fikk innpass i hemmelig nettsamfunn:

– Jeg ba folk mobbe meg til jeg sluttet å spise. Det gjorde de gladelig

SKJULT: Ved hjelp av skjulte forum og anonyme brukere, hjelper unge anorektikere hverandre å gå ned i vekt.
SKJULT: Ved hjelp av skjulte forum og anonyme brukere, hjelper unge anorektikere hverandre å gå ned i vekt. Foto: Illustrasjonsfoto (Colourbox)
Gjennom hemmelige nettsamfunn påvirker unge anorektikere hverandre. – Livsfarlig, forteller «Margrethe», som tidligere var en aktiv bruker.

Får å få tilgang til de skjulte nettmiljøene må man bli invitert. Hvis bildene man sender av seg selv oppfyller kravene for innpass, blir man innviet i forumene på det mørke nettet.

– Det er veldig strengt å komme seg inn i coaching-miljøene. Jeg var allerede veldig syk, men ønsket å pushe meg selv til å bli enda tynnere, forteller «Margrethe» om da hun ble en del av det hemmelige nettsamfunnet.

I samfunnene kan det være en syk person som snakker med en annen i samme situasjon for støtte. Det kan også være en såkalt coach som skal pushe dem til å bli så undervektige som overhodet mulig.

Margrethe ønsker å være anonym. Navnet som brukes i denne artikkelen er derfor ikke hennes ekte navn.

Ble invitert inn

Da Margrethe var på sitt sykeste, var hun 16 år gammel og veide kun 35 kilo. På det tidspunktet var hun også på sitt mest aktive i de hemmelige nettsamfunnene for unge med psykiske lidelser.

På Twitter hadde hun over 4.000 følgere. Følgerne var andre unge som slet med det samme som henne selv – anoreksi.

I dag er anoreksi den psykiske lidelsen med høyest dødelighet i Norge.

– Da jeg først ble kjent med miljøet, fulgte jeg andre anorektikere som delte åpenhet om psykiske lidelser. Så var det en venninne av meg som var veldig anorektisk, og jeg var misunnelig fordi hun klarte seg bedre enn meg, forteller Margrethe.

MOTIVERER: Noen av innleggene til en coach i miljøet Margrethe var en del av. Foto: Twitter
MOTIVERER: Noen av innleggene til en coach i miljøet Margrethe var en del av. Foto: Twitter

Da gikk Margrethe siste året på barneskolen. Venninnen inviterte henne inn i et samfunn med lukkede kontoer på nett. Der delte man metoder for hvordan man på en enkel måte kunne kaste opp mat, og bli så tynn som mulig.

– De fortalte blant annet de mest effektive og minst smertefulle måtene å ta sitt eget liv, sier Margrethe.

Hemmelige sider

Rådgiver i Spiseforstyrrelseforeningen, Anette Wingerei Stulen, forteller at nettsamfunnene som regel er på lukkede sider man ikke finner før man får innpass i miljøet og oppnår eksklusiv tilgang.

– Du føler deg viktig ved å få innpass, og du må inviteres. Du må gjøre deg fortjent til mer og mer tilgang for å få innsikt og status i de miljøene, forteller Stulen.

Som organisasjon er Spiseforstyrrelsesforeningen veldig klar over at disse samfunnene finnes. Stulen kaller det et stort problem.

– Og kanskje også et voksende problem. Det finnes bare flere og flere sosiale medier. Det skumle er at det skjer i det skjulte.

Hun sier man kan få mange treff på emneknaggene i sosiale medier, men at det man ikke finner også er det verste.

Rådgivning om spiseforstyrrelser

Kjenner du noen som sliter med spiseforstyrrelser, eller gjør du det selv?

ROS er en landsdekkende interesseorganisasjon, og man kan få rådgivning om spiseforstyrrelser på nettros.no.

Spiseforstyrrelseforeningen kan kontaktes på telefonnummer 22 94 00 10.

– Dess lenger inn man kommer i miljøet, og jo mer privat det blir, jo mørkere blir det også.

– Heier fram destruktivitet

Mange av de skjulte samfunnene baserer seg på å heie fram destruktivitet.

– Om man viser at man har det ille, og kan vise fram tynnhet og selvskading, så får man flere likes, kommentarer og tilbakemeldinger, sier Stulen.

Hun sier det kan gå så langt at man inngår en pakt. «Om du dør, så dør jeg».

– Som regel forteller de ikke om det før i ettertid. Det er veldig strenge kodekser, og du skal ikke fortelle andre om en person er i ferd med å dø eller ikke har spist på mange dager, sier Stulen og fortsetter:

– De som er medlem vil ikke miste fellesskapet de er en del av. De vil ikke utestenges, og det er en grunnleggende ensomhet hos de som er en del av slike samfunn.

Å bli utestengt er den største frykten. Da er man helt alene.

– Livsfarlig lek

Margrethe kjenner over 20 personer som har dødd, som alle var en del av miljøet hun en gang var en del av.

ÅPENT: Et av bildene som er å finne via emneknaggene som brukes. Dette er et såkalt inspirerende bilde. Foto: Instagram
ÅPENT: Et av bildene som er å finne via emneknaggene som brukes. Dette er et såkalt inspirerende bilde. Foto: Instagram

– Det er forferdelig å følge en konto, så slutter de plutselig å legge ut bilder en dag fordi de har tatt livet sitt.

Hun forteller at det er vanlig å bli rapportert på sosiale medier av andre som snubler over kontoene. Det stoppet aldri Margrethe. Da opprettet hun bare en ny konto.

– Det er ingen i selve miljøet som rapporter om dette, eller forteller det til noen. Da blir du utestengt, og det er det verste som kan skje.

– Anoreksi blir en religion for de som er syke. Det ble en indirekte konkurranse om å være tynnere enn de andre. Det er en livsfarlig lek, sier hun.

Brukerne som er ekstremt tynne, har mange sykehusinnleggelser, eller klarer å skjule sykdommen for omgivelsene best mulig, blir tilbedt. Margrethe forteller at de i miljøet er den «optimale anorektikeren».

– Jeg ba folk i miljøet om å mobbe meg til jeg sluttet å spise, og det gjorde de gledelig. De ville få meg til å slutte å spise og nå det målet jeg ville.

På sitt verste hadde ikke Margrethe noen personlighet. Alt hun drømte om og tenkte på var mat og kalorier.

«Vi er stolte av deg»

Da Margrethe var svært ung, opplevde hun traumatiske ting i oppveksten som gjorde at hun søkte seg til miljøet. Hun ble utsatt for grov mobbing og voldtekt, og ble flyttet mye rundt av barnevernet.

– Jeg fant aldri venner, det var ingen stedet jeg hørte til. Jeg følte at ingen var glade i meg eller stolte av meg. Miljøet var veldig tydelige. De sa: «Vi er veldig stolt av deg, du har gått ned et halvt kilo», forteller Margrethe.

Hun følte spiseforstyrrelsen var det eneste hun hadde kontroll over. Når de vonde tankene dukket opp, jogget hun til hun besvimte.

– Miljøet ga meg den støtten jeg aldri hadde opplevd før. Det var det som var så forvirrende, sier Margrethe og legger til:

– De sa til meg at jeg bare ble finere og finere. De sa: «Vi passer alltid på deg. Nå kan ingen røre deg».

Frykt for å bli avvist

Hun forteller at det er en reell frykt for å bli avvist i de lukkede miljøene.

– Det blir en støtte i livet, men det er farlig. Det har en smitteeffekt, og man bruker dette som behandling istedenfor å få hjelp, forteller Margrethe.

Det var flere psykologer og fagpersoner som forsøkte å komme gjennom til Margrethe på Twitter. De ville hjelpe henne, og flere ville finne hennes egentlige identitet. Ingen klarte det.

Først da Margrethe var 17-18 år kom hun seg ut av miljøet.

– Til slutt var det en psykolog som fikk meg til å skjønne hvordan jeg påvirket andre. Jeg hadde aldri tenkt over det før. Da slettet jeg kontoen min.

– Velkjent fenomen

Lasse Bang er forsker på Regional seksjon for spiseforstyrrelser ved Oslo Universitetssykehus. Han forteller at påvirkningen fra sosiale medier personer med spiseforstyrrelser opplever er et velkjent fenomen.

– Det blir en normalisering av alvorlige symptomer av alvorlige psykiske lidelser. Det er veldig uheldig for mennesker i en sårbar posisjon, sier Bang.

På lik linje med det Margrethe kan fortelle, mener Bang mange bruker sosiale medier for sosial og emosjonell støtte.

DESTRUKTIVT: Lasse Bang mener mye av påvirkningen fra sosiale medier kan være destruktiv. Foto: Privat
DESTRUKTIVT: Lasse Bang mener mye av påvirkningen fra sosiale medier kan være destruktiv. Foto: Privat

– Dette er en destruktiv form for støtte. Spiseforstyrrelser romantiseres og det blir konkurransepreget. Det frarådes sterkt å bruke tid på dette, sier Bang.

Han mener det er uheldig at en destruktiv arena er så stor som den er, og at det er enkelt å komme i kontakt med andre.

– Før var sidene mer åpne. Da kunne hvem som helst gå inn for å korrigere virkelighetsoppfatningen til de som var aktive. Når det nå blir mer og mer lukket er det mye vanskeligere.

Oppsøk hjelp

For mange er spiseforstyrrelsen preget av en ambivalens. Man ønsker bekreftelse på at det man tenker er riktig, og at det er viktig å bli tynnere.

– Derfor er det viktig at hvis man mistenker at en i nær omgangskrets sliter med spiseforstyrrelser, så møter man dem ikke med en pekefinger. Man må skjønne at dette er en sykdom, og ikke vise skuffelse eller sinne, sier Bang.

Han understreker at det finner mange brukerorganisasjoner hvor personer som sliter psykisk kan søke støtte og råd.

– Det er viktig å oppsøke hjelpen man har tilgjengelig, og det er viktig at de som snakker med syke hører hvordan det er, uten å være fordømmende, sier Bang.

Del din historie - kontakt vår journalist på vilde.clausen@tv2.no.

Lik TV 2 Nyhetene på Facebook