at 33-åringen har en lang reise foran seg, har hun begynt å oppleve små drypp av glede i hverdagen igjen.

– På lørdag våknet jeg halv åtte på morgenen. Jeg lå i sengen og kjente på en utrolig takknemlighet for at jeg ikke var bakfull. Jeg lagde kaffe, spiste speilegg og tenkte: «Herregud, jeg gjør ting som et normalt menneske gjør». Det høres helt tullete ut, men vanlige rutiner sånn som å pusse tennene før du legger deg, dusje mer enn en gang i uken og å høre på radioen er ting jeg setter veldig pris på. Jeg forsøker virkelig å ikke ta det forgitt.

– Har det kommet noe godt ut av denne reisen?

– Har det kommet noe annet ut av det? Når jeg har det som best, så tenker jeg at jeg er takknemlig for hele historien min, sier «Lars».

– Ja. Dette programmet handler ikke om å slutte og drikke, det handler om å reparere forhold til mennesker rundt seg og forsøke å leve på en bedre måte, slik at man kan ha det bedre med seg selv. Jeg var et ganske egoistisk og dårlig menneske. Nå er jeg mye mer ydmyk overfor andre mennesker. Jeg er mindre dømmende og jeg føler at jeg har et stort hjerterom. Det har ført med seg mye bra, avslutter «Ida».

Har du alkoholproblemer?

Ta kontakt med Anonyme Alkoholikere på 911 77 770 eller gjennom deres nettsider anonymealkoholikere.no.

For akutt hjelp kan du ringe Rustelefonen på 915 08 588 eller besøk deres nettsider rustelefonen.no.

Lik TV 2 Nyhetene på Facebook